Barnevernet spiller en avgjørende rolle i beskyttelsen og omsorgen for sårbare barn og unge. I den nye barnevernsloven, nærmere bestemt i Kapittel 10, finner vi retningslinjene for hvordan barnevernsinstitusjoner og sentre for foreldre og barn skal drives og operere. Dette kapittelet belyser de viktige bestemmelsene som regulerer barns rettigheter, bruk av tvang, kvalitetskrav og mye mer.
I ny lovgivning er det trukket tydelige linjer når det gjelder barns rettigheter og bruk av tvang på institusjonene. For å sikre at barnets personlige integritet blir ivaretatt, er det lovfestet at institusjonene må arbeide aktivt for å forebygge tvang og inngrep. Hovedfokuset ligger på å unngå tvang, med mindre det er absolutt nødvendig i en gitt situasjon. Mindre inngripende tiltak skal alltid vurderes først, og et slikt inngrep må være egnet til å oppnå sitt formål og stå i rimelig forhold til barnets interesser.
En vesentlig oppdatering i den nye barnevernsloven er kravene til kvalitet, bemanning og kompetanse ved institusjonene. Institusjonene skal nå ha en definert målgruppe og et klart mål for sin virksomhet. Videre er det stilt krav om forsvarlig bemanning og spesifikk kompetanse. Dette skal sikre at de ansatte har nødvendig faglig innsikt og forståelse for barns behov. Også internkontrollsystemet skal sørge for en forsvarlig drift og bidra til kontinuerlig forbedring.
Statlige institusjoner er nå underlagt godkjenningsprosessen, som et ekstra sikkerhetstiltak for å garantere høy kvalitet og standard. Samtidig gir loven barnevernstjenesten plikt til å følge opp barn på institusjon, noe som er en fundamental del av beskyttelsen og omsorgen som barnevernet skal tilby.
Kapittel 10 i den nye barnevernsloven gir et omfattende rammeverk for driften av barnevernsinstitusjoner og sentre for foreldre og barn. Ved å legge vekt på barns rettigheter, bruk av tvang, kvalitet og kompetanse, blir det skapt en solid base for å gi barn og unge en trygg og omsorgsfull opplevelse, selv i utfordrende livssituasjoner. Dette kapittelet bidrar til å sikre at alle barn får den omsorgen og beskyttelsen de har krav på i tråd med norsk lov.
Barnevernet spiller en avgjørende rolle i å sikre trygge og forsvarlige oppvekstvilkår for barn i Norge. En av de mest komplekse og følsomme delene av barnevernlovgivningen er § 6-2, som gir myndighetene rett til å plassere et barn i en barnevernsinstitusjon uten samtykke fra barnet eller dets foreldre. Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig forståelse av bestemmelsen, dens innhold, og hvordan den er endret med den siste lovrevisjonen i 2021.
Grunnvilkår for plassering:
§ 6-2 fastslår at for at barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om plassering i en institusjon uten samtykke, må barnet ha vist alvorlige atferdsvansker. Denne bestemmelsen er avgjørende, og den krever en helhetlig tilnærming for å vurdere barnets atferd og de bakenforliggende årsakene til den. Atferdsvanskene kan manifesteres på tre måter:
a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd. b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler. c. Annen form for utpreget normløs atferd.
Tolking av vilkårene:
a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd: Endringen fra “alvorlig eller gjentatt kriminalitet” til “alvorlige eller gjentatte lovbrudd” innebærer ingen reell endring i innholdet. Dette kriteriet omfatter alvorlige lovovertredelser, som volds- og seksuallovbrudd, samt gjentatte mindre alvorlige lovbrudd som tyveri eller hærverk.
b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler: Her er det viktig å merke seg at det ikke er all rusmiddelbruk som omfattes. Det må være en relativt omfattende bruk både i tid og omfang. Videre vurderes hyppighet, type rusmidler, alder på barnet, eskalering i bruken, tilknytning til rusmiljøer, og om det dreier seg om lovlige eller ulovlige rusmidler.
c. Annen form for utpreget normløs atferd: Dette vilkåret dekker en bredere spekter av atferdsmønstre, inkludert situasjoner der barnet har sammensatte livsutfordringer som involverer bruk av rusmidler, lovbrudd, unnvikelse av omsorg, ugyldig skolefravær, eller utagering i grensesettings-situasjoner.
Plasseringstid og vurdering:
Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse, og korttidsbehandling. Dette kan forlenges med inntil fire uker ved nytt vedtak. Hvis barnet trenger mer langvarig behandling, kan nemnda vedta en plassering i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten må revurdere vedtaket etter seks måneder, og i spesielle tilfeller kan plasseringen forlenges med ytterligere tolv måneder.
Krav til institusjon:
Det er viktig at institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen må være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten for å kunne motta barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen.
Alternativer til plassering:
Før vedtak fattes, må det vurderes om barnets behov kan ivaretas gjennom hjelpetiltak etter kapittel 3. Barnevernstjenesten kan også velge å ikke sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Vedtaket bortfaller dersom det ikke blir satt i verk innen seks uker.
Barnevernsloven § 6-2.Vedtak om plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke
Barneverns- og helsenemnda kan vedta at et barn skal plasseres i institusjon uten samtykke fra barnet selv eller fra de som har foreldreansvar, dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker på en eller flere av følgende måter:
a.
ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd
b.
ved vedvarende problematisk bruk av rusmidler
c.
ved annen form for utpreget normløs atferd.
Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling. Dersom det treffes nytt vedtak, kan plasseringstiden forlenges med inntil fire nye uker.
Dersom barnet har behov for mer langvarig behandling, kan nemnda vedta at barnet skal plasseres i institusjonen i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg i institusjonen i seks måneder. Nemnda kan i særlige tilfeller vedta at oppholdet skal forlenges med inntil tolv måneder. Plasseringstiden etter akuttvedtak etter § 4-4 skal inngå i den totale plasseringstiden som gjelder for vedtak etter § 6-2 første og annet ledd.
Nemnda kan treffe vedtak etter første og annet ledd bare dersom institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen skal være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen i § 5-3 annet ledd gjelder tilsvarende.
Før det blir truffet vedtak etter denne bestemmelsen skal det ha vært vurdert om barnets behov kan ivaretas ved hjelpetiltak etter kapittel 3.
Barnevernstjenesten kan la være å sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Barnevernstjenesten skal i så fall varsle nemnda. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker
Den nye barnevernloven § 1-4 om barnets rett til medvirkning er en viktig lovgivning som styrker barns rettigheter i alle forhold som vedrører dem. Loven slår fast at et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle saker som angår barnet etter loven. Barnets rett til medvirkning gjelder uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres på forhånd om samtalen med barnevernet.
Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Videre skal barnet bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Det betyr at barnets meninger skal tillegges vekt og tas hensyn til i alle beslutningsprosesser som vedrører barnet.
Barn har også rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysninger om dem skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Barn skal også informeres om hva opplysninger fra dem kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene.
For å styrke barnets rett til medvirkning, kan et barn som møter barnevernet også ha med seg en person som det har særlig tillit til. Tillitspersonen kan pålegges taushetsplikt. Departementet kan gi forskrift om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon.
Det er viktig å merke seg at barnets rett til medvirkning gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare når det tas rettslige eller administrative avgjørelser. Ved medvirkning skal barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn også tas i betraktning.
Den nye barnevernloven § 1-4 viderefører gjeldende § 1-6 om barnets rett til medvirkning i barnevernssaker. I § 14-13 er høring av barn i nemnda særskilt regulert.
Oppsummert gir den nye barnevernloven § 1-4 barn en selvstendig og ubetinget rett til å medvirke i alle forhold som vedrører dem etter loven. Lovens innhold bidrar til å styrke barns rettigheter, og barnets meninger skal tas på alvor og vektlegges i alle beslutningsprosesser som vedrører barnet.
Den nye barnevernloven § 1-4.Barnets rett til medvirkning
Et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.
Barn skal informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene. Barnet har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysningene skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
Et barn kan i møter med barnevernet gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til. Tillitspersonen kan pålegges taushetsplikt.
Departementet kan gi forskrift om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon
