omsorgssentre – Ny Barnevernslov

I barneverninstitusjoner og omsorgssentre står man ofte overfor komplekse og sensitive situasjoner som kan involvere straffbare forhold. I slike tilfeller er det avgjørende å ha klare retningslinjer for når det er nødvendig og etisk forsvarlig å bryte taushetsplikten og rapportere til politiet.

I henhold til barnevernloven § 6-7 er det to hovedkriterier for å vurdere om opplysninger om straffbare forhold skal gis til politiet. Det første kriteriet er om det er nødvendig for å fremme institusjonens eller omsorgssenterets oppgaver. Det andre kriteriet, som vi skal fokusere på her, er om det er nødvendig for å “forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse”.

For å ta en informert beslutning, må man foreta en grundig risikovurdering. Dette inkluderer å vurdere beboerens alder, plasseringsgrunnlag og plasseringstid, samt eventuelle særlige forhold som kan ha betydning for anmeldelsen. Det er også viktig å vurdere om det foreligger en fare for gjentakelse av straffbare forhold, og om situasjonen tidligere er blitt håndtert på en adekvat og faglig forsvarlig måte.

I tillegg til disse momentene, må man også vurdere handlingens grovhet. Er trusselen om vold så alvorlig at den i seg selv utgjør en fare for liv eller alvorlig skade for noens helse? Er trusselen så reell at det er nødvendig med politianmeldelse for å hindre at den settes ut i livet?

Det er også viktig å vurdere om det finnes alternative tiltak til å gi opplysninger eller anmeldelse til politiet. Kan situasjonen håndteres internt i institusjonen på en måte som ivaretar alle parters sikkerhet og helse?

I noen tilfeller kan det også være nødvendig å ta hensyn til forhold knyttet til fornærmede, spesielt hvis det er snakk om en annen beboer i institusjonen. Dette kan for eksempel være relevant hvis det er forklaringsplikt ved en eventuell rettssak.

Det er viktig å merke seg at alle disse vurderingene må være konkrete og individuelle. Det er ingen “one-size-fits-all”-løsning, og det krever en høy grad av faglig skjønn. Det er også viktig å dokumentere vurderingsprosessen nøye, da dette kan være avgjørende i eventuelle senere juridiske prosesser.

I den nye loven finner vi kapittel 12, som inneholder nye bestemmelser som har blitt innført for å styrke barns og foreldres rettssikkerhet, samt forbedre barnevernets saksbehandling. Dette kapittelet har som mål å skape klarere retningslinjer og bedre prosesser i håndteringen av barnevernssaker.

En viktig nyhet er innføringen av en journalplikt for barnevernet med hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift (§ 12-4). Barnevernet skal nå føre en grundig journal for hvert enkelt barn, hvor alle relevante faktaopplysninger og barnevernsfaglige vurderinger skal dokumenteres. Dette skal danne grunnlaget for beslutninger og vedtak som treffes.

En annen betydelig endring er de skjerpede kravene til begrunnelse av barnevernets vedtak (§ 12-5). Vedtakene skal nå tydelig vise hvilke faktiske opplysninger og vurderinger som er lagt til grunn, samt inkludere barnets egen mening og dens vekt i beslutningen. Videre skal vedtaket gi innsikt i hvordan barnets beste og hensynet til familiebånd er vurdert.

Lovforslaget har også introdusert en bestemmelse som gir hjemmel til å regulere krav til sakkyndiges mandater, rapporter og egenerklæringer (§ 12-7). Dette sikrer en mer strukturert og standardisert tilnærming i bruk av sakkyndige.

Videre, med tanke på barns beskyttelse, er det innført en bestemmelse om unntak fra dokumentinnsynretten (§ 12-6). Dette gir rom for å beskytte barnets integritet ved å tillate at innsyn blir utsatt dersom det er i barnets beste interesse.

Den nye loven tar også sikte på å styrke barns medvirkning i saker for barneverns- og helsenemnda. Det gir nemnda utvidet adgang til å gi partsrettigheter til yngre barn i tvangssaker (§ 12-3), og dette sees i sammenheng med tydeliggjøringen av barns rett til å bli hørt i disse sakene.

Videre blir foreldrenes involvering også vektlagt. Det er presisert at barnevernstjenesten alltid skal vurdere begge foreldrenes partsstatus, uavhengig av om de bor sammen eller ikke (§ 12-2). Dette er et viktig skritt for å sikre likestilt involvering av begge foreldre.

En annen relevant endring er at foreldre med foreldreansvar skal informeres om alle vedtak som barnevernstjenesten treffer (§ 12-2). Dette understreker betydningen av å holde foreldrene oppdatert og inkludert i saksprosessen, med mindre det er situasjoner hvor informasjon kan utgjøre fare eller skade.

Håndtering av straffbare forhold i omsorgssentre

Saksbehandlingsregler i barnevernsloven – Styrking av rettssikkerhet og klarhet i saksbehandlingen