oppfølging av barn – Ny Barnevernslov

Barnevernet spiller en avgjørende rolle i beskyttelsen og omsorgen for sårbare barn og unge. I den nye barnevernsloven, nærmere bestemt i Kapittel 10, finner vi retningslinjene for hvordan barnevernsinstitusjoner og sentre for foreldre og barn skal drives og operere. Dette kapittelet belyser de viktige bestemmelsene som regulerer barns rettigheter, bruk av tvang, kvalitetskrav og mye mer.

I ny lovgivning er det trukket tydelige linjer når det gjelder barns rettigheter og bruk av tvang på institusjonene. For å sikre at barnets personlige integritet blir ivaretatt, er det lovfestet at institusjonene må arbeide aktivt for å forebygge tvang og inngrep. Hovedfokuset ligger på å unngå tvang, med mindre det er absolutt nødvendig i en gitt situasjon. Mindre inngripende tiltak skal alltid vurderes først, og et slikt inngrep må være egnet til å oppnå sitt formål og stå i rimelig forhold til barnets interesser.

En vesentlig oppdatering i den nye barnevernsloven er kravene til kvalitet, bemanning og kompetanse ved institusjonene. Institusjonene skal nå ha en definert målgruppe og et klart mål for sin virksomhet. Videre er det stilt krav om forsvarlig bemanning og spesifikk kompetanse. Dette skal sikre at de ansatte har nødvendig faglig innsikt og forståelse for barns behov. Også internkontrollsystemet skal sørge for en forsvarlig drift og bidra til kontinuerlig forbedring.

Statlige institusjoner er nå underlagt godkjenningsprosessen, som et ekstra sikkerhetstiltak for å garantere høy kvalitet og standard. Samtidig gir loven barnevernstjenesten plikt til å følge opp barn på institusjon, noe som er en fundamental del av beskyttelsen og omsorgen som barnevernet skal tilby.

Kapittel 10 i den nye barnevernsloven gir et omfattende rammeverk for driften av barnevernsinstitusjoner og sentre for foreldre og barn. Ved å legge vekt på barns rettigheter, bruk av tvang, kvalitet og kompetanse, blir det skapt en solid base for å gi barn og unge en trygg og omsorgsfull opplevelse, selv i utfordrende livssituasjoner. Dette kapittelet bidrar til å sikre at alle barn får den omsorgen og beskyttelsen de har krav på i tråd med norsk lov.

Ved å dykke ned i den norske barnevernsloven, ønsker vi å belyse og forklare § 3-1, som fokuserer på frivillige hjelpetiltak. Denne bestemmelsen kommer spesielt til sin rett når barn på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp.

Hjelpetiltakene som er beskrevet i barnevernsloven er ment å være en ressurs for både barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten har ansvar for å tilby og iverksette disse tiltakene, og det er avgjørende at de er tilpasset barnets og foreldrenes spesifikke behov. Målet er at disse tiltakene skal bidra til en positiv endring i barnets eller familiens liv.

Hvordan hjelpetiltakene blir tilpasset og utført, er imidlertid ikke tilfeldig. Departementet kan fastsette kvalitetskrav til hjelpetiltakene gjennom forskrift. Denne forskriften kan også definere ekstra krav til oppfølging, særlig i tilfeller hvor barn og unge har en bolig som hjelpetiltak.

Disse reglene har sine røtter i tidligere barnevernslovgivning. Historisk sett skulle barnevernstjenesten iverksette hjelpetiltak hvis barnet hadde et særlig behov for hjelp. Dette behovet måtte være større enn det som er vanlig for de fleste andre barn, og årsakene til hjelpebehovet måtte være knyttet til barnets omsorgssituasjon eller atferd.

Et sentralt punkt i denne loven er kravet om at hjelpetiltakene må være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov. Dette er en presisering som er ment for å gi barnevernstjenesten en tydeligere retning i sitt arbeid. Hjelpetiltakene må ikke bare adressere behovene til barnet og familien, men de skal også bidra til en positiv endring i barnets omsorgssituasjon eller atferd.

I tillegg til dette har departementet fått mulighet til å fastsette forskrifter om kvalitetskrav til hjelpetiltakene. Dette er en ny bestemmelse som sikter mot å konkretisere kvalitetskravene i samsvar med hensynet til barnets beste og forsvarlighetskravet. Det kan også inkludere spesifikke boligtiltak som barnevernstjenesten tilbyr som hjelpetiltak, for eksempel hybeltiltak eller bofellesskap.

Disse kvalitetskravene kan omfatte både materielle krav og krav om oppfølging i tiltaket. For eksempel kan det stilles krav om at barnevernstjenesten som ledd i sin oppfølging av hjelpetiltaket, skal besøke ungdom i botiltak. Dette illustrerer hvordan forskrifter kan spesifisere og utvide barnevernstjenestens oppgaver.

Ved å forstå og praktisere § 3-1 i barnevernsloven kan vi tilby de nødvendige tiltakene til barn og familier som har behov for støtte og veiledning. Ved å dyptgående forstå og anvende disse lovene, kan vi sikre at de mest sårbare blant oss får den hjelpen de trenger.

Barnevernsinstitusjoner og sentre for foreldre og barn – En nærmere titt på regelverket

Barnevernsloven § 3-1: En nærmere titt på Frivillige Hjelpetiltak