MST: Kostnader og Finansiering

Hvordan skjer opplæringen av MST-team, Hva er rollen til Bufetat i MST, Hvem tilbyr opplæringen ved NABE, Hvordan reguleres kompensasjonen for tilgjengelighet, Hvem dekker kostnadene for materiellutvikling i MST, Hva er ansvarlig for driften av MST-teamene, Hva er egenandelen for kommunene, Hvor lang er grunnopplæringen i MST, Hva er formålet med kvartalsvise utviklingsseminarer, Hvordan finansieres MST-behandlingen, Hva er MST-konsulenter, Hvilke opplæringskostnader dekkes av Bufetat, Hvordan kan kommunene få tilgang til MST-behandlingen, Hva er arbeidstidsavtalen for MST-terapeuter, Hva er NABE og hva gjør de, Hvilke kostnader dekker NUBU for MST, Hvordan er kommunal egenandel beregnet, Hva er tiltakseier og hvilken rolle har de, Hvordan er lisensen for MST i Norge, Hva er finansieringsmodellen for MST, Hvilken rolle spiller materiellutvikling i MST-behandlingen, Hvordan påvirker kommunal egenandel tilgjengeligheten til MST-behandlingen, Hvem har ansvaret for opplæring av MST-terapeuter, Hva er formålet med Nasjonalt Utviklingssenter for Barn og Unge, Hvordan kan kommunene søke om MST-behandlingen, Hva er kompensasjonen for tilgjengelighet i MST, Hva er NUBUs rolle i MST, Hvordan regnes kommunal egenandel ut, Hva er Bufetats rolle i MST-behandlingen, Hvordan kan MST-teamene bli finansiert, Hva er forskjellen mellom grunnopplæring og utviklingsseminarer i MST, Hva er MST-team og hva gjør de, Hvordan kan kommunene redusere kostnadene for MST-behandlingen, Hvordan påvirker kostnadene til materiellutvikling MST-behandlingen, Hva er den totale kostnaden for MST-behandlingen, Hvordan bidrar NABE til MST-behandlingen, Hva er MST-teamenes oppgaver og ansvar, Hva er forskjellen mellom NABE og NUBU, Hvordan kan kommunene finansiere MST-behandlingen, Hva er betydningen av kommunal egenandel i MST, Hvordan kan Bufetat bidra til MST-behandlingen, Hva er formålet med opplæringen av MST-terapeuter, Hva er MST-konsulentenes oppgaver, Hvordan kan kommunene forhandle om kostnadene for MST-behandlingen, Hvilke kostnader dekker Bufetat for MST-behandlingen.

Opplæringen av MST-team skjer gjennom ansatte i MST-teamene, som drives av Bufetats regioner. Opplæringen tilbys av MST-konsulenter ved Nasjonal Enhet for Behandling ungdom (NABE) ved Bufetat Region Midt. Den fem dagers grunnopplæringen og kvartalsvise utviklingsseminarene er gratis, med reise- og oppholdsutgifter dekket av Bufetat regionen.

Kompensasjonen for tilgjengelighet 24 timer i døgnet, syv dager i uken, for veiledere og terapeuter, reguleres gjennom en arbeidstidsavtale mellom partene. Kostnadene knyttet til materiellutvikling i MST dekkes av Nasjonalt Utviklingssenter for Barn og Unge (NUBU), som er tiltakseier og innehar lisensen for MST i Norge. Bufetat har ansvaret for driften av MST-teamene.

Kommunene må betale en egenandel på omtrent 15 500 kroner per måned per familie for å ta i bruk MST-behandlingen.

Kilde: Multisystemisk Terapi (MST) | Bufdir

Kan barnevernet pålegge hjelpetiltak?

Kan barnevernet pålegge hjelpetiltak?, Hvordan fungerer fylkesnemnda i denne sammenhengen?, Hvilke vilkår må være oppfylt for å pålegge hjelpetiltak?, Er frivillige hjelpetiltak det vanlige?, Kan foreldrene motsette seg hjelpetiltak som er pålagt av fylkesnemnda?, Hva er kriteriene for å pålegge hjelpetiltak?, Hva er barnets behov for hjelp?, Hvordan vurderes om hjelpetiltak er nødvendig?, Er hjelpetiltakene alltid til barnets beste?, Hvilke alternativer finnes til hjelpetiltak?, Kan politibistand benyttes for å gjennomføre hjelpetiltak?, Hva er rus-testing og hvordan utføres det?, Når kan barneverntjenesten be om rus-testing?, Hvilke kriterier må oppfylles for å pålegge rustesting?, Er rustesting et inngripende tiltak?, Hva er retten til fri rettshjelp?, Hvordan kan advokatbistand hjelpe foreldre i slike saker?, Hva er foreldres rettigheter i barnevernssaker?, Hvordan fungerer ordningen med fri rettshjelp?, Hva kan jeg forvente av en advokat i barnevernssaker?, Hvordan kan jeg kontakte en advokat for bistand i en barnevernssak?, Hva er prosessen for å be om fri rettshjelp?, Hva er foreldrenes ansvar i en barnevernssak?, Hva er barnevernets ansvar i en barnevernssak?, Hva er den juridiske rammen for barnevernssaker?, Hvilke rettigheter har barnet i en barnevernssak?, Hvordan kan man sikre barnets beste i en barnevernssak?, Hvilke konsekvenser kan det ha å motsi hjelpetiltakene?, Hvor kan jeg finne mer informasjon om barnevernssaker?, Hvordan kan jeg sikre at mine rettigheter blir ivaretatt i en barnevernssak?, Er det mulig å appellere vedtak om hjelpetiltak?, Hvordan fungerer klageprosessen i barnevernssaker?, Hva er fristene for å klage på vedtak om hjelpetiltak?, Hvordan kan jeg klage på vedtak om hjelpetiltak?, Hva er konsekvensene av å ikke klage på vedtak om hjelpetiltak?, Kan jeg få støtte fra andre instanser i en barnevernssak?, Hvordan kan jeg forberede meg til møter med barnevernet eller fylkesnemnda?, Er det vanlig å bli tilkjent fri rettshjelp i barnevernssaker?, Hvordan kan jeg vite om jeg kvalifiserer for fri rettshjelp?, Hvilke dokumenter trenger jeg for å søke om fri rettshjelp?

I utgangspunktet er det en misforståelse at barnevernet har autoritet til å pålegge foreldre å akseptere hjelpetiltak. Hovedregelen er at slike tiltak skal være frivillige. Det er kun i visse situasjoner, og under bestemte betingelser, at fylkesnemnda kan gripe inn og pålegge hjelpetiltak.

Hva kreves for å pålegge hjelpetiltak?

For at fylkesnemnda skal kunne pålegge hjelpetiltak, må visse kriterier være oppfylt. Disse inkluderer:

  1. Barnets spesielle behov: Det må være dokumentert at barnet har et særlig behov for hjelp.
  2. Nødvendighet: Pålegget av hjelpetiltak må være nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg.
  3. Barnets beste: Pålegget må være til det beste for barnet.

Politibistand og tvang

Det er viktig å understreke at selv om fylkesnemnda har myndighet til å pålegge hjelpetiltak, har barnevernet ikke rett til å bruke politibistand eller annen tvang for å gjennomføre tiltakene. Dette setter klare grenser for barnevernets makt og sikrer foreldrenes rettigheter.

Om rustesting

En spesiell situasjon oppstår ofte når barnevernet krever rustesting av foreldrene. Rustesting betraktes som et inngripende tiltak og bør bare benyttes i ekstreme tilfeller. Barnevernet må ha sterk mistanke om rusmisbruk før de kan pålegge slike tester. Heller ikke i denne situasjonen kan tvang benyttes.

Fri rettshjelp

Dersom du som forelder blir konfrontert med krav om hjelpetiltak fra barnevernet, har du rett til gratis advokatbistand gjennom ordningen om fri rettshjelp. Det er viktig å forstå dine rettigheter og muligheter i slike situasjoner, og en advokat med kompetanse på barnerett kan veilede deg gjennom prosessen.


Hvis du ønsker veiledning eller bistand i din barnevernssak kan du ta kontakt med advokat Christian Wulff Hansen gratis her for en uforpliktende dialog rundt din sak:

Please enable JavaScript in your browser to complete this form.

Implementering av ICDP (International Child Development Programme)

Hva er ICDP? Hvilken rolle spiller implementering i ICDP-programmet? Hvordan kan implementering av ICDP-programmet påvirke barns utvikling? Hvorfor er opplæring viktig i implementeringsprosessen? Hvordan kan foreldreveiledning bidra til barns trivsel? Hva er de viktigste prinsippene for implementering av ICDP? Hvilken støtte er nødvendig fra ledelsen for vellykket implementering? Hva er betydningen av å ha tid og økonomisk støtte for programmet? Hvordan kan rekruttering av deltakere forbedre implementeringen av ICDP? Hva er en framdriftsplan, og hvorfor er den viktig i implementeringsprosessen? Hvordan påvirker kvalitet og intensitet av gjennomføringen suksessen til ICDP-programmet? Hva innebærer planen for oppfølging og selvevaluering i implementeringen av ICDP? Hvilken rolle spiller iboende motivasjon i langvarig implementering? Hvordan kan ledelsen støtte implementeringen av ICDP-programmet? Hvilke utfordringer kan oppstå under opplæringen av veiledere og trenere i ICDP? Hva er de potensielle fordelene ved å involvere foreldre i implementeringsprosessen? Hvordan kan implementeringsstruktur bidra til suksess for ICDP-programmet? Hvilken betydning har kontinuerlig opplæring og oppfølging for veiledere og trenere? Hva er hovedmålet med implementeringen av ICDP? Hvilke strategier kan brukes for å sikre bærekraftig implementering av ICDP? Hvordan kan implementeringsprosessen tilpasses ulike samfunn og kulturer? Hva er de vanligste utfordringene ved implementering av ICDP? Hvorfor er det viktig å evaluere suksessen til implementeringen av ICDP-programmet? Hvordan kan barrierer mot implementering av ICDP overvinnes? Hvilke ressurser er tilgjengelige for støtte under implementeringsprosessen? Hvordan kan foreldre bli involvert i beslutningsprosesser knyttet til implementering av ICDP? Hva er de langsiktige effektene av vellykket implementering av ICDP? Hvordan kan ICDP-programmet tilpasses forskjellige aldersgrupper og utviklingsstadier? Hva er de viktigste trinnene i implementeringen av ICDP? Hvordan kan lokale og nasjonale myndigheter bidra til vellykket implementering av ICDP? Hvilke evalueringsmetoder kan brukes for å måle effektiviteten av ICDP-implementeringen? Hva er de vanligste barrierene mot vellykket implementering av ICDP-programmet? Hvordan kan foreldre støttes under implementeringsprosessen? Hva er de primære målene med opplæringen av veiledere og trenere i ICDP? Hvilke tiltak kan gjøres for å sikre jevn fremdrift i implementeringsprosessen? Hvordan kan samarbeid mellom ulike interessenter styrke implementeringen av ICDP? Hvordan kan man måle suksessen til implementeringen av ICDP? Hva er de vanligste utfordringene knyttet til opplæringen av veiledere og trenere i ICDP? Hvordan kan kontinuerlig støtte og veiledning bidra til vellykket implementering av ICDP? Hva er de mest effektive strategiene for å engasjere foreldre i ICDP-implementeringen? Hvordan kan ICDP-programmet tilpasses ulike sosioøkonomiske og kulturelle bakgrunner?

Implementering av programmer som ICDP (International Child Development Programme) er en avgjørende fase som krever omfattende planlegging, engasjement og ressurser. Forståelsen av implementeringsprosessen kan være nøkkelen til vellykket gjennomføring og langvarig effekt.

Initieringsfasen markerer begynnelsen på implementeringsprosessen. Det er her programmet blir introdusert og diskutert, og hvor beslutningstakere og nøkkelinteressenter blir mobilisert. Initieringen krever ofte ledelsesstøtte, klare mål og en tydelig visjon for implementeringen.

Etter initiering følger selve implementeringsfasen. Dette er den mest utfordrende delen av prosessen, der programmet skal integreres i eksisterende praksis og strukturer. Implementeringen kan møte motstand og utfordringer, og det er viktig å ha en plan for å håndtere disse.

Videreføringsfasen kommer etter at programmet er implementert og i bruk. Her handler det om å opprettholde og forbedre programmet over tid. Kontinuerlig opplæring, evaluering og tilpasning er nødvendig for å sikre langvarig suksess.

ICDP har vært vellykket både nasjonalt og internasjonalt, med tusenvis av veiledere og trenere som er blitt sertifisert gjennom årene. Organisasjoner som ICDP Norge og offentlige institusjoner som Bufetat og SKM Foreldrestøtte spiller en viktig rolle i å fremme og støtte implementeringen av programmet.

Seks prinsipper for implementering har blitt fremmet av ICDP for å veilede denne prosessen:

  1. Støtte fra ledelse: Tydelig støtte fra organisatorisk ledelse er avgjørende for å skape et miljø som er positivt innstilt til programmet.
  2. Rom for programmet: Tilgang til tilstrekkelige ressurser, inkludert tid, økonomi og institusjonell støtte, er nødvendig for vellykket implementering.
  3. Rekruttering av deltakere: Å velge deltakere med høy motivasjon og engasjement er viktig for å sikre at programmet blir godt mottatt og brukt.
  4. Framdriftsplan: En klar plan for implementeringen, med definerte milepæler og tidsfrister, bidrar til å holde prosessen på sporet.
  5. Kvalitet og intensitet: Gjennomføringen av programmet må være av høy kvalitet og tilstrekkelig intens for å oppnå ønskede resultater.
  6. Plan for oppfølging: Kontinuerlig evaluering, selvevaluering og iboende motivasjon er nødvendig for å opprettholde og forbedre implementeringen over tid.

Implementering av ICDP er en kompleks, men avgjørende prosess for å fremme positiv utvikling hos barn og deres familier. Med riktig støtte, ressurser og engasjement kan programmet bidra til å skape varige endringer og bedre livskvalitet for alle involverte.

Kilde: Hva er ICDP? – ICDP Norge

ICDP – En Veiledning i Foreldreskap

Hva er formålet med ICDP-opplæringen, Hvordan får man opplæring i ICDP, Hvilke verktøy tilbys under opplæringen, Hva innebærer sensitivisering av foreldre, Hvordan balanseres kunnskap og foreldres behov under opplæringen, Hvordan kan veiledere bringe frem det som ligger latent hos foreldre, Er ICDP-opplæringen åpen for alle, Hva er strukturen for implementering av ICDP, Hvordan leder sertifiserte veiledere grupper, Hva er grunnlaget for arbeidet med ICDP, Hva kreves for å bli sertifisert veileder, Hvor mange samlinger omfatter standardopplæringen for veiledere, Hvordan får man praksis som veileder, Hva er kravene for å bli trener i ICDP, Hva innebærer treneropplæringen, Hvordan skaffer man seg erfaring som veileder før treneropplæringen, Hva er sertifiseringskriteriene for ICDP, Hva er minoritetsversjonen av ICDP, Hva er profesjonelle omsorgsgivere i ICDP, Hvordan styrker ICDP foreldrekompetansen, Hvilke temaer dekkes i ICDP-opplæringen, Hvilke fordeler har familieveiledning med ICDP, Hvor kan man melde seg på ICDP-kurs, Hvordan kan ICDP bidra til bedre kommunikasjon i familien, Hvordan bygger ICDP relasjoner mellom foreldre og barn, Hvordan fremmer ICDP barnas utvikling, Hva er hovedmålet med ICDP, Hva er nøkkelen til vellykket foreldreveiledning, Hvordan kan ICDP bidra til positiv endring i familier, Hvilke ressurser tilbys under ICDP-opplæringen, Hvordan kan man evaluere effekten av ICDP-opplæringen, Hvilken betydning har ICDP for samfunnet, Hva er fokusområdene i ICDP-opplæringen, Hvilke metoder brukes i ICDP-opplæringen, Hva er forskjellen mellom veiledere og trenere i ICDP, Hva er de vanligste utfordringene under ICDP-opplæringen, Hvordan tilpasses ICDP-opplæringen til ulike målgrupper, Hvorfor er det viktig å ha sertifiserte veiledere og trenere i ICDP, Hvordan kan ICDP bidra til bedre samspill mellom foreldre og barn, Hvordan kan man bli en mer bevisst omsorgsgiver gjennom ICDP-opplæringen

Når det gjelder opplæring i ICDP, er veien til å bli en sertifisert veileder eller trener et spennende steg mot å styrke foreldreskapet. Mulighetene for opplæring i ICDP er tilgjengelige både gjennom offentlige kanaler og gjennom ICDP Norge. En rekke organisasjoner, kommuner og institusjoner har allerede tatt skrittet med å utdanne sertifiserte trenere, som igjen bidrar til å spre veiledningskompetansen videre.

ICDP-opplæringen gir veilederne verktøy, kunnskap og praksis i å stimulere foreldre til å utvikle sitt fulle potensial som omsorgspersoner. Veiledningen balanserer nøye mellom å tilføre ny kunnskap og å imøtekomme foreldrenes behov for å dele erfaringer, få bekreftelse og motta tilbakemeldinger om sitt foreldreskap. Dette krever dyktige veiledere som er trent i å fremheve det som ligger latent hos foreldrene og omsorgsgiverne. Sentralt i ICDP er forståelsen av at denne prosessen krever tid og kontinuerlig øvelse. Uansett bakgrunn er alle potensielle veiledere velkomne. Både de med solid faglig kompetanse og de med mindre erfaring har like stor verdi å tilføre i denne sammenhengen.

Implementeringen av ICDP følger en struktur som er utviklet for å nå ut til flest mulig. Sertifiserte veiledere leder grupper av omsorgsgivere, mens trenere tar seg av opplæringen av veilederne. Kjernen i alt arbeid med ICDP er å øke bevisstheten rundt samspillet med barn, noe som også gjelder veiledere og trenere i programmet.

For å bli sertifisert veileder gjennomgår man opplæring av to sertifiserte trenere i en gruppe på opptil 20 personer. Den vanlige opplæringen består av tre samlinger à to dager hver. Praksisen får man gjennom å delta i en selvtreningsgruppe sammen med en annen veileder, der man også får veiledning. Det finnes egne sertifiseringskriterier for sertifisering i minoritetsversjonen eller i den profesjonelle omsorgsgiver-versjonen av programmet.

For å bli trener må man være sertifisert veileder og ha noe erfaring som praktiserende veileder. Treneropplæringen innebærer grundig opplæring og fordypning i kunnskapsgrunnlaget for ICDP, trenerrollen, opplæringsstruktur og implementering av programmet før man selv kan gjennomføre veilederopplæringen.

Kilde: Hva er ICDP? – ICDP Norge

Hvordan sikres tilgjengeligheten av tilstrekkelig antall talspersoner?

Hvilket administrativt ansvar har hver enkelt barneverns- og helsenemnd for talspersonsordningen, Hvordan sikres tilgjengeligheten av tilstrekkelig antall talspersoner, Hva innebærer det at talspersonene skal ha ulik bakgrunn og relevant erfaring, Hvem har ansvaret for å sikre at de oppnevnte talspersonene har tilstrekkelig kunnskap og opplæring, Hva er betydningen av å unngå talspersoner med nær tilknytning til noen som saken kan ha betydning for, Hvorfor kan personer ansatt i et organ som behandler saken ikke oppnevnes som talsperson i samme sak, Hva er formålet med å tilby en talsperson med samisk språk og kulturforståelse for samiske barn, Hvorfor skal talspersoner som ikke står på listen, oppnevnes i særlige tilfeller, Hvordan bidrar talspersonsordningen til å sikre barnets stemme blir hørt og respektert i saksbehandlingen, Hva er nemndleders ansvar knyttet til oppnevning av talspersoner, Hvordan skal talspersonen bidra til at samtalen med barnet skjer på en ivaretakende og tillitsskapende måte, Hvilket formål har mandatet som utarbeides av nemndleder for oppnevnte talspersoner, Hvorfor er det viktig at talspersonen ikke har nær tilknytning til noen som avgjørelsen i saken kan ha betydning for, Hva gjør nemnda for å sikre at barnets rettigheter blir ivaretatt gjennom talspersonsordningen, Hvordan bidrar talspersonen til å formidle barnets meninger til nemnda og partene, Hva innebærer det administrative ansvaret knyttet til talspersonsordningen, Hvorfor skal talspersonen ikke ha nær tilknytning til noen som saken kan ha betydning for, Hvordan sikres talspersonens uavhengighet og objektivitet i saksbehandlingen, Hvilken rolle har nemndleder i forhold til oppnevning av talspersoner, Hva er betydningen av at talspersonene har ulik bakgrunn og erfaring innen arbeid med barn, Hvordan sikres det at barnets rettigheter blir ivaretatt ved oppnevning av talspersoner, Hvorfor er det viktig at talspersonen ikke har nær tilknytning til noen som saken kan ha betydning for, Hva innebærer det at talspersonen ikke skal ha nær tilknytning til noen som avgjørelsen i saken kan ha betydning for, Hvordan bidrar talspersonsordningen til å sikre barnets rettigheter og interesser, Hvilken betydning har talspersonsordningen for barnets medvirkning i barnevernssaker, Hvordan sikrer nemnda at oppnevnte talspersoner har tilstrekkelig kunnskap og opplæring, Hva er formålet med å tilby en talsperson med samisk språk og kulturforståelse, Hvordan bidrar talspersonen til at barnets stemme blir hørt og respektert i saksbehandlingen, Hva innebærer det at talspersonen ikke skal ha nær tilknytning til noen som saken kan ha betydning for, Hvordan sikres talspersonens integritet og upartiskhet i saksbehandlingen, Hva er betydningen av nemndas ansvar knyttet til talspersonsordningen, Hvorfor kan talspersoner med nær tilknytning til noen som avgjørelsen i saken kan ha betydning for, ikke oppnevnes i samme sak, Hvordan bidrar talspersonen til at barnets rettigheter blir ivaretatt i saksbehandlingen, Hvilken rolle har nemnda i forhold til oppnevning av talspersoner, Hva er betydningen av at talspersonene har ulik bakgrunn og erfaring innen arbeid med barn, Hvordan sikres talspersonens uavhengighet og objektivitet i saksbehandlingen, Hvilken betydning har talspersonsordningen for barnets medvirkning og rettigheter, Hvordan bidrar talspersonen til å formidle barnets meninger til nemnda og partene, Hva innebærer det administrative ansvaret knyttet til talspersonsordningen, Hvorfor er det viktig å tilby en talsperson med samisk språk og kulturforståelse for samiske barn, Hvordan sikrer nemnda at oppnevnte talspersoner har tilstrekkelig kunnskap og opplæring, Hva er formålet med å tilby en talsperson med samisk språk og kulturforståelse, Hvordan bidrar talspersonen til at barnets stemme blir hørt og respektert i saksbehandlingen, Hva innebærer det at talspersonen ikke skal ha nær tilknytning til noen som saken kan ha betydning for, Hvordan sikres talspersonens integritet og upartiskhet i saksbehandlingen.

I barnevernssaker er barnets medvirkning og rettigheter sentrale elementer som må ivaretas på en forsvarlig måte. Forskriften om barns medvirkning i barnevernet, spesifikt § 16, adresserer det administrative ansvaret knyttet til talspersonsordningen, som er en viktig mekanisme for å sikre barnets stemme blir hørt og respektert i saksbehandlingen.

Hver enkelt barneverns- og helsenemnd har et individuelt ansvar for å sikre tilgjengeligheten av tilstrekkelig antall talspersoner. Disse talspersonene skal ha variert bakgrunn og relevant erfaring innen arbeid med barn i ulike aldersgrupper og med ulik kulturell bakgrunn. Dette sikrer en mangfoldig tilnærming og en helhetlig forståelse av barnets behov og perspektiv.

Det er nemnda selv som har ansvaret for å sikre at de oppnevnte talspersonene har tilstrekkelig kunnskap og opplæring til å utføre oppdraget på en tilfredsstillende måte. Dette inkluderer å ha innsikt i de rettslige rammene rundt barns medvirkning og hvordan denne skal ivaretas i praksis.

Det er også viktig å påpeke at personer som er ansatt i et organ som behandler saken ikke kan oppnevnes som talsperson i samme sak. Dette bidrar til å sikre en uavhengig og upartisk behandling av barnets interesser. Videre skal talspersonen ikke ha nær tilknytning til noen som saken kan ha betydning for, noe som ytterligere styrker integriteten og objektiviteten i talspersonens rolle.

I tilfeller der barnet har et særlig tillitsforhold til en person utenfor nemndas liste, kan nemndleder i særlige tilfeller oppnevne vedkommende som talsperson. Dette understreker viktigheten av å ivareta barnets individuelle behov og relasjoner i saksbehandlingen.

For samiske barn innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, skal det tilbys en talsperson med samisk språk og kulturforståelse. Dette er et viktig tiltak for å sikre at barnet kan uttrykke seg på sitt morsmål og at kulturelle hensyn blir ivaretatt på en adekvat måte.

Til slutt har nemnda ansvar for å påse at alle oppnevnte talspersoner fremlegger politiattest i henhold til gjeldende forskrifter. Dette bidrar til å sikre barnets sikkerhet og trygghet under hele prosessen.

Samlet sett er § 16 i forskriften om barns medvirkning i barnevernet en viktig bestemmelse som sikrer at barnets rettigheter og interesser blir ivaretatt på en adekvat og ansvarlig måte gjennom talspersonsordningen. Det administrative ansvaret som pålegges nemndene er avgjørende for å sikre en rettferdig og forsvarlig behandling av barnets medvirkning i barnevernssaker.


Hvis du ønsker veiledning eller bistand i din barnevernssak kan du ta kontakt med advokat Christian Wulff Hansen gratis her for en uforpliktende dialog rundt din sak:

Please enable JavaScript in your browser to complete this form.

Hvordan fungerer friperioden etter at barnet har flyttet ut?

Beredskapshjem, Friperiode, Beredskapshjem lønn, Barn flytter ut, Oppfølging som beredskapshjem, Friperiodens varighet, Oppholdets omfang, Bufetat veiledning, Beredskapshjem opplæring, Støtte som beredskapshjem, Friperiodens betingelser, Beredskapsordning, Avlastningsmuligheter, Lønn i friperioden, Livet som beredskapshjem, Bufetat rådgiver, Oppdrag som beredskapshjem, Barnets behov, Beredskapshjem veiledning, Beredskapshjem utdanning, Friperiodens start, Beredskapshjem lønnsbetingelser, Rådgiver fra Bufetat, Oppfølging under oppdraget, Friperiodens regler, Beredskapshjem friperiode, Veiledning for beredskapshjem, Støtte fra Bufetat, Beredskapshjem og opphold, Beredskapshjem ansvar, Friperiodens lengde.

Etter at et barn har flyttet ut av beredskapshjemmet, begynner friperioden. Dette er den tiden du har til disposisjon, og du kan bruke den slik du ønsker.

Friperioden beregnes ut fra lengden og omfanget av oppholdet til barnet som har bodd hos deg. Under friperioden vil du fortsatt motta lønn, selv om du ikke har et barn boende hos deg.

Oppfølging og støtte som beredskapshjem

Som beredskapshjem vil du motta skreddersydd opplæring og veiledning fra Bufetat, både før barnet flytter inn og under hele oppdraget. Dette sikrer at du er godt forberedt og rustet til å møte barnets behov på best mulig måte.

I løpet av oppdraget vil du få kontinuerlig støtte, og du vil ha en dedikert rådgiver fra Bufetat tilgjengelig for spørsmål og veiledning når du trenger det. I tillegg er det etableret en beredskapsordning og muligheter for avlastning, som er til for å støtte deg i din rolle som beredskapshjem.

Fosterhjem i familie og nære nettverk

Fosterhjem, Familie, Nære nettverk, Fosterforeldre, Barnevernstjenesten, Godtgjøring, Opplæring, Oppfølging, Støtte, Barn i nød, Trygghet, Stabilitet, Tilvenningsperiode, Omsorg, Sårbarhet, Familiemedlemmer, Slektninger, Venner, Barnevern, Fosterhjemsgodtgjørelse, Rettigheter, Vurderingsprosess, Krav for fosterforeldre, Fosterhjemsavtale, Uavhengig tilsyn, Barnets beste, Omsorgspersoner, Fosterfamilie, Barnevernstjeneste, Hjemmebesøk

For barn og unge som plutselig finner seg i en situasjon der de ikke kan bo hjemme, er behovet for trygghet og stabilitet avgjørende. Å flytte til noen man allerede kjenner, som en del av familien eller nærmeste nettverk, kan være en ekstraordinær løsning som gir barnet en mykere overgang og en følelse av trygghet i en tid preget av usikkerhet.

Når barnevernstjenesten konkluderer med at det ikke lenger er mulig for et barn å bo hjemme, er det alltid den første oppgaven deres å utforske om det finnes egnede omsorgspersoner i barnets familie eller nærmeste nettverk som kan bli fosterforeldre. Ofte er dette et enkelt, men viktig, skritt mot å gi barnet det trygge og stabile miljøet det trenger.

Prosessen med å bli fosterforeldre for et barn man allerede har en relasjon til, følger i stor grad de samme prinsippene som for ordinære kommunale fosterhjem. Dette inkluderer rettigheter til godtgjøring og støtte, samt nødvendig opplæring. Imidlertid er visse aspekter av prosessen tilpasset situasjonen når et barn allerede har en kjent tilknytning til den potensielle fosterfamilien.

Det første skrittet i prosessen er vanligvis den første kontakten mellom de potensielle fosterforeldrene og barnevernstjenesten. Ofte er det barnevernstjenesten som tar initiativet til denne kontakten. Imidlertid kan også familiemedlemmer, slektninger, venner av familien eller andre i barnets nære nettverk selv ta kontakt med barnevernet når de ser behovet for et trygt og stabilt hjem for barnet. Det er viktig å merke seg at initiell kontakt ikke innebærer noen forpliktelser, men gir en mulighet for en uforpliktende samtale om hva det innebærer å være en fosterfamilie for et kjent barn.

Etter den innledende kontakten følger en vurderingsprosess der barnevernstjenesten gjennomfører hjemmebesøk. Dette gir dem muligheten til å vurdere om den potensielle fosterfamilien er egnet til å møte de spesifikke behovene, utfordringene og sårbarhetene til barnet som trenger et nytt hjem. Samtidig får de som ønsker å bli fosterforeldre, en dypere forståelse av hva det innebærer å være en fosterfamilie, spesielt for dette spesifikke barnet. Selv om man allerede kjenner barnet, kan det være aspekter ved barnets situasjon og historie som man ikke tidligere har vært klar over.

Til slutt, når både barnevernstjenesten og de potensielle fosterforeldrene er enige om at dette er den riktige løsningen for barnet, går man gjennom den samme godkjenningsprosessen som for ordinære fosterhjem. Kravene og retningslinjene følger det generelle regelverket, men det tas hensyn til den ekstra tryggheten som barnet får ved å bo hos noen det allerede kjenner. Godkjenningsprosessen inkluderer inngåelse av en fosterhjemsavtale med barnevernstjenesten. Etter dette er barnet klart til å flytte inn i sitt nye hjem, og en tilvenningsperiode starter, tilpasset barnets behov.

Det er også viktig å nevne at fosterforeldre for barn i familie og nære nettverk har samme rettigheter og krav til oppfølging og støtte som andre fosterforeldre. Barnevernstjenesten i kommunen har ansvaret for å støtte dem i fosterforeldrerollen, og oppfølgingen tilpasses både deres og barnets behov. Dette inkluderer jevnlige besøk for å sikre at barnet trives og har det bra i sitt nye hjem. Det er også en uavhengig tilsynsfører som fører tilsyn med fosterhjemmet, for å sikre at barnets beste ivaretas.

Å bli fosterhjem for et barn man allerede kjenner, kan være en givende opplevelse som gir barnet tryggheten og stabiliteten det trenger, samtidig som det styrker båndene i familien og nærmeste nettverk. Det er en måte å gi omsorg til noen man allerede har en tilknytning til, og samtidig bidra til at barnet får den støtten det behøver. Dette er en betydningsfull måte å hjelpe et barn i nød på, og prosessen, selv om den kan være utfordrende, kan være hjertevarmende og livsforandrende for både barnet og fosterforeldrene.

Statens helsetilsyn – En garantist for barnevernet

Statens helsetilsyn, Barneverntilsyn, Faglig tilsynsmyndighet, Klagesaker, Overordnet myndighet, Barnevernloven, Tilsynsarbeid, Rettferdighet, Lovverk, Prinsipper, Beskyttelse av barn, Ungdom, Klageinstans, Omgjøring av vedtak, Endring av praksis, Brukerråd, Erfaringer, Barneverntjenester, Statlig tilsyn, Klageprosess, Overordnet ansvar, Barnevern, Barnevernsloven, Tilsynsoppgaver, Veiledning, Opplæring, Statens rolle, Samfunnsinteresser, Samfunnets beste, Sikkerhet for barn, Tilsynsmyndighet.

Barnevernloven § 17-2

Statens helsetilsyn har ansvaret for det overordnede faglige tilsynet med barneverntjenestene, slik det er fastsatt i barnevernloven § 17-2. Dette er en betydningsfull oppgave, og det innebærer at tilsynet skal sørge for at barneverntjenestene utfører sine oppgaver i tråd med gjeldende lover og regler.

Tilsyn og klagesaker

Som overordnet myndighet for tilsyns- og klagesaker arbeider Statens helsetilsyn for å sikre at sakene behandles rettferdig og i samsvar med lovverket. Dette inkluderer også å sikre at like tilfeller blir behandlet likt. For å oppnå dette mål, benytter Statens helsetilsyn ulike virkemidler, inkludert veiledning, gjennomgang av saker og opplæring av ansatte ved statsforvalterembetene.

Rett til å omgjøre vedtak

Statens helsetilsyn har også rett til å omgjøre vedtak fattet av statsforvalteren i klagesaker. Dette følger av forvaltningsloven § 35. Det er likevel verdt å merke seg at Statens helsetilsyn praktiserer dette med stor forsiktighet. Omgjøring av klagevedtak skjer kun i tilfeller som har prinsipiell betydning eller når allmenne hensyn tilsier det.

Bidragsyter til endring av praksis

I tillegg til omgjøring av vedtak kan Statens helsetilsyn velge å la klageinstansens vedtak forbli uendret, men likevel kommentere prinsipielle sider av saken. Dette kan bidra til endringer i praksis i lignende klagesaker og hjelpe med å rette opp feil i systemet.

Klageinstans for viktige saker

Statens helsetilsyn har også rollen som klageinstans for viktige saker i barnevernet. Dette inkluderer:

  1. Statsforvalterens vedtak om pålegg om å rette forhold i institusjoner eller om nedleggelse av driften, jf. barnevernsloven § 17-5.
  2. Statsforvalterens vedtak om pålegg om at kommunen må rette på forhold, jf. kommuneloven kapittel 30.
  3. Statsforvalterens vedtak om mulkt, jf. barnevernsloven § 17-6, jf. forskrift 16. desember 1992 nr. 1243 om statsforvalterens adgang til å ilegge kommuner mulkt ved oversittelse av fristene i barnevernsloven § 17-6.

Brukerrådet – en viktig ressurs

Brukerrådet i Statens helsetilsyn spiller en avgjørende rolle ved å sørge for at brukernes erfaringer blir hørt og tas i betraktning i tilsynet. Dette gir en verdifull dimensjon til tilsynsarbeidet og hjelper med å sikre at barneverntjenestene opererer på en måte som er i tråd med samfunnets beste interesser.

Barnevernsreformen: Økt ansvar for fosterhjem

barnevernsreform, økt ansvar fosterhjem, kommunalt ansvar, oppfølging og veiledning, helhetlig oppfølgingsansvar, fosterhjem, veiledning, Bufetat, rekruttering, lovfestet plikt, familie og nettverk, fosterhjemsstrategi, trygt hjem, barnevernstjeneste, private fosterhjem, begrenset kjøp, barns velferd, barnevern, barn og unge, oppvekstvilkår, forebygging, kvalitet i tjenester, nettverksinvolvering, barns trygghet, rekruttering, opplæring, strategi, foreldre, omsorg, oppfølging, endringer.

Med den «nye» barnevernsreformen har kommunene blitt tildelt et mer helhetlig ansvar for fosterhjem. Dette innebærer en betydelig forandring i hvordan ansvar og oppfølging av fosterhjem organiseres og utføres. Denne reformen er et viktig skritt mot å sikre at barn og unge som trenger et alternativt hjem, får den nødvendige omsorgen og støtten de fortjener.

Med den nye barnevernsreformen har kommunenes ansvar for oppfølging av fosterhjem blitt tydeligere definert i loven. Denne oppfølgingen er nå beskrevet i endrede forskrifter om fosterhjem som trådte i kraft 1. januar 2022. Denne oppfølgingen innebærer at kommunene skal legge til rette for rammer, støtte og faglig veiledning som passer for hvert enkelt fosterhjem. Dette inkluderer også ulike former for veiledning som kan være til hjelp.

Tidligere tilbød Bufetat generell veiledning, men med de nye endringene er denne tjenesten avsluttet fra 1. januar 2022. Kommunens oppfølgingsansvar er klart avgrenset fra Bufetats ansvar for grunnleggende opplæring av fosterhjem. Bufetats opplæringstilbud gjelder også fosterhjem rekruttert av kommunene selv når kommunen ber om det. I tråd med fosterhjemsforskriften skal fosterforeldre gjennomgå opplæring før barnet flytter inn, og denne opplæringen skal være i henhold til nasjonale faglige retningslinjer.

En viktig endring er den nå lovfestede kommunale plikten til alltid å søke etter fosterhjem i barnets familie og nære nettverk. Dette var tidligere regulert i fosterhjemsforskriften. Barnevernstjenesten må alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk er egnet som fosterhjem. I disse vurderingene skal det legges til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering når det er hensiktsmessig.

Bufetat har ansvar for rekruttering av fosterhjem og er forpliktet til å bistå kommunene med å finne fosterhjem når det ikke er mulig å finne i familie eller nettverk. Kommunen skal gi en kort begrunnelse når bistand fra Bufetat er nødvendig. Bufetat skal deretter ta kommunens vurdering i betraktning.

En viktig endring som fremkommer er at barnevernstjenesten ikke lenger kan inngå avtaler med private leverandører om plassering av barn i ordinære fosterhjem. Denne endringen er planlagt å tre i kraft fra 1. juli 2023 og har som mål å gi barneverntjenesten bedre kontroll over plasseringene, innholdet i fosterhjemstiltaket og kostnadene. Det gir også rom for en gradvis overgang for allerede inngåtte avtaler.

Regjeringen har introdusert fosterhjemsstrategien 2021-2025 – Et Trygt Hjem for Alle, som understreker betydningen av nærhet, forebygging, forutsigbarhet og kvalitet i tjenestene til barn og familier. Hovedmålet med denne strategien er å sikre at barn som ikke kan bo hos foreldrene sine, får et trygt og stabilt hjem og oppvekstvilkår. Tiltakene i strategien fokuserer spesielt på rekruttering, opplæring og oppfølging av fosterhjem, samt å tilby tilpassede tjenester for både fosterbarn og fosterfamilier.

Barnevernsloven § 6-1.Vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter samtykkeBarnevernsloven

barnevernsloven, § 6-1, opphold i institusjon, samtykke, barnets rettigheter, juridisk analyse, foreldreansvar, alvorlige atferdsvansker, institusjonsledelse, behandling, opplæring, barne-, ungdoms- og familieetaten, trekke tilbake samtykke, barnets velferd, lovbestemmelser, barnevern, juridisk rådgivning, barnets beslutningsprosess, barnevernsinstitusjoner, godkjenningsprosess, rettigheter og plikter, norske lover, barnevernsinstitusjon, juridiske aspekter, samtykkeprosessen, barns rettigheter, lovfestede krav, barneomsorg, rettslige forhold, rettssystemet, barns samtykke

Når det gjelder barnevern, er det viktig å forstå lovens bestemmelser og hvordan de påvirker barnets rettigheter og beslutningsprosess. Barnevernsloven § 6-1 omhandler spesifikke forhold knyttet til opphold i barnevernsinstitusjoner med samtykke fra barnet og de som har foreldreansvar. Denne artikkelen vil gi en grundig juridisk analyse av denne bestemmelsen for å belyse dens betydning og implikasjoner.

I samsvar med § 6-1 kan et barn med alvorlige atferdsvansker bli gitt opphold i en institusjon, under visse betingelser. Det første elementet som må være til stede, er samtykke fra både barnet selv og de som har foreldreansvar. For barn over 15 år er kun barnets eget samtykke nødvendig. Dette samtykket skal være skriftlig og gitt til institusjonsledelsen før oppholdet begynner. Videre skal barnet være klar over at samtykket kan trekkes tilbake, selv om det er underlagt visse begrensninger.

Institusjonen har også muligheten til å sette betingelser for oppholdet, for eksempel at barnet kan holdes tilbake i inntil tre uker etter at de har flyttet inn i institusjonen. Denne betingelsen er spesielt relevant hvis oppholdet har til hensikt å gi behandling eller opplæring i minst tre måneder. I slike tilfeller kan institusjonen også fastsette at barnet kan holdes tilbake i inntil tre uker etter at samtykket er trukket tilbake.

Det er også bestemmelser knyttet til tilfeller der barnet rømmer fra institusjonen, men blir brakt tilbake innen tre uker. I slike situasjoner kan barnet holdes tilbake i tre uker fra det tidspunktet da de ble brakt tilbake til institusjonen.

En viktig faktor å merke seg er at barnet bare kan tilbys opphold i en institusjon som er godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten for å ta imot barn på grunnlag av vedtak i henhold til denne bestemmelsen.

Denne loven gir betydelig vekt på barnets rett til samtykke og muligheten til å trekke tilbake samtykket, samtidig som den balanserer det med behovet for å opprettholde institusjonens integritet og formål. Forståelsen av disse bestemmelsene er avgjørende for å sikre at barnets rettigheter og velferd blir ivaretatt på en rettferdig og juridisk forsvarlig måte.


§ 6-1. Vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter samtykke

Et barn som har vist alvorlige atferdsvansker, kan på samme vilkår som etter § 6-2 gis opphold i institusjon dersom barnet selv og de som har foreldreansvar, samtykker til det. Dersom barnet har fylt 15 år, er samtykke fra barnet tilstrekkelig. Barnets samtykke skal være skriftlig og skal gis til institusjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Før samtykke gis, skal barnet gjøres kjent med at samtykket kan trekkes tilbake med de begrensninger som følger av annet ledd.

Institusjonen kan sette som vilkår at barnet kan holdes tilbake i institusjonen i inntil tre uker fra barnet har flyttet inn. Dersom oppholdet i institusjonen er ment å gi behandling eller opplæring i minst tre måneder, kan det også settes som vilkår at barnet kan holdes tilbake i inntil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake.

Dersom barnet rømmer, men blir brakt tilbake til institusjonen innen tre uker, kan barnet holdes tilbake i tre uker fra det tidspunktet da barnet ble brakt tilbake til institusjonen.

Barnet kan bare tilbys plass i institusjon som er godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen

Phone icon
75175800
Ring Advokat
WhatsApp icon