Barnevernets inngrep forutsetter klar hjemmel, forsvarlig saksbehandling og et tilstrekkelig opplyst faktum. Det er rettslige rammer som styrer hele løpet fra melding til eventuelle tvangstiltak. Hjemmelskravet er absolutt: tiltak må ha direkte forankring i lov. Den overordnede rettesnoren ligger i barnets beste, og prinsippet har betydning i alle handlinger som berører barnet. Legitimt handlingsrom er dermed ikke et spørsmål om skjønn alene, men om lovbundne vilkår, dokumenterte vurderinger og sporbar begrunnelse i hver sak.
Undersøkelsesfasen etablerer faktagrunnlaget. Når barnevernet mottar en bekymringsmelding, skal den vurderes uten ugrunnet opphold og senest innen en uke. Hvis det åpnes undersøkelse, må den gjennomføres snarest og være avsluttet innen tre måneder fra utløpet av ukefristen. Bare i særlige tilfeller kan fristen utvides, og da med en tydelig, skriftlig beslutning. Formålet med tidsregimet er dobbelt: barn skal skjermes mot unødig langvarig usikkerhet, og forvaltningen skal tvinges til målrettet informasjonsinnhenting. Et godt opplyst avgjørelsesgrunnlag forutsetter systematisk dokumentasjon, innhenting av relevante opplysninger fra foreldre, skole, helse og andre kilder, og en begrunnelse som gjør rede for hvilke hensyn som er veid. I praksis er det ikke nok at et faktum «antas»; det må fremgå hvordan opplysningene er fremskaffet, vurdert og vektet, og hvorfor konklusjonen er saklig holdbar.
Hjelpetiltak er førstelinjen, ikke tvang. Barnevernet skal tilby tiltak som er egnet til å møte barnets og foreldrenes behov. Tiltakene er i utgangspunktet frivillige og bygger på samtykke. Det råder et subsidiaritetsprinsipp: hvis veiledning, avlastning, støttekontakt, miljøarbeid eller andre skånsomme virkemidler kan gi barnet tilstrekkelig beskyttelse og utviklingsstøtte, skal barnevernet ikke gå videre til mer inngripende tiltak. Bare dersom frivillige løsninger ikke gir tilstrekkelig beskyttelse, kan saken føres for Barneverns- og helsenemnda med forslag om pålegg om hjelpetiltak. Nemndas kompetanse til å pålegge hjelpetiltak er snever og skal praktiseres varsomt; plikten til å begrunne hvorfor pålegg er nødvendig, og hvorfor mildere midler ikke er tilstrekkelige, ligger fast.
Omsorgsovertakelse krever et kvalitativt sprang i begrunnelsen. Det er et alvorlig og inngripende tiltak som bare kan besluttes når vilkårene er oppfylt, og mindre inngripende tiltak er utilstrekkelige. Barnevernet må dokumentere at barnets omsorgssituasjon ikke er forsvarlig, at risikoen er reell og aktuell, og at frivillige tiltak ikke vil beskytte barnet godt nok. Forsvarlighetskravet gjelder både innholdet i vurderingen og prosessen frem mot vedtak. Dersom kommunen går til nemnda, må bevisførselen bære vurderingen; den kan ikke hvile på generelle antakelser, stereotyper eller utestede hypoteser. Nemnda skal så ta stilling til om vilkårene er oppfylt, fastsette samværsordning og gi pålegg om oppfølging av både barn og foreldre etter plassering, og avgjørelsen kan bringes inn for domstolene.
Akutte situasjoner krever hurtighet, men ikke lettvinthet. Når det foreligger en umiddelbar fare for at barnet blir vesentlig skadelidende, kan barnevernet treffe midlertidige akuttvedtak. Også her må det foreligge et tilstrekkelig faktisk grunnlag, men tidsmomentet gjør at beviskrav og saksbehandling strammes inn i tid. Vedtaket skal straks oversendes til nemnda for godkjenning, og godkjenning skal skje snarest mulig, normalt innen 48 timer. Akuttvedtak er ikke en snarvei for varige løsninger; de er prosessuelle sikkerhetsventiler som enten skal følges av en rask tilbakeføring hvis faren avverges, eller av en ordinær fremming av sak for nemnda hvis risikoen består.
Atferdsplasseringer skiller seg fra omsorgsovertakelse. Når et barn har vist alvorlige atferdsvansker, kan det – etter strenge vilkår – plasseres i institusjon for å få nødvendig ramme og oppfølging. Atferdstiltak kan skje etter samtykke, i noen tilfeller kun med barnets eget samtykke dersom det har fylt 15 år, eller ved tvang hvis lovens vilkår er oppfylt og faren ellers er at barnet blir vesentlig skadelidende. Disse tiltakene innebærer ikke i seg selv at foreldrene mister omsorgen; ansvars- og oppfølgingslinjene følger vedtaksgrunnlaget, og barnevernet har særskilt oppfølgingsplikt mens barnet er i institusjon. Det kreves løpende kontroll med tiltakets forholdsmessighet og effekt for barnet.
Rettighetene til barnet må være reelle, ikke formelle. Barn har krav på å bli hørt i alle saker som berører dem, og medvirkning skal tilpasses alder og modenhet. Det innebærer at barnet gis informasjon i et språk det forstår, at samtaler tilrettelegges forsvarlig, og at barnets synspunkt dokumenteres og tillegges vekt. Når barnet har partsrettigheter, får det selvstendig innsynsrett og adgang til å klage. Også før partsstatus kan barnet ha krav på advokat i særskilte situasjoner, og barnevernet må sikre at barnet kan uttrykke seg fritt uten press. Rettighetene er forankret både i nasjonal rett og i konstitusjonelle og folkerettslige prinsipper, og de er styrket i ny lovgivning.
Foreldrenes rettigheter er like grunnleggende. De har normalt partsstatus med rett til innsyn, kontradiksjon og advokatbistand, og de kan møte med advokat både i nemnda og for domstolene. Innsynsretten kan likevel begrenses i undersøkelsesfasen hvis innsyn vil motvirke sakens opplysning, eller dersom det etter en konkret vurdering er utilrådelig av hensyn til barnet. Slike unntak må praktiseres snevert og begrunnes tydelig; samtidig skal motpartens interesser ivaretas, typisk ved at advokaten gis tilgang til opplysningene når særlige grunner ikke taler mot det. Slik balanseres barnets behov for beskyttelse mot foreldrenes rett til effektiv prøving.
Nemnda er barnevernets tvangsorgan, og prosessen er kontradiktorisk. Barneverns- og helsenemnda er et uavhengig forvaltningsorgan med dømmende funksjon i barnevernssaker som gjelder tvang. Sakene håndteres i forhandlingsmøte etter prinsipper som ligner domstolsbehandling. Kommunen opptrer som offentlig part, og foreldre og eventuelt barn med partsrettigheter fremmer sine syn med bistand fra advokat. Nemnda skal på faglig og juridisk basis treffe avgjørelse som er forsvarlig, begrunnet og etterprøvbar, og de skal håndtere akutte saker raskt.
Saksbehandlingens standard er en rettssikkerhetsgaranti. Forsvarlighetskravet omfatter struktur, kvalitet og tempo i saksbehandlingen. Manglende fremdrift eller fristoversittelser kan gi reaksjoner, blant annet mulkt overfor kommunen ved systematisk svikt. Samtidig må barnevernet dokumentere kontinuerlig vurdering av mildere alternativer og forklare hvorfor disse ikke strekker til. Gjennomgående er det forholdsmessighet som styrer: inngrepet skal stå i rimelig forhold til risikoen for barnet, og vedtakets begrunnelse skal vise dette.
Barnevernet kan ikke opptre i rettstomt rom. Lov, forarbeider, forskrifter, rundskriv og tilsynspraksis gir rammer og standarder som skal synliggjøres i hver enkelt sak. Grunnloven og barnekonvensjonen forplikter myndighetene til å sikre barns rett til omsorg, utvikling og medvirkning. Barnevernsloven operasjonaliserer disse pliktene i konkrete prosedyrer, frister og beviskrav. Når barnevernet undersøker, gir hjelp, akuttplasserer, atferdsplasserer eller fremmer omsorgsovertakelse, skjer det innenfor et system som forutsetter kontroll, begrunnelse og mulighet for domstolsprøving. Handlingsrommet er derfor vidt nok til å beskytte barn, men smalt nok til å sikre rettssikkerheten for dem og deres foreldre.
