Innlegget drøfter barnevernets bruk av «faglige vurderinger» før nemndsbehandling, hvorfor slike vurderinger ofte får en de facto status som utredning uten kontradiksjon, og hvor grensen går mellom partsinnhentet dokumentasjon og sakkyndig utredning etter lovens system.
Barnevernet innhenter jevnlig faglige vurderinger fra psykologer og konsulenter før saken bringes inn for barneverns- og helsenemnda. I praksis fungerer disse dokumentene som et tyngdepunkt i saksframstillingen. De presenteres som barnefaglige analyser av risiko, fungering og behov, og de løftes inn i saksdokumentene med et autoritativt preg som kan minne om sakkyndigrapporter. Likevel er de bestilt av en part, etter partens bestillingsbrev, og drøftelsene speiler gjerne det problembildet oppdragsgiver har skissert. Når slike vurderinger ikke følges av systematisk kontradiksjon og oppdatert metodegjennomgang, kan de skli over i rollen som «barnevernets egen sakkyndighet» – uten de kvalitetsgarantier som ellers gjelder for sakkyndigarbeid i barnevernssaker.
Lov- og forskriftsverket kjenner et klart skille: Rapporten som skal være «sakkyndig» i en barnevernssak, skal normalt vurderes av Barnesakkyndig kommisjon før den kan legges til grunn i vedtak eller avgjørelser. Formålet er å sikre at oppdrag, metode, kildebruk og drøftelse holder faglig nivå, og at redegjørelsen er etterprøvbar. Samtidig har forskriften et unntak for vurderinger fra personer som allerede er underlagt annen offentlig kontroll. Dette unntaket åpner for at kliniske notater og interne helsefaglige dokumenter kan inngå som kilder uten kommisjonsbehandling. Når barnevernet i forkant også bestiller konsulentuttalelser som ikke er utformet som fullverdige sakkyndigrapporter, oppstår en gråsone: Dokumentene er ikke formelt sakkyndige i kommisjonens forstand, men de brukes gjerne som om de var det.
Gråsonen har prosessuelle konsekvenser. Kontradiksjon skjer i nemnd eller domstol, men tyngdepunktet i sakens opplysning flyttes ofte tidligere i løypa. Dersom foreldre ikke har innsyn i bestillingsbrev, metodiske premisser og kildetilfang, vil muligheten til målrettet imøtegåelse svekkes. Det samme gjelder dersom vurderingene er tidsmessig gamle når saken realitetsbehandles, eller når drøftingen blander fakta, tolkninger og anbefalinger uten tydelig merking. Da får dokumentet en bevismessig effekt som ikke er forenlig med intensjonen bak kvalitetskontrollen av sakkyndigarbeid.
Skillet mellom partsinnhentet dokumentasjon og sakkyndig utredning er prinsipielt. Partsinnhentede vurderinger er bevismidler på linje med annen dokumentasjon; de skal vurderes kritisk i lys av oppdragsgiverens rolle og premisser. Sakkyndig utredning, derimot, er et prosessuelt virkemiddel som forutsetter et avklart mandat, transparens om metode, og uavhengig kvalitetsvurdering før bruk. Når barnevernet legger stor vekt på egne konsulentvurderinger, men omtaler dem med samme autoritet som en utredning sendt til kommisjonen, risikerer man en funksjonell rolleblanding: utreder og part glir sammen, og rettssikkerhetshensynet som begrunner kommisjonsordningen undergraves.
Dette betyr ikke at barnevernet ikke skal hente faglige råd før nemndsbehandling. Tvert imot kan tidlig faglig bistand gi bedre tiltak og mindre konflikt. Poenget er at slike råd må fremstå som det de er: rådgivende, kontekstbundne vurderinger som belyser én side av saken. De bør ikke gis status som konklusjonsbærende utredning uten at kravene til sakkyndighet er oppfylt. Når rådene senere skal brukes bevismessig i nemnd eller domstol, må premissene fremlegges, metoden forklares, og kildene identifiseres slik at partene kan utøve kontradiksjon.
I praksis følger ofte to spørsmål tett på hverandre. Det første er om dokumentet faktisk er en «sakkyndig rapport» som skal til kommisjonen. Her er innhold og funksjon avgjørende: Har utrederen gjort en helhetlig barnefaglig utredning etter et mandat, beskrevet metode og kilder, og gitt konklusjoner om risiko, fungering og tiltak som tilsvarer en sakkyndig erklæring? I så fall bør den sendes til kommisjonen før bruk. Det andre spørsmålet er hvordan partsinnhentede vurderinger skal behandles når de først er del av saksframstillingen. Da må prosessledelsen sikre fullt innsyn, tydeliggjøre bestillingsforholdet, klargjøre hva som er observasjoner og hva som er vurderinger, og åpne for tilleggsspørsmål eller supplerende bevis der dokumentasjonen er svak eller utdatert.
For foreldre er strategien toleddet. Først bør det påpekes dersom et dokument med «utredningspreg» ikke er kommisjonsvurdert, og det bør bes om avklaring av omfang, mandat og metode. Dernest bør det rettes presise spørsmål mot kjernepunkter: tidsnærhet, kildegrunnlag, triangulering, og alternative forklaringer. Dersom foreliggende materiale ikke tilfredsstiller kravene til etterprøvbarhet, kan det være grunn til å be om at saken belyses ved en formell sakkyndig utredning underlagt kommisjonskontroll, eller at det oppnevnes sakkyndig fra nemnda for å sikre uavhengighet. Der helsefaglige kilder inngår uten kommisjonsbehandling, må relevans og kontekst forklares, og sammenblanding av behandlingsroller og utredningsroller unngås.
For barnevernet og prosessledelsen handler dette om å bruke riktige virkemidler til riktig tid. Faglige konsulenter kan bistå i tiltaksarbeid og intern kvalitet i saksforberedelsen. Når saken skal realitetsbehandles, må imidlertid bevismidlene løftes inn i en form som tåler kontradiksjon. Et ryddig skille mellom intern rådgivning og sakkyndig utredning reduserer risikoen for at viktige beslutninger bygger på dokumenter som fremstår mer robuste enn de faktisk er. Det styrker også legitimiteten i de tilfellene hvor kommisjonsvurderte rapporter peker mot inngripende tiltak; partene ser at det er gjort et selvstendig, metodisk arbeid som ligger utenfor oppdragsgiverens styring.
Ordningen med Barnesakkyndig kommisjon ble etablert nettopp for å løfte kvalitet og etterprøvbarhet. At unntaket for personer under annen offentlig kontroll eksisterer, er fornuftig, men det kan ikke bli en portal for å omgå kvalitetskravene til sakkyndighet. Jo mer et partsbestilt dokument bærer preg av sakkyndig utredning, desto sterkere bør kravet være om kommisjonsgjennomgang eller, minst, åpenhet om metode og kilder slik at motparten kan prøve substansen. Når rollene holdes atskilt, blir også uenighetene tydeligere: Er problemet faktum, metode eller vurdering? Det er der den rettssikkerhetsmessige diskusjonen hører hjemme.
Kildehenvisninger (utvalg):
- Lovdata: Barnevernsloven § 12-8 om Barnesakkyndig kommisjon.
- Lovdata: Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon § 3 – oppgaver og avgrensning, herunder rapporter innhentet av part og unntak for personer under annen offentlig kontroll.
- Regjeringen/BLD: Q-1158B Veiledende retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernssaker – mandat, metode og dokumentasjonskrav.
- Sivilrettsforvaltningen: Barnesakkyndig kommisjon – oppgave og rolle; årsrapporter om merknadstyper og saksflyt.
- Regjeringen: Høringsnotat om regulering av bruk av sakkyndige i barnevernssaker – krav om kommisjonsvurdering før rapporter brukes som grunnlag.
- Bufdir: Saksbehandlingsrundskrivet – krav til forsvarlig saksbehandling, innsyn og kvalitet.
- Norsk psykologforening: Informasjon om barnefaglig sakkyndighet og kommisjonsordningen.
- NOU 2006:9 og senere fagkilder om kvalitetssikring av sakkyndighet – historikk og begrunnelser for ordningen.
