Når en barnevernssak bringes inn for domstolen, reises spørsmålet om barnets rett til å bli hørt og informert. Dette punktet behandles eksplisitt i planmøtet. Retten må da klargjøre hvordan barnet skal gis mulighet til å delta, og samtidig ta stilling til hvilken form deltakelsen skal ha. Barnet har rett, men ikke plikt, til å medvirke. Det innebærer at retten må legge til rette for en ordning som både ivaretar barnets rettigheter og barnets beskyttelsesbehov.
Barnevernsloven § 1-4 slår fast barnets rett til å medvirke i alle forhold som berører det. Videre fremgår det av § 6-3 at barnet har rett til informasjon og til å uttale seg i tråd med alder og modenhet. Dette gir ikke bare en formell adgang til å snakke, men et krav om at informasjonen tilpasses barnets situasjon. Det er et spørsmål om reell mulighet til å forstå hva saken handler om og hvilken betydning barnets mening kan få.
For retten blir dette et praktisk spørsmål om metode. Barnet skal ikke presses til å uttale seg dersom det ikke ønsker det, men retten kan heller ikke utelate å gi barnet muligheten. Dersom barnet uttrykker at det ikke ønsker å si noe, må dette respekteres. Domstolen skal da forsikre seg om at barnet har fått tilstrekkelig informasjon til å ta et selvstendig valg om å medvirke.
I planmøtet bør retten gå inn på hvordan barnet skal informeres. Er det barneverntjenesten, partsrepresentanten eller domstolen selv som skal gi informasjonen? Og på hvilken måte kan man sikre at informasjonen er forståelig for barnet? Språk, alder, kognitive forutsetninger og emosjonell situasjon spiller en rolle. Retten har et ansvar for å kontrollere at informasjonen ikke bare er gitt, men gitt på en måte barnet faktisk kan ha utbytte av.
Barnets uttalerett er i norsk rett en kombinasjon av internasjonale forpliktelser og nasjonal lovgivning. FNs barnekonvensjon artikkel 12 gir barnet rett til å bli hørt i alle forhold som berører det, og dette er inkorporert gjennom menneskerettsloven. Grunnloven § 104 bygger videre på det samme prinsippet. Dette gir barnets stemme et selvstendig rettslig fundament. Når retten organiserer planmøtet, må den derfor ta utgangspunkt i at barns medvirkning ikke er et tillegg til prosessen, men en del av dens kjerne.
Det oppstår ofte spørsmål om formen på barnets uttalelser. Skal barnet snakke direkte med dommeren, gjennom sakkyndig, eller formidlet via representant? Høyesterett har lagt til grunn at retten selv må vurdere hvilken metode som best ivaretar barnets interesser i den enkelte sak. For yngre barn kan det være mer hensiktsmessig at samtalen går gjennom en fagperson, mens eldre barn kan møte retten direkte. Fleksibilitet er nødvendig, men rammen må alltid være at barnet har rett til å bli hørt i samsvar med sin modenhet.
En utfordring er balansen mellom barnets rett til informasjon og barnets behov for beskyttelse. Informasjon som gis, kan være belastende eller skremmende. Retten må derfor vurdere hvordan informasjonen skal presenteres for at barnet skal kunne forstå saken uten å bli unødvendig utsatt. Det er forskjell på å gi barnet kunnskap om hovedlinjene i saken og å eksponere barnet for detaljer som ikke tjener noen hensikt. Domstolen må utvise skjønn i denne vurderingen, men alltid med utgangspunkt i barnets beste.
Planmøtet skal klargjøre både om og hvordan barnet skal høres. Dette innebærer at retten må få oversikt over barnets alder, modenhet, og tidligere erfaringer fra prosessen. Retten bør også avklare med partene hvem som er best egnet til å gjennomføre samtalen, og hvordan resultatet skal dokumenteres og presenteres i retten.
Barnets rett til medvirkning gjelder ikke bare i hovedforhandlingen, men i hele prosessen. Derfor bør retten i planmøtet legge en strategi for hvordan barnet løpende skal informeres og gis mulighet til å uttale seg. Det kan dreie seg om samtaler i forkant, oppdateringer underveis, eller oppfølgingssamtaler i etterkant. Retten må sørge for at dette ansvaret er plassert og kan følges opp.
Det avgjørende er at retten ikke bare behandler barnets rett til å bli hørt som en formalitet, men som en del av beslutningsgrunnlaget. Barnets mening kan aldri alene være avgjørende, men den skal inngå i en helhetsvurdering. Når domstolen gjør rede for hvordan barnets syn er vektlagt, viser den samtidig at prosessen har respektert barnets status som selvstendig rettssubjekt.
I en tid hvor EMD har rettet kritikk mot Norge for mangelfull medvirkning, er dette punktet i planmøtet særlig sentralt. Klare rutiner for hvordan barnet informeres og høres, bidrar ikke bare til rettssikkerhet, men også til å styrke tilliten til prosessen. Barnet skal oppleve at dets stemme har en plass, selv om det endelige resultatet ikke nødvendigvis samsvarer med det barnet ønsker.
