Saken er kommet inn. Før noe annet: Retten må sette rammen for hva som faktisk kan prøves. Det høres selvfølgelig ut, men i barnevernssaker er avgrensningen ikke bare praktisk, den er rettslig styrende for alt som følger. I planmøtet skal det derfor klargjøres hvilke krav som ligger innenfor domstolens mandat i den konkrete overprøvingen, og hva som må avskjæres som utenforliggende.
Utgangspunktet er enkelt: Domstolen kan ikke ta stilling til krav som barneverns- og helsenemnda ikke har realitetsbehandlet. Poenget er ikke formalia, men prosessens struktur. Overprøving etter tvisteloven kapittel 36 er en legalitets- og forholdsmessighetskontroll av et eksisterende vedtak og de sammensatte vurderingene som bærer det. Først når nemnda har foretatt en materiell vurdering, oppstår det noe å prøve. Forsøk på å føre inn nye, selvstendige krav – for eksempel om plassering i et konkret hjem eller detaljfastsettelse av tiltak som nemnda ikke har behandlet – må avvises. Dette er ikke romslige skjønnstemaer, men klare skranker.
Dernest følger res judicata. Retten skal forsikre seg om at det ikke foreligger rettskraftige avgjørelser om samme krav. Rettskraften er en beskyttelse av både barnet og prosessen: omkamp om samme rettskrav utløser ikke ny full prøving. Foreldres prosessuelle disposisjoner – også der de er forståelige i lys av familiesituasjonen – kan ikke sprenge rammen som rettskraften oppstiller. Dersom en part vil reise saken på nytt, må det skje innenfor lovens mekanismer for ny vurdering, ikke ved å pakke om et avvist krav og presentere det som noe annet.
Kontradiksjon er ikke pynt. Når rammen for prøvingen trekkes opp i planmøtet, må retten samtidig sikre at begge parter kan møte, forstå og imøtegå den andre sidens anførsler og bevis. Tidsplan, bevisoppgaver, innsyn og håndtering av fortrolige opplysninger i materialet må settes slik at kontradiksjon faktisk kan utøves. Det gjelder også når barnet eller andre involverte har beskyttelsesbehov. Skjermingstiltak kan besluttes, men rett på kontradiksjon består, og må ivaretas med prosessuelle løsninger som er forenlige med forsvarlig behandling.
Tvisteloven legger en eksplisitt avgrensning: Andre krav kan ikke trekkes inn. Planmøtet er stedet hvor dommeren sier fra at søksmålsrammen ikke kan utvides etter ønske. Det gir forutsigbarhet om hva som skal dokumenteres, hvem som skal høres, og hvilke vurderinger som faktisk vil ha rettsvirkninger. Forsøk på å «pakke inn» tilleggsproblemer i hovedkravet – for eksempel å gjøre foreldretvister etter barneloven til sidespor i en barnevernssak – må avvises for å hindre at prosessen mister fokus.
Sperrefrister er neste kontrollpunkt. Ved krav om oppheving av omsorgsovertakelse løper det en ettårsperiode hvor partene ikke kan kreve ny behandling. Det samme gjelder ved krav om oppheving av fratakelse av foreldreansvar. I samværssaker er perioden lenger. Når planmøtet avklarer hvilke krav som kan prøves, skal retten identifisere om sperrefrister stenger for realitetsbehandling nå, og – hvis ja – om loven åpner for unntak basert på vesentlige nye opplysninger. Dette er ikke formaliteter, men tidsmessige rammer som skal skape ro og stabilitet i tiltaket, og som styrer bevisførselen: «nye opplysninger» krever at materialet faktisk viser nye forhold, ikke bare ny argumentasjon.
Saken er indispositiv. Det betyr ikke at partene er statister; det betyr at retten har plikt til å prøve alle sider av saken innenfor lovens rammer, og til å sørge for at beslutningsgrunnlaget er tilstrekkelig. I planmøtet må dommeren derfor gjøre klart at bevisførselen ikke alene følger partenes disposisjoner. Retten kan innhente supplerende bevis, stille spørsmål til sakkyndige, og be om oppdaterte vurderinger der faktum har beveget seg. Barnets aktuelle situasjon ved domstidspunktet er målet for vurderingen, ikke et øyeblikksbilde på vedtakstidspunktet.
Et kort mellomstopp med operative markeringer som bør sies høyt i planmøtet:
- Rammen for overprøvingen er det nemnda faktisk har avgjort; nye selvstendige krav avvises.
- Rettskraft kontrolleres før bevisplanlegging; omkamp foretas ikke.
- Sperrefrister identifiseres og håndheves; unntak krever reelt nytt faktum.
- Indispositivitet praktiseres: Retten klargjør at den vil prøve alle sider og kan supplere bevis.
Tilbake til kontradiksjon: I barnevernssaker kan informasjon måtte skjermes av hensyn til barnet eller tredjepersoner. Planmøtet bør derfor også angi hvordan kontradiksjon ivaretas parallelt med eventuelle begrensninger i innsyn. Løsninger kan være utdrag med sladding, særskilt forklaring for dommer holdt utenfor full partsinnsyn der lovhjemmel foreligger, og deretter kontradiktorisk gjenfortelling i et omfang som gjør at motparten faktisk kan imøtegå. Hensynet til rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 og effektivt rettsmiddel etter artikkel 13 ligger i bakgrunnen som ryggdekning for slike valg: prosessen må gi en reell mulighet til å få prøvd anførsler og bevis, ellers er den ikke effektiv.
Tvistelovens kapittel 36 fremhever også tempo og prioritet. I planmøtet må derfor fremdriftsplanen være konkret. «Hurtig» er ikke bare et mål; det er en forutsetning for at rettens vurdering skal treffe barnets situasjon slik den faktisk er. Samtidig skal hurtighet aldri undergrave forsvarlig opplysning. Dommeren må gjøre klart hvilke avklaringer som skal foreligge før hovedforhandling – for eksempel oppdaterte samværsrapporter, ny sakkyndig vurdering om tilknytning, eller status fra barneverntjenesten om iverksatte hjelpetiltak.
Når kravsrammen er tydelig, følger bevisstyringen enklere. Avskjæring av irrelevante temaer blir legitimt, og vitnelisten kan komprimeres uten å svekke opplysningen. Partene vet at forsøket på å gjøre saken «bredere» vil mislykkes dersom temaene faller utenfor nemndas realitetsavgjørelse. Slik styres også forventningspresset bort fra «alt på bordet» og over mot «riktig på bordet».
Et særskilt poeng i barnevernssakene er bevegelsen i faktum mellom nemndsvedtak og domstidspunkt. Planmøtet må åpne for oppdaterte bevis, men innenfor rammen av det opprinnelige kravet. Det gir rom for å fange opp endringer i barnets omsorgssituasjon, samværsdynamikk eller foreldres fungering, uten at saken blir en ny, parallell sak med nye rettskrav. Her virker indispositiviteten og full prøving sammen: Retten kan og skal sikre at beslutningsgrunnlaget er aktuelt og tilstrekkelig, men uten å løsne rammene slik at saken mister sin identitet.
I denne fasen bør også dommeren tydeliggjøre hvordan bevisbyrde og beviskrav forstås i de konkrete kravene. For oppheving av omsorgsovertakelse er spørsmålet om vilkårene ikke lenger er oppfylt, og om tilbakeføring er forsvarlig; for samvær handler det om en helhetsvurdering av barnets beste, der eventuelle sperrefrister setter tempo og rytme for ny vurdering. Å gjøre dette eksplisitt i planmøtet styrker kontradiksjonen og reduserer prosessuell støy.
Til slutt: Planmøtet er ikke en høflig formaliaøvelse. Det er stedet hvor domstolen legger skinnene saken skal gå på. Innenfor de klare skrankene – realitetsbehandling i nemnda, rettskraft, sperrefrister, forbud mot å trekke inn andre krav – etableres en effektiv, kontradiktorisk og rettferdig prosess. Barnets nå-situasjon kan da belyses forsvarlig, foreldrenes rettigheter kan utøves reelt, og retten kan gjøre det loven pålegger den: prøve alle sider av saken, bygge på et oppdatert og tilstrekkelig beslutningsgrunnlag, og gi en begrunnelse som viser at de relevante hensynene er identifisert og veid.
Kilder (etter innlegget):
- Nasjonal veileder for behandling av barnevernssaker (Domstoladministrasjonen)
