Når barnevernet vurderer å fatte et akuttvedtak, står spørsmålet om barnets mening i en særstilling. Beslutningen tas ofte under press, og barnevernstjenesten har begrenset tid til å innhente informasjon. Likevel er retten til å bli hørt et bærende prinsipp i norsk rett og etter internasjonale forpliktelser. Spørsmålet blir da hvordan denne retten kan realiseres når situasjonen krever rask handling, og hvilken betydning barnets syn får i nemndas vurdering i etterkant.
Barneloven, barnevernsloven og barnekonvensjonen artikkel 12 fastslår at barn skal få anledning til å uttrykke sine synspunkter i saker som berører dem. Dette gjelder også i akuttfasen. Det finnes ingen unntaksbestemmelse som fratar barnet denne retten, men utøvelsen tilpasses situasjonen. Det er erkjent at det ikke alltid er praktisk mulig å gjennomføre en grundig samtale før et akuttvedtak, men lovgiver har understreket at barnets syn skal innhentes så langt det er forsvarlig. Dersom tid eller situasjon gjør at dette ikke lar seg gjøre før vedtaket treffes, må medvirkningen gjennomføres umiddelbart etterpå, og eventuelt justere tiltaket.
Hvordan barnets stemme innhentes varierer. Det kan være en kort samtale med saksbehandler, observasjoner fra andre profesjoner eller opplysninger fra tidligere saker. I praksis blir det ofte en kombinasjon, men kvaliteten på innhentingen blir avgjørende for vekten barnets syn får. Risikoen er at barnet utsettes for press eller at lojalitetskonflikter gjør uttalelsene mindre klare. Barnevernstjenesten og nemnda må derfor legge vekt på både hva barnet sier og hvordan det blir sagt. En uttalelse gitt under stress kan ikke vurderes isolert, men må sees i lys av barnets situasjon.
Nemnda har ansvar for å sikre at barnets stemme er en del av kontrollgrunnlaget. I behandlingen av et akuttvedtak vil nemndsleder se etter om barnevernstjenesten har dokumentert hvordan barnets syn er innhentet, og om det er vurdert opp mot øvrige opplysninger. Dersom barnets mening ikke er hørt, skal årsaken være dokumentert. Manglende medvirkning kan ikke uten videre oppveies av andre opplysninger; det skaper et hull i saksbehandlingen som må fylles så raskt som mulig.
Høyesterett har flere ganger pekt på betydningen av barns rett til medvirkning, også i barnevernssaker med hastepreg. Prinsippet har forankring både i Grunnloven § 104 og i menneskerettighetene. Dette innebærer at barnet ikke bare er et objekt for beskyttelse, men en aktør med selvstendig rettsstilling. Når barnets mening kommer tydelig frem, er det et rettssikkerhetsspørsmål at den tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet. Det gjelder selv om avgjørelsen til slutt går i motsatt retning av det barnet uttrykker.
I praksis kan det oppstå situasjoner hvor barnets syn peker mot en løsning som ikke kan forsvares av hensyn til sikkerhet. Et barn kan ønske å bli værende i hjemmet selv om det foreligger sterk risiko. Da vil hensynet til beskyttelse ha forrang. Men også i slike tilfeller må barnets stemme synliggjøres i begrunnelsen. Nemnda skal kunne lese ut av dokumentene hvorfor barnets mening ikke ble avgjørende, og hvordan den likevel er tatt hensyn til. Dette skaper åpenhet og etterprøvbarhet.
Barnets stemme kan også være avgjørende i den motsatte retningen. Dersom barnet gir uttrykk for frykt eller utrygghet, kan dette være et sentralt moment som understøtter akuttplassering. Slike uttalelser kan ofte være mer presise og umiddelbare enn de opplysninger som foreligger fra andre kilder. I nemndas behandling kan barnets mening da være utslagsgivende for at vedtaket opprettholdes.
Det er også et praktisk spørsmål hvordan samtaler med barn gjennomføres i akuttfasen. Retningslinjer fra Bufdir fremhever at selv korte samtaler skal være preget av trygghet, åpenhet og tilpasset kommunikasjon. Barn må få informasjon om hvorfor de blir spurt, hva opplysningene skal brukes til, og at de ikke bærer ansvaret for beslutningen. Dette gjelder selv om samtalen skjer under tidspress. Det er også en forutsetning at barnevernstjenesten dokumenterer hva som er sagt og hvordan samtalen ble gjennomført, slik at opplysningene kan brukes på en forsvarlig måte i nemnda.
EMD har i flere saker mot Norge understreket at barns medvirkning er en del av vurderingen etter EMK artikkel 8. Når barns syn ikke er hørt eller ikke er tillagt tilstrekkelig vekt, har domstolen pekt på dette som en saksbehandlingsmangel. Selv om kritikken ofte er knyttet til hovedsaker, gjelder de samme prinsippene i akuttfasen: barns stemme er ikke en formalitet, men en rettighet.
Tiden er et gjennomgående hinder, men det er nettopp i akuttfasen at barns rett til å bli hørt må holdes fast. Vedtak som griper inn i familielivet kan ikke unnta seg dette kravet med henvisning til tidsnød alene. Norske regler og praksis har derfor lagt inn mekanismer for å sikre at barns mening dokumenteres, etterspørres og vurderes, selv når avgjørelsen må tas i løpet av timer.
Barnets stemme i akuttsaker er dermed ikke bare en juridisk plikt, men et avgjørende element for kvaliteten på beslutningene. Den gir nemnda mulighet til å vurdere helheten og reduserer risikoen for vilkårlige inngrep. For barnet selv innebærer det en bekreftelse på å bli sett og hørt i en situasjon preget av usikkerhet og brå endringer. I sum skaper dette bedre rettssikkerhet både for barnet og familien, og bidrar til at akuttvedtakene fattes på et mer solid grunnlag.
Kilder
Barnevernsloven (2021) §§ 1-3, 1-4 og 4-2 – regler om barnets beste og medvirkning
FNs barnekonvensjon artikkel 12 – barns rett til å bli hørt
Grunnloven § 104 – barns rett til medvirkning
Bufdir, Kunnskapsbasert retningslinje for akuttarbeid i barnevernet (2023)
Bufdir, Saksbehandlingsrundskriv – krav til barnets medvirkning i barnevernssaker
Prop. 133 L (2020–2021) – Endringer i barnevernsloven, med presiseringer om barns rett til å bli hørt
NOU 2016:16 Ny barnevernslov – drøftelser om medvirkning og akuttvedtak
NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid – om medvirkning og rettssikkerhet
