HR-2025-1766-U: Partsrettigheter i barnevernssak og grensen for domstolsprøving

Hva er HR-2025-1766-U?, Hva sier Høyesteretts ankeutvalg om partsrettigheter i barnevernssaker?, Kan en forelder uten foreldreansvar få partsstatus i barnevernssak?, Hva er en saksstyrende avgjørelse i barnevernssaker?

Saksart og prosessuell ramme

  • Avgjørelsen gjaldt adgangen til domstolsprøving av nemndas nei til partsrettigheter
  • Spørsmålet var om avgjørelsen er et «vedtak» eller en saksstyrende beslutning
  • Konsekvensen av klassifiseringen er avvisning eller realitetsbehandling

En forelder uten foreldreansvar krevde partsrettigheter i en pågående omsorgsovertakelsessak for barneverns- og helsenemnda. Nemnda sa nei. Forelderen ba deretter om rettslig overprøving. Tingretten avviste, lagmannsretten forkastet anken, og Høyesteretts ankeutvalg stadfestet linjen. Kjernen i avgjørelsen er klassifiseringen av nemndas beslutning: Er den et enkeltvedtak som åpner porten til domstolene, eller en saksstyrende beslutning som må håndteres innenfor den løpende nemndssaken? Ankeutvalget legger til grunn at beslutningen om ikke å gi partsrettigheter er saksstyrende. Den avgjør ikke rettigheter eller plikter for den forelderen som ikke har foreldreansvar i omsorgsovertakelsessaken, og kan derfor ikke bringes inn som et selvstendig søksmål. Følgelig var avvisning riktig.

Klassifiseringen er avgjørende i barnevernssaker, hvor flere parallelle spor ofte løper samtidig (omsorg, samvær, tilsyn, hjelpetiltak). Når partsstatus for én aktør avklares saksstyrende i den saken som løper mot den andre forelderen, skal dette temaet forfølges prosessuelt der det hører hjemme: enten i nemnda ved fortsatt saksstyring, eller i en senere realitetsavgjørelse hvor partsstatus har fulgt med som forutsetning eller premiss. Domstolsprøving forutsetter at det foreligger et «vedtak» i lovens forstand.

Materielle forutsetninger for partsstatus

  • Omsorgssaken retter seg mot forelder med foreldreansvar og del i omsorgen
  • Forelder uten foreldreansvar har normalt prosessposisjon i eget samværsspor
  • Partsstatus i omsorgssaken krever særskilt hjemmel eller vedtaksrettet tilknytning

Barnevernslovens system skiller mellom hvem som er bundet av omsorgsvedtaket og hvem som har krav på å bli hørt eller få medvirke på andre måter. Når omsorgssaken retter seg mot den som har foreldreansvar, er det den forelderen som har partsstilling i det sporet. Den andre forelderen – uten foreldreansvar – kan ha selvstendig posisjon i samværssaken. I den foreliggende saken pekte ankemotpartene på at forelderen uten foreldreansvar også hadde et selvstendig samværskrav gående. Høyesteretts ankeutvalg slår fast at avgjørelsen om ikke å gi partsstatus i omsorgssaken ikke er et vedtak mot ham; realitetsavgjørelsen i omsorgssaken vil heller ikke rette seg mot ham. Dermed er det ingen avvisning i forvaltningslovens forstand, men en intern saksstyringsavgjørelse.

Den prosessuelle fordelingen har også en materiell side. Et omsorgsvedtak griper dypt inn i barnet og den forelderen det er rettet mot. Dersom en forelder uten foreldreansvar ønsker å påvirke utfallet, skjer det typisk gjennom samværssporet eller ved å anmode barnevernstjenesten om vurdering av endrede forhold som kan aktualisere nytt spor. At en forelder uten foreldreansvar kan være aktuell som fremtidig omsorgsperson, er et argument som kan bringes inn for barnevernstjenesten og nemnda, men det etablerer i seg selv ikke partsstatus i en omsorgssak rettet mot den andre forelderen.

  1. Klassifiser avgjørelsen: Er det et «vedtak» eller saksstyring?
  2. Identifiser adressat for realitetsvedtaket: Hvem bindes?
  3. Plasser uenigheten i riktig spor: Omsorg, samvær eller annet tiltak.

Denne tretrinnsstrukturen gir ryddighet i prosess og begrensning av domstolenes kompetanse. Den reduserer risikoen for at domstolene trekkes inn i fragmenterte sidekonflikter før det foreligger et prøvbart vedtak.

Betydningen for praksis i barnevernssaker

  • Avklarer at nektet partsstatus i omsorgsspor er saksstyring, ikke «avvisningsvedtak»
  • Justerer forventninger til domstolsprøving underveis i nemndas saksbehandling
  • Understreker at rettsvern ivaretas gjennom senere vedtak eller i rette spor

Kjennelsen gir en tydelig prosessuell rettesnor: Ikke alle uenigheter under nemndas behandling kan løftes ut for domstolene umiddelbart. Konstruksjonen hviler på forvaltningslovens sondring mellom vedtak og saksstyrende avgjørelser. Unntaket for «avvisningsvedtak» passer bare når realitetsavgjørelsen ville vært et enkeltvedtak overfor den som påberoper domstolsprøving. I omsorgssaker er adressaten forelder med foreldreansvar; forelder uten foreldreansvar må benytte andre prosesskanaler. Det hindrer ikke domstolskontroll totalt; det avgrenser tidspunkt og gjenstand for kontroll.

Dette har praktiske følger. Nemnda må være tydelig på sporvalget i kompliserte familiestrukturer. Representanter bør føre anførsler om barnets beste og relasjonsvurderinger inn i det sporet hvor de prosessuelt hører hjemme. For domstolene gir kjennelsen en stabil avgrensning av kapittel 36-kontrollen og motvirker at det etableres en parallell overprøvingsvei for hvert saksstyringsgrep nemnda gjør. Forvaltningens saksflyt sikres, samtidig som rettssikkerheten ligger i adgangen til å angripe det senere vedtaket – eller i å reise et eget søksmål i riktig spor når vilkårene er oppfylt.

Kjennelsen knytter også bånd til tidligere høyesterettspraksis om skillet mellom vedtak og saksstyring. Den bekrefter at domstolskontrollen ikke blir illusorisk: Når nemnda først treffer et vedtak som avgjør rettigheter og plikter, står veien åpen til tingrettens overprøving i samsvar med lovens ordning. Inntil da ligger styringen av prosessen hos nemnda, og uenigheter om prosessledelse og partsstatus håndteres internt – eller gjennom de materielle sporene der den berørte faktisk er adressat.

Samvær mellom barn og foreldre etter omsorgsovertakelse – mer enn en kalenderfastsatt rettighet

hva er samvær etter omsorgsovertakelse, hvordan fastsetter fylkesnemnda samvær, hva er minimumssamvær i barnevernet, kan barnevernet gi mer samvær enn fylkesnemnda, kan samvær nektes helt, hva er tilsyn under samvær, når kreves tilsyn ved samvær, hvem bestemmer samværsomfanget, hva betyr barnets beste i samværssaker, kan barnets mening påvirke samværet, hvordan vurderes barnets reaksjon etter samvær, kan samvær endres etter vedtak, hva er sperrefristen for samværssaker, hvordan oppheves sperrefristen, kan søsken få samvær, kan besteforeldre kreve samvær, hva sier barnekonvensjonen om samvær, hva sier EMK om samvær, hvordan påvirker tilbakeføringsmål samværet, hva skjer om foreldre bryter vilkår for samvær, hvor ofte kan foreldre se barnet etter omsorgsovertakelse, kan samvær være overnatting, hvordan foregår tilsynssamvær, hvordan vurderes risiko ved samvær, kan samvær foregå utenfor fosterhjemmet, kan foreldre ta bilder under samvær, hvor lenge varer et samværsmøte, hvordan vurderes sted for samvær, kan barnevernet endre samværssted, hva skjer hvis barnet ikke vil på samvær, kan samvær utvides gradvis, hva er formålet med samvær, hvordan dokumenteres samvær, hvem har ansvar for transport til samvær, kan foreldre ha med familie på samvær, hva skjer hvis barnet blir skadet under samvær, hvordan påvirker rusforbud samvær, kan samvær skje digitalt, når brukes skjult adresse ved samvær, hvordan påvirker voldssaker samværsrett, hva er forskjellen på minimumssamvær og avtalt samvær, hvordan vurderes emosjonell belastning ved samvær, kan samvær gjennomføres i helger, hva er gjenforeningsmålet i samværssaker, hvordan brukes tilsynsrapporter, kan samvær avsluttes permanent, når vurderes samvær på nytt, hva er barnevernets plikt ved samvær, hvordan sikres barnets trygghet under samvær, kan foreldre klage på samværsvedtak.

Samvær etter omsorgsovertakelse er en rettighet som både barnet og foreldrene har, men som samtidig må avgrenses av hensynet til barnets beste. I norsk barnevernslovgivning ligger dette forankret i prinsippet om at omsorgsovertakelse i utgangspunktet er et midlertidig tiltak, der målet er gjenforening dersom det kan skje uten å skade barnet. Samværsretten ivaretar kontakten mellom barnet og dets biologiske foreldre i denne perioden, men innholdet og omfanget av samværet fastsettes etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Et vedtak om omsorgsovertakelse behandles av fylkesnemnda, og her vurderes samtidig hvor mye samvær som skal være minimum. Minimumssamvær innebærer at barneverntjenesten ikke kan gi mindre enn det fylkesnemnda har bestemt. De kan derimot gi mer samvær dersom det anses å være til barnets beste. Denne vurderingen er ikke statisk – barneverntjenesten har en plikt til å følge med på utviklingen i foreldrenes situasjon, og til å vurdere om omfanget av samværet bør endres. Endringer kan gjøres dersom det har skjedd vesentlige forhold som påvirker vurderingen.

Omfanget av samvær varierer sterkt fra sak til sak. Noen foreldre får månedlig samvær, andre oftere, mens det også finnes tilfeller der samvær ikke gis i det hele tatt. Dette kan skje dersom samvær vurderes å være direkte skadelig for barnet. I vurderingen spiller flere momenter inn: barnets egne ønsker, barnets reaksjoner etter samvær, hvor langvarig plasseringen antas å bli, foreldrenes evne til å møte barnets behov, og ikke minst årsaken til omsorgsovertakelsen. Dersom det for eksempel er alvorlige bekymringer knyttet til vold, overgrep eller rus, vil dette kunne begrense eller hindre samvær.

Fylkesnemnda kan sette konkrete vilkår for samværet. Vanlige eksempler er krav om at foreldrene møter rusfrie, at samværet skal være under tilsyn, eller at samværet må gjennomføres på et nøytralt sted. Tilsyn kan være nødvendig både for å beskytte barnet og for å dokumentere hvordan samværet forløper. Det finnes ulike grader av tilsyn – fra tett oppfølging der tilsynspersonen er til stede hele tiden, til mer tilbaketrukket observasjon.

I tillegg til foreldresamvær kan fylkesnemnda fastsette samvær med andre nærstående, som søsken, besteforeldre eller andre personer barnet har hatt en sterk tilknytning til. Dette understreker at barnets nettverk kan være viktig for identitet og tilhørighet, selv om den daglige omsorgen ligger hos fosterforeldre eller institusjon.

Samvær er mer enn et tidspunkt i kalenderen. Det er en relasjonell arena som kan bidra til å opprettholde barnets følelse av tilhørighet, identitet og historie. For foreldre kan det være en mulighet til å vise endring, bygge tillit og bevare en plass i barnets liv. For barnet kan det være en kilde til stabilitet, men det kan også være belastende dersom møtene blir konfliktfylte eller uforutsigbare. Nettopp derfor er samværsfastsettelsen en balansekunst – man må sikre kontakt uten å påføre barnet skade.

Internasjonale menneskerettigheter påvirker også vurderingene. FNs barnekonvensjon artikkel 9 slår fast at barn som er skilt fra sine foreldre har rett til å opprettholde personlig kontakt og direkte forhold til begge foreldre, med mindre dette strider mot barnets beste. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 om retten til familieliv gir et tilsvarende vern, men understreker at inngrep kan skje dersom det er nødvendig av hensyn til blant annet barnets velferd.

Praksis i Norge har endret seg over tid. Tidligere ble det ofte fastsatt begrenset samvær, med få møter i året. I nyere tid har det vært en dreining mot hyppigere og mer omfattende samvær, særlig i tilfeller der tilbakeføring er realistisk. Denne utviklingen bygger på forskning som viser at relasjoner svekkes raskt uten jevnlig kontakt, og at barn ofte ønsker mer kontakt enn det som tidligere ble lagt til grunn.

Likevel finnes det strukturelle begrensninger. Etter loven gjelder en sperrefrist som innebærer at spørsmål om samvær normalt ikke kan bringes inn for fylkesnemnda oftere enn én gang i året, med mindre det foreligger vesentlige nye omstendigheter. Dette skal beskytte barnet og familien mot hyppige prosesser som kan skape utrygghet.

Samværsordningen er derfor ikke bare en juridisk rettighet, men en praktisk og emosjonell utfordring. Den må utformes med en helhetlig forståelse av barnets situasjon, foreldrenes muligheter, og de relasjonelle og psykologiske virkningene av kontakt – eller fravær av kontakt. I tillegg må den kunne justeres i takt med at situasjonen utvikler seg, slik at barnet til enhver tid får den beskyttelsen og den tilknytningen som er mest riktig.

Dette krever at barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolene ikke ser på samvær som en ren formalitet, men som et dynamisk element i barnets omsorgssituasjon. Den juridiske rammen må være fast, men innholdet må tilpasses barnet. På den måten kan samværsretten ivareta sitt egentlige formål – å gi barnet mulighet til å bevare viktige relasjoner, samtidig som det beskyttes mot skade og utrygghet.


Kilder:
https://www.bufdir.no/fagstotte/produkter/samvar__retningslinje_for_vurdering_av_samvarsordning_ved_omsorgsovertakelse/
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2021-06-18-97
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-133-l-20202021/id2842271/

Phone icon
75175800
Ring Advokat
WhatsApp icon