I norsk barnevernslovgivning er samvær i utgangspunktet en rettighet som er forbeholdt foreldrene. Barnevernsloven gir ikke andre personer en automatisk samværsrett når barnet er under offentlig omsorg. Likevel åpner loven for at også andre enn foreldrene kan få samvær dersom visse vilkår er oppfylt, og dersom hensynet til barnet ikke taler imot det. Dette skaper en særstilling for enkelte personer i barnets nettverk, og krever en nøye vurdering i hvert enkelt tilfelle.
En sentral bestemmelse gjelder søsken. Barneverntjenesten har en plikt til å legge til rette for samvær mellom søsken etter en omsorgsovertakelse, såfremt det ikke strider mot barnets beste. Bakgrunnen er at søskenforhold ofte utgjør en viktig del av barnets identitet og tilhørighet. For mange barn kan relasjonen til søsken representere kontinuitet i en situasjon preget av store endringer. Plikten innebærer at barneverntjenesten må vurdere hvordan samværet kan gjennomføres i praksis, både når søsken bor hos biologiske foreldre, i fosterhjem eller på institusjon.
Det finnes også tilfeller der andre personer enn foreldre og søsken kan få en form for samværsrett. Hvis barnet før omsorgsovertakelsen har bodd fast hos noen andre enn foreldrene, for eksempel en tante, onkel eller en nær familievenn, kan disse fremme krav om samvær. Dette gjelder særlig der den daglige omsorgen faktisk har vært utøvd av disse personene over tid. I slike situasjoner kan det argumenteres for at samvær er en forlengelse av en etablert omsorgsrelasjon, og at brudd med denne relasjonen kan være skadelig for barnet.
En annen situasjon der samvær med andre kan være aktuelt, oppstår når foreldrene er døde, når de ikke har rett på samvær, eller når deres samværsrett er sterkt begrenset. I slike tilfeller kan barnets øvrige slektninger, som besteforeldre, eller andre personer barnet har en nær tilknytning til, be om at fylkesnemnda vurderer samvær. Vurderingen vil da måtte ta utgangspunkt i barnets behov for trygghet, stabilitet og tilknytning, samt i hvilken grad kontakt med disse personene kan bidra positivt til barnets utvikling.
Det at samvær med andre enn foreldrene ikke er en automatisk rettighet, innebærer at fylkesnemnda må treffe en konkret avgjørelse i hvert enkelt tilfelle. Nemnda vil måtte veie hensynet til barnets behov for ro og stabilitet mot betydningen av å opprettholde relasjoner til andre nære personer. Selv om barnet kan ha hatt et godt forhold til slektninger før omsorgsovertakelsen, kan omstendigheter som konflikt i familien, tidligere negative erfaringer eller barnets egne ønsker tale mot samvær.
Barnevernets plikt til å vurdere samvær med andre enn foreldrene må ses i sammenheng med den generelle plikten til å ivareta barnets beste. Dette innebærer at det ikke er tilstrekkelig å konstatere at en relasjon eksisterer; det må også vurderes hvordan kontakten vil påvirke barnet fremover. For eksempel kan hyppige samværsmøter med mange forskjellige personer skape uro, mens et mer begrenset, men stabilt samvær kan virke styrkende.
Når fylkesnemnda avgjør spørsmål om samvær for andre enn foreldrene, skal den også ta stilling til samværets omfang og eventuelle vilkår. Vilkårene kan variere fra å bestemme varighet og hyppighet til å fastsette at samvær skal skje under tilsyn. Tilsyn kan være aktuelt hvis det finnes bekymring for hvordan barnet vil bli påvirket av møtene, eller dersom det er risiko for at samværet brukes til å formidle informasjon eller påvirkning som ikke er til barnets beste.
Søknader om samvær fra andre enn foreldrene kan også avvises dersom det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å anta at samværet vil være positivt for barnet. Avgjørelsen må være basert på en helhetsvurdering, der barnets behov og interesser går foran eventuelle rettighetskrav fra voksne. Dette betyr at selv nære familiemedlemmer ikke har en ubetinget rett til kontakt dersom dette anses skadelig for barnet.
Samvær med andre enn foreldrene kan dermed ses som et verktøy for å bevare viktige relasjoner når barnet er plassert utenfor hjemmet, men det er et verktøy som må brukes med omtanke. Hvert tilfelle krever en grundig vurdering av barnets nåværende situasjon, dets historie, og mulige fremtidige konsekvenser. På denne måten kan barnevernet balansere hensynet til barnets tilknytning med behovet for å sikre trygghet og stabilitet i en ny omsorgsramme.
Kilder:
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2021-06-18-97
https://www.bufdir.no/fagstotte/barnevern/samvaer/
https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/barnevern/samvaer-etter-omsorgsovertakelse/id2340454/
