Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB)

Hvilken rolle spiller Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB)?, Hvordan ble LFB stiftet?, Hva er formålet med LFB som organisasjon?, Hvorfor er erfaringskunnskap viktig i barnevernet?, Hvilke tiltak har LFB vært en pådriver for?, Hvordan bidrar LFB til å forbedre barnevernet?, Hva er ettervern i barnevernet?, Hva innebærer brukermedvirkning i barnevernet?, Hva er forskjellen mellom brukermedvirkning og brukerinvolvering?, Hvordan kan LFB hjelpe barn og unge med erfaringer fra barnevernet?, Hva er hensikten med brukerinvolvering i barnevernet?, Hvilke rettigheter har barnevernsbarn?, Hvordan kan barnevernsbarn få støtte fra LFB?, Hva gjør LFB som en samfunnsaktør?, Hvilken betydning har erfaringskunnskapen til LFB for samfunnet?, Hva er viktig i forhold til barn og unges opplevelser i barnevernet?, Hvordan kan LFB bidra til å forbedre barnevernet for fremtiden?, Hvilken innflytelse har LFB på beslutningstakere?, Hva slags erfaringer har medlemmene av LFB?, Hvem kan bli medlem i LFB?, Hva er kriteriene for medlemskap i LFB?, Hva betyr brukerinvolvering i dagens barnevern?, Hvordan kan LFB bidra til å gi stemme til barnevernsbarn?, Hva er hovedfokus for LFBs arbeid?, Hva slags støttetjenester tilbyr LFB?, Hvordan kan LFB gi veiledning til barnevernsbarn?, Hva slags rådgivning tilbyr LFB?, Hvilken rolle spiller LFB i sosiale arrangementer for barnevernsbarn?, Hvorfor er det viktig med erfaringskunnskap i barnevernet?, Hvordan kan LFB påvirke utviklingen av barnevernssystemet?, Hva er hovedmålet med LFBs arbeid?, Hvorfor er det viktig å lytte til erfaringskunnskapen til LFB-medlemmene?, Hvordan kan LFB bidra til å bedre situasjonen for barnevernsbarn i samfunnet?, Hva er de viktigste utfordringene for barnevernsbarn i dagens samfunn?, Hvordan kan LFBs erfaringer bidra til å endre holdninger og praksis i barnevernet?, Hvilken rolle spiller LFB i å skape bevissthet om barn og unges rettigheter i barnevernet?, Hvordan kan LFB hjelpe barn og unge til å forstå deres rettigheter i barnevernet?, Hva er betydningen av LFBs arbeid for samfunnet?

Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) ble etablert den 21. februar 1997 som et resultat av betydelig engasjement blant ungdommer som ønsket å omgjøre sine erfaringer fra barnevernet til konstruktive handlinger. Organisasjonen har som mål å gi barn og unge en stemme og anvende deres erfaringer til å forbedre og effektivisere barnevernet. Medlemskap i LFB krever at man selv har erfart tiltak fra barneverntjenesten eller har hatt tilknytning til denne.

Gjennom årene har LFB vært en ledende pådriver for ettervern, brukermedvirkning og brukerinvolvering i dagens barnevernssystem. Organisasjonens innflytelse i samfunnet er fortsatt betydelig, og den blir hørt av de beslutningstakerne som former barnevernet. LFBs styrke ligger i den erfaringskunnskapen den bringer til bordet, og dens evne til å formidle dette på en måte som gjør en reell forskjell.

Organisasjonen forstår viktigheten av å lytte til barn og unges stemmer når det gjelder utviklingen av barnevernet. Arbeidet er tuftet på prinsippet om at de som har opplevd barnevernet på nært hold, har en unik innsikt som kan bidra til å forbedre systemet. Derfor legges det stor vekt på å inkludere disse perspektivene i pågående samtaler og arbeid med relevante aktører.

Et av LFBs fremste mål er å sikre at barn og unge som har erfart barnevernet, blir hørt og ivaretatt på en rettferdig og respektfull måte. Organisasjonen jobber kontinuerlig med å fremme ettervernsløsninger som gir disse en trygg overgang til voksenlivet, samt å øke graden av brukermedvirkning i alle ledd av barnevernsprosessen.

Som organisasjon er LFB også opptatt av å drive informasjons- og bevisstgjøringsarbeid rettet mot samfunnet generelt, for å skape større forståelse og aksept for barn og unges rettigheter innenfor barnevernet. LFB mener at kunnskap og åpenhet er avgjørende for å skape et mer inkluderende og effektivt barnevernssystem.

I tillegg til arbeidet med å påvirke politikk og praksis innenfor barnevernet, tilbyr LFB også en rekke støttetjenester og ressurser for barn, unge og familier som er berørt av barnevernet. Dette inkluderer veiledning, rådgivning og sosiale arrangementer som bidrar til å skape et støttende fellesskap for de som trenger det mest.

Hvordan sikres tilgjengeligheten av tilstrekkelig antall talspersoner?

Hvilket administrativt ansvar har hver enkelt barneverns- og helsenemnd for talspersonsordningen, Hvordan sikres tilgjengeligheten av tilstrekkelig antall talspersoner, Hva innebærer det at talspersonene skal ha ulik bakgrunn og relevant erfaring, Hvem har ansvaret for å sikre at de oppnevnte talspersonene har tilstrekkelig kunnskap og opplæring, Hva er betydningen av å unngå talspersoner med nær tilknytning til noen som saken kan ha betydning for, Hvorfor kan personer ansatt i et organ som behandler saken ikke oppnevnes som talsperson i samme sak, Hva er formålet med å tilby en talsperson med samisk språk og kulturforståelse for samiske barn, Hvorfor skal talspersoner som ikke står på listen, oppnevnes i særlige tilfeller, Hvordan bidrar talspersonsordningen til å sikre barnets stemme blir hørt og respektert i saksbehandlingen, Hva er nemndleders ansvar knyttet til oppnevning av talspersoner, Hvordan skal talspersonen bidra til at samtalen med barnet skjer på en ivaretakende og tillitsskapende måte, Hvilket formål har mandatet som utarbeides av nemndleder for oppnevnte talspersoner, Hvorfor er det viktig at talspersonen ikke har nær tilknytning til noen som avgjørelsen i saken kan ha betydning for, Hva gjør nemnda for å sikre at barnets rettigheter blir ivaretatt gjennom talspersonsordningen, Hvordan bidrar talspersonen til å formidle barnets meninger til nemnda og partene, Hva innebærer det administrative ansvaret knyttet til talspersonsordningen, Hvorfor skal talspersonen ikke ha nær tilknytning til noen som saken kan ha betydning for, Hvordan sikres talspersonens uavhengighet og objektivitet i saksbehandlingen, Hvilken rolle har nemndleder i forhold til oppnevning av talspersoner, Hva er betydningen av at talspersonene har ulik bakgrunn og erfaring innen arbeid med barn, Hvordan sikres det at barnets rettigheter blir ivaretatt ved oppnevning av talspersoner, Hvorfor er det viktig at talspersonen ikke har nær tilknytning til noen som saken kan ha betydning for, Hva innebærer det at talspersonen ikke skal ha nær tilknytning til noen som avgjørelsen i saken kan ha betydning for, Hvordan bidrar talspersonsordningen til å sikre barnets rettigheter og interesser, Hvilken betydning har talspersonsordningen for barnets medvirkning i barnevernssaker, Hvordan sikrer nemnda at oppnevnte talspersoner har tilstrekkelig kunnskap og opplæring, Hva er formålet med å tilby en talsperson med samisk språk og kulturforståelse, Hvordan bidrar talspersonen til at barnets stemme blir hørt og respektert i saksbehandlingen, Hva innebærer det at talspersonen ikke skal ha nær tilknytning til noen som saken kan ha betydning for, Hvordan sikres talspersonens integritet og upartiskhet i saksbehandlingen, Hva er betydningen av nemndas ansvar knyttet til talspersonsordningen, Hvorfor kan talspersoner med nær tilknytning til noen som avgjørelsen i saken kan ha betydning for, ikke oppnevnes i samme sak, Hvordan bidrar talspersonen til at barnets rettigheter blir ivaretatt i saksbehandlingen, Hvilken rolle har nemnda i forhold til oppnevning av talspersoner, Hva er betydningen av at talspersonene har ulik bakgrunn og erfaring innen arbeid med barn, Hvordan sikres talspersonens uavhengighet og objektivitet i saksbehandlingen, Hvilken betydning har talspersonsordningen for barnets medvirkning og rettigheter, Hvordan bidrar talspersonen til å formidle barnets meninger til nemnda og partene, Hva innebærer det administrative ansvaret knyttet til talspersonsordningen, Hvorfor er det viktig å tilby en talsperson med samisk språk og kulturforståelse for samiske barn, Hvordan sikrer nemnda at oppnevnte talspersoner har tilstrekkelig kunnskap og opplæring, Hva er formålet med å tilby en talsperson med samisk språk og kulturforståelse, Hvordan bidrar talspersonen til at barnets stemme blir hørt og respektert i saksbehandlingen, Hva innebærer det at talspersonen ikke skal ha nær tilknytning til noen som saken kan ha betydning for, Hvordan sikres talspersonens integritet og upartiskhet i saksbehandlingen.

I barnevernssaker er barnets medvirkning og rettigheter sentrale elementer som må ivaretas på en forsvarlig måte. Forskriften om barns medvirkning i barnevernet, spesifikt § 16, adresserer det administrative ansvaret knyttet til talspersonsordningen, som er en viktig mekanisme for å sikre barnets stemme blir hørt og respektert i saksbehandlingen.

Hver enkelt barneverns- og helsenemnd har et individuelt ansvar for å sikre tilgjengeligheten av tilstrekkelig antall talspersoner. Disse talspersonene skal ha variert bakgrunn og relevant erfaring innen arbeid med barn i ulike aldersgrupper og med ulik kulturell bakgrunn. Dette sikrer en mangfoldig tilnærming og en helhetlig forståelse av barnets behov og perspektiv.

Det er nemnda selv som har ansvaret for å sikre at de oppnevnte talspersonene har tilstrekkelig kunnskap og opplæring til å utføre oppdraget på en tilfredsstillende måte. Dette inkluderer å ha innsikt i de rettslige rammene rundt barns medvirkning og hvordan denne skal ivaretas i praksis.

Det er også viktig å påpeke at personer som er ansatt i et organ som behandler saken ikke kan oppnevnes som talsperson i samme sak. Dette bidrar til å sikre en uavhengig og upartisk behandling av barnets interesser. Videre skal talspersonen ikke ha nær tilknytning til noen som saken kan ha betydning for, noe som ytterligere styrker integriteten og objektiviteten i talspersonens rolle.

I tilfeller der barnet har et særlig tillitsforhold til en person utenfor nemndas liste, kan nemndleder i særlige tilfeller oppnevne vedkommende som talsperson. Dette understreker viktigheten av å ivareta barnets individuelle behov og relasjoner i saksbehandlingen.

For samiske barn innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, skal det tilbys en talsperson med samisk språk og kulturforståelse. Dette er et viktig tiltak for å sikre at barnet kan uttrykke seg på sitt morsmål og at kulturelle hensyn blir ivaretatt på en adekvat måte.

Til slutt har nemnda ansvar for å påse at alle oppnevnte talspersoner fremlegger politiattest i henhold til gjeldende forskrifter. Dette bidrar til å sikre barnets sikkerhet og trygghet under hele prosessen.

Samlet sett er § 16 i forskriften om barns medvirkning i barnevernet en viktig bestemmelse som sikrer at barnets rettigheter og interesser blir ivaretatt på en adekvat og ansvarlig måte gjennom talspersonsordningen. Det administrative ansvaret som pålegges nemndene er avgjørende for å sikre en rettferdig og forsvarlig behandling av barnets medvirkning i barnevernssaker.


Hvis du ønsker veiledning eller bistand i din barnevernssak kan du ta kontakt med advokat Christian Wulff Hansen gratis her for en uforpliktende dialog rundt din sak:

Please enable JavaScript in your browser to complete this form.

Hvordan påvirker barnevernsloven fastsettelsen av oppfostringsbidrag?

Hvordan påvirker barnevernloven fastsettelsen av oppfostringsbidrag? Hvilke situasjoner kan oppstå når barnet ikke bor hos en av foreldrene? Hva er underholdsplikten når barnevernet ikke kan fastsette oppfostringsbidrag? Hvordan vurderer NAV hvem som skal motta barnebidraget? Hvilke alternativer har NAV når ingen av foreldrene kan motta bidraget? Hvordan avgjøres det om barnet kan motta barnebidraget direkte? Hvilke rettigheter har barnet når det gjelder forvaltning av barnebidraget? Hvordan varsles Statsforvalteren i forvaltningen av barnebidraget? Hva er kravene for å være part i en bidragssak? Hva er forskjellen mellom en verge og en setteverge? Hvordan påvirker midlertidige forhold for barnet fastsettelsen av barnebidraget? Hvilke rettigheter har bidragsmottakeren til å utpeke en annen mottaker? Hvordan håndteres spørsmål om barnebidrag når barnet nærmer seg myndighetsalderen? Hvilken rolle spiller NAV i forvaltningen av barnebidraget? Hva er konsekvensene av at ingen kan motta barnebidraget? Hvordan kan foreldrene involveres i beslutninger om barnebidrag? Hvordan påvirker barnebidraget familienes økonomi i ulike situasjoner? Hvordan påvirker juridiske faktorer forvaltningen av barnebidraget? Hva er kravene for å åpne en bankkonto i barnets navn? Hvordan kan settevergen ivareta barnets interesser i en bidragssak? Hvordan avgjøres spørsmål om barnebidrag ved tvister mellom foreldrene? Hvordan kan barnebidraget bidra til barnets velferd og utvikling? Hvilke rettigheter har NAV til å overprøve barnevernets vurdering av kompetanse? Hvordan påvirker arbeid og utdanning foreldrenes mulighet til å motta barnebidrag? Hva er de vanligste utfordringene ved forvaltning av barnebidrag? Hvordan kan barnevernet bidra til å håndtere utfordrende situasjoner knyttet til barnebidrag? Hvordan kan rettshjelp bidra til å løse komplekse spørsmål om barnebidrag? Hvordan kan foreldrene samarbeide om å sikre barnets økonomiske trygghet? Hvordan kan en endring i barnets livssituasjon påvirke retten til barnebidrag? Hvordan kan bidragsmottakeren sikre at barnebidraget blir forvaltet på en god måte? Hvordan påvirker ulike livsvalg foreldrenes bidrag til barnets forsørgelse? Hvordan kan foreldrene planlegge for barnets økonomiske behov i ulike situasjoner?

I juridiske spørsmål om oppfostringsbidrag/barnebidrag og barnevernloven, er det viktig å forstå hvordan lovene samhandler og hvilke konsekvenser dette har for barnet og foreldrene. Oppfostringsbidrag kan ikke lenger fastsettes etter barnevernsloven § 15-12 § 9-2. Dette innebærer at dersom barnet ikke bor hos en av foreldrene og barnevernet ikke har kompetanse til å kreve fastsettelse av oppfostringsbidrag, skal underholdsplikten likevel opprettholdes i henhold til barneloven.

I tilfeller der barnet ikke bor hos en av foreldrene, og barnevernet ikke har myndighet til å kreve fastsettelse av oppfostringsbidrag, kan det oppstå ulike situasjoner. Dette kan variere fra tilfeller der ingen av foreldrene deltar direkte i barnets forsørgelse, til situasjoner der den ene forelderen fortsatt har hovedomsorgen, men barnet midlertidig bor hos andre på grunn av foreldres arbeid eller utdanning.

I slike tilfeller må NAV foreta en konkret vurdering av hvem som skal motta og forvalte barnebidraget. Dersom det ikke er aktuelt å la en av foreldrene motta bidraget, kan det være tre alternative situasjoner:

  • En annen person kan få bidraget utbetalt på vegne av barnet etter fullmakt fra den opprinnelige bidragsmottakeren.
  • Dersom barnet nærmer seg myndighetsalderen, kan NAV bestemme at bidraget skal utbetales direkte til barnet, forutsatt at det anses at barnet er i stand til å forvalte midlene.
  • Hvis verken foreldrene eller barnet kan motta bidraget, må Statsforvalteren, gjennom vergemålsavdelingen, varsles for å forvalte bidraget på barnets vegne. Dette kan innebære å opprette en bankkonto i barnets navn.

Det er viktig å merke seg at en person som mottar bidraget på vegne av barnet ikke automatisk blir en part i bidragssaken. Vedkommende kan derfor ikke ta beslutninger om endringer i bidraget med mindre de har fått fullmakt eller er oppnevnt som setteverge. Tilsvarende gjelder for barn under 18 år som mottar bidraget direkte. Eventuelle krav må fremmes av en verge eller setteverge.


Hvis du ønsker veiledning eller bistand i din barnevernssak kan du ta kontakt med advokat Christian Wulff Hansen gratis her for en uforpliktende dialog rundt din sak:

Please enable JavaScript in your browser to complete this form.

Hvordan ivaretar sentre for foreldre og barn rettigheter og plikter under oppholdet?

Rettigheter, Plikter, Personlig integritet, Vern, Trygghet, Trivsel, Medbestemmelse, Familierettigheter, Familie- og privatliv, Etnisk bakgrunn, Kulturell bakgrunn, Språklig bakgrunn, Religiøs bakgrunn, Familiens deltakelse, Brukermedvirkning, Senteropphold, Barneomsorg, Familieomsorg, Oppholdsbetingelser, Tjenestekvalitet, Kvalitetsstandarder, Brukersentrert, Inkludering, Respekt, Husordensregler, Rutiner, Oppholdsregler, Sentertjenester, Familiestøtte, Trygg miljø.

I forskriften om sentre for foreldre og barn er det satt klare retningslinjer for å beskytte og fremme rettighetene og pliktene til familiene som benytter tjenestene til sentrene. Dette innlegget vil utforske viktige bestemmelser i forskriften, inkludert vern om personlig integritet, medbestemmelse og senterets ansvar for trygghet og trivsel.

Vern om personlig integritet

§ 14 av forskriften understreker viktigheten av å ivareta familiens personlige integritet. Sentrene må drives på en måte som respekterer foreldres og barns rett til familie- og privatliv. Dette inkluderer å ta hensyn til familiens etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. Målet er å skape et trygt og inkluderende miljø der familier kan føle seg respektert og ivaretatt.

Medbestemmelse

§ 15 gir familiene rett til å delta aktivt i utformingen av senterets daglige liv og andre forhold som angår dem. Dette prinsippet om medbestemmelse er avgjørende for å gi familiene en stemme og muligheten til å påvirke sine egne oppholdsvilkår. Det bidrar til å skape et mer inkluderende og brukersentrert miljø der familiene føler seg hørt og respektert.

Senterets ansvar for trygghet og trivsel

§ 16 gir sentrene et ansvar for å sikre familiene trygghet og trivsel. Dette inkluderer muligheten til å fastsette husordensregler, rutiner og lignende. Formålet er å opprettholde et trygt og ordnet miljø der familiene kan føle seg beskyttet og velkommen. Dette ansvar omfatter også å håndtere eventuelle situasjoner eller utfordringer som kan påvirke familiens trygghet på en profesjonell og empatisk måte.

Opprettholdelse av rettigheter og plikter

Gjennom disse bestemmelsene i forskriften, sikres familiene som benytter sentrene for foreldre og barn rettigheter og plikter som er avgjørende for deres velferd og trivsel. Det legges vekt på å skape et inkluderende og respektfullt miljø der familiene kan oppleve trygghet, medbestemmelse og respekt for deres integritet. Dette er viktige prinsipper som bidrar til å opprettholde kvaliteten på tjenestene som tilbys av sentrene og støtte familiene i sårbare situasjoner.

Tjenester til ungdom som mottar ettervernstiltak: Hvordan fungerer oppfølgingen?

ungdom, ettervernstiltak, barnevern, NAV, oppfølging, overgang, voksenliv, ansvar, tjenester, individuell vurdering, boligetablering, samarbeid, koordinering, retningslinjer, ungdomsbehov, barnevernskontakt, selvstendighet, sosialtjeneste, støtte, rådgivning, veiledning, tilpasning, rettigheter, utfordringer, ungdomstjenester, overgangsfasen, voksenlivsferdigheter, tilgjengelige ressurser, selvstendig bo, kommunal etablering.

For ungdom i aldersgruppen 18 til 25 år som har hatt erfaring med tiltak fra barnevernet, kan overgangen til voksenlivet være en utfordrende periode. Dette er en fase der mange viktige beslutninger må tas, og det kan være behov for støtte og tjenester for å sikre en jevn overgang. Dette blogginnlegget tar for seg spørsmål knyttet til tjenester til ungdom som mottar ettervernstiltak, og hvordan oppfølgingen av disse ungdommene fungerer.

En av de sentrale spørsmålene som ofte oppstår, er hvem som har ansvaret for å følge opp ungdom som mottar ettervernstiltak. Dette kan virke som et enkelt spørsmål, men i realiteten kan det være komplekst. Både barneverntjenesten og NAV-kontoret har roller å spille, og det er viktig at ansvaret er klart definert for å unngå glipptak i oppfølgingen av disse ungdommene.

En annen problemstilling som dukker opp, er om alle ungdommer som har hatt kontakt med barnevernet, automatisk blir brukere av NAV-kontoret. Dette avhenger av den enkelte ungdoms behov og situasjon. Noen ungdommer kan ha behov for tjenester fra NAV, mens andre kanskje ikke trenger det. Det er derfor viktig med en individuell vurdering av hver ungdoms situasjon.

Det kan også oppstå situasjoner der ungdom selv oppsøker NAV-kontoret uten at barneverntjenesten er informert. Dette kan skje av ulike årsaker, for eksempel hvis ungdommen ønsker å ta tak i sin egen situasjon. I slike tilfeller er det viktig at NAV-kontoret har retningslinjer for hvordan de skal håndtere slike henvendelser og samarbeide med barnevernet når det er nødvendig.

Når det gjelder spørsmålet om barnevernstjenesten eller NAV-kontoret skal bistå ungdommen med etablering i egen bolig, er dette også et tema som krever nøye vurdering. Å finne en trygg og stabil bolig er ofte en viktig del av overgangen til voksenlivet, og begge tjenestene kan ha en rolle å spille i denne prosessen.

Endelig, for ungdom som ønsker å etablere seg i kommunen der de har bodd på institusjon eller i fosterhjem, er det viktig at det finnes klare retningslinjer for hvordan dette kan gjennomføres. Dette kan involvere koordinering mellom ulike tjenester og et tett samarbeid med ungdommen selv for å oppfylle deres ønsker og behov.

Oppfølgingen av ungdom som mottar ettervernstiltak er en kompleks prosess som krever samarbeid og koordinering mellom ulike tjenester og instanser. Det er avgjørende at både barneverntjenesten og NAV-kontoret har klare retningslinjer og at de tar hensyn til den enkelte ungdoms unike situasjon. Dette sikrer at ungdommen får den støtten og hjelpen de trenger for en vellykket overgang til voksenlivet.

Fosterhjem i familie og nære nettverk

Fosterhjem, Familie, Nære nettverk, Fosterforeldre, Barnevernstjenesten, Godtgjøring, Opplæring, Oppfølging, Støtte, Barn i nød, Trygghet, Stabilitet, Tilvenningsperiode, Omsorg, Sårbarhet, Familiemedlemmer, Slektninger, Venner, Barnevern, Fosterhjemsgodtgjørelse, Rettigheter, Vurderingsprosess, Krav for fosterforeldre, Fosterhjemsavtale, Uavhengig tilsyn, Barnets beste, Omsorgspersoner, Fosterfamilie, Barnevernstjeneste, Hjemmebesøk

For barn og unge som plutselig finner seg i en situasjon der de ikke kan bo hjemme, er behovet for trygghet og stabilitet avgjørende. Å flytte til noen man allerede kjenner, som en del av familien eller nærmeste nettverk, kan være en ekstraordinær løsning som gir barnet en mykere overgang og en følelse av trygghet i en tid preget av usikkerhet.

Når barnevernstjenesten konkluderer med at det ikke lenger er mulig for et barn å bo hjemme, er det alltid den første oppgaven deres å utforske om det finnes egnede omsorgspersoner i barnets familie eller nærmeste nettverk som kan bli fosterforeldre. Ofte er dette et enkelt, men viktig, skritt mot å gi barnet det trygge og stabile miljøet det trenger.

Prosessen med å bli fosterforeldre for et barn man allerede har en relasjon til, følger i stor grad de samme prinsippene som for ordinære kommunale fosterhjem. Dette inkluderer rettigheter til godtgjøring og støtte, samt nødvendig opplæring. Imidlertid er visse aspekter av prosessen tilpasset situasjonen når et barn allerede har en kjent tilknytning til den potensielle fosterfamilien.

Det første skrittet i prosessen er vanligvis den første kontakten mellom de potensielle fosterforeldrene og barnevernstjenesten. Ofte er det barnevernstjenesten som tar initiativet til denne kontakten. Imidlertid kan også familiemedlemmer, slektninger, venner av familien eller andre i barnets nære nettverk selv ta kontakt med barnevernet når de ser behovet for et trygt og stabilt hjem for barnet. Det er viktig å merke seg at initiell kontakt ikke innebærer noen forpliktelser, men gir en mulighet for en uforpliktende samtale om hva det innebærer å være en fosterfamilie for et kjent barn.

Etter den innledende kontakten følger en vurderingsprosess der barnevernstjenesten gjennomfører hjemmebesøk. Dette gir dem muligheten til å vurdere om den potensielle fosterfamilien er egnet til å møte de spesifikke behovene, utfordringene og sårbarhetene til barnet som trenger et nytt hjem. Samtidig får de som ønsker å bli fosterforeldre, en dypere forståelse av hva det innebærer å være en fosterfamilie, spesielt for dette spesifikke barnet. Selv om man allerede kjenner barnet, kan det være aspekter ved barnets situasjon og historie som man ikke tidligere har vært klar over.

Til slutt, når både barnevernstjenesten og de potensielle fosterforeldrene er enige om at dette er den riktige løsningen for barnet, går man gjennom den samme godkjenningsprosessen som for ordinære fosterhjem. Kravene og retningslinjene følger det generelle regelverket, men det tas hensyn til den ekstra tryggheten som barnet får ved å bo hos noen det allerede kjenner. Godkjenningsprosessen inkluderer inngåelse av en fosterhjemsavtale med barnevernstjenesten. Etter dette er barnet klart til å flytte inn i sitt nye hjem, og en tilvenningsperiode starter, tilpasset barnets behov.

Det er også viktig å nevne at fosterforeldre for barn i familie og nære nettverk har samme rettigheter og krav til oppfølging og støtte som andre fosterforeldre. Barnevernstjenesten i kommunen har ansvaret for å støtte dem i fosterforeldrerollen, og oppfølgingen tilpasses både deres og barnets behov. Dette inkluderer jevnlige besøk for å sikre at barnet trives og har det bra i sitt nye hjem. Det er også en uavhengig tilsynsfører som fører tilsyn med fosterhjemmet, for å sikre at barnets beste ivaretas.

Å bli fosterhjem for et barn man allerede kjenner, kan være en givende opplevelse som gir barnet tryggheten og stabiliteten det trenger, samtidig som det styrker båndene i familien og nærmeste nettverk. Det er en måte å gi omsorg til noen man allerede har en tilknytning til, og samtidig bidra til at barnet får den støtten det behøver. Dette er en betydningsfull måte å hjelpe et barn i nød på, og prosessen, selv om den kan være utfordrende, kan være hjertevarmende og livsforandrende for både barnet og fosterforeldrene.

Når privat part engasjerer sakkyndig

sakkyndige, private parter, rettsprosess, barnevernsspørsmål, vitne, sakkyndig utreder, barnevernsloven, tvisteloven, mandat, informasjonstilgang, barns interesser, rettferdig behandling, advokat, rettssystem, juridiske prosesser, barns velferd, rettssak, barnevernssaker, observasjon, informasjonskontroll, rettssystemets rolle, rettigheter, barneverntjenesten, rettssikkerhet, rettslige retningslinjer, beskyttelse av barn, privat initiativ, barneverntiltak, rettssakkyndige, rettslig prosess.

Når en sak går til behandling i fylkesnemnda eller domstolen, kan private parter også ta initiativet til å engasjere sakkyndige utredere. Dette utgjør en viktig dimensjon i rettsprosessen, hvor private parter aktivt kan påvirke saken. La oss utforske nærmere hvordan dette fungerer.

I henhold til barnevernsloven og tvisteloven § 25-6 har private parter rett til å engasjere en sakkyndig utreder i saker som involverer barnevernsspørsmål. Den sakkyndige som blir engasjert på denne måten blir vanligvis ført som vitne under rettssaken. I slike tilfeller er det den private parten, eller deres advokat, som har ansvaret for å formulere den sakkyndiges mandat.

En viktig del av den private partens rolle er å definere mandatet for den sakkyndige. Dette inkluderer å bestemme hvilken informasjon den sakkyndige skal ha tilgang til. Dette betyr å avgjøre hvilke personer den sakkyndige skal intervjue og hvilke dokumenter som skal legges frem for den sakkyndige. Dette gir den private parten betydelig innflytelse over retning og omfang av den sakkyndiges arbeid.

Det er viktig å merke seg at i tilfeller der barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn, må barneverntjenesten gi sitt samtykke før den sakkyndige, som er oppnevnt av den private parten, kan observere barnet. Dette sikrer en viss grad av balanse og beskyttelse av barnets interesser, selv i situasjoner hvor private parter engasjerer sakkyndige utredere.

Denne dynamikken viser hvordan private parter kan spille en aktiv rolle i rettsprosessen ved å engasjere sakkyndige for å styrke sitt perspektiv. Samtidig er det viktig å forstå at denne prosessen er underlagt regler og retningslinjer for å sikre en rettferdig og forsvarlig behandling av saker som berører barns velferd.

Hjelpetiltak for Barnets Beste

Barnevernsloven, Kapittel 3, hjelpetiltak, frivillige tiltak, pålagte tiltak, barnets beste, tilpassede hjelpetiltak, foreldrenes behov, kvalitetsforskrifter, botiltak, samværshjem, strengere vilkår, senter for foreldre og barn, skjerpete krav, ettervern, aldersgrense, rettigheter, ungdommer, omsorg og beskyttelse, trivsel og utvikling, barnevernstjenesten, pedagogisk tilnærming, barnets trivsel, familiesituasjon, utfordringer, styrket rett, optimalt miljø, barnesentrert tilnærming, strukturert tilbud, barnevernsregler, lovfestet beskyttelse.

I Barnevernslovens Kapittel 3 finner vi en samling av reglene som omhandler både frivillige og pålagte hjelpetiltak. Dette kapitlet tar sikte på å sikre barnets trivsel og utvikling gjennom nøye utformede tiltak som tar hensyn til deres spesifikke behov.

Tilpassede hjelpetiltak

Med tanke på en pedagogisk tilnærming er det viktig å understreke at barnevernstjenesten har en klar forpliktelse til å tilby hjelpetiltak som er skreddersydd for å imøtekomme både barnets og foreldrenes behov. Dette prinsippet, forankret i § 3-1 i Barnevernsloven, sikrer at de iverksatte tiltakene tar hensyn til den enkelte families situasjon og utfordringer.

Kvalitetsforskrifter for hjelpetiltak

En ny og velkommen tilføyelse i loven er muligheten for å innføre forskrifter som regulerer kvaliteten på hjelpetiltakene. Denne hjemmelen går også så langt som å inkludere botiltak som en del av hjelpetiltakene. Dermed kan det gis retningslinjer for hvordan barnevernstjenesten skal følge opp barn i botiltak, med sikte på å sikre deres trivsel og utvikling.

Utvidet anvendelse av hjelpetiltak

En vesentlig utvidelse er innføringen av hjelpetiltak også i samværshjemmet, som nå er en del av Barnevernsloven i § 3-4. Dette er et viktig skritt for å sikre at barnets beste opprettholdes selv i situasjoner hvor de er involvert i samvær med en eller begge foreldrene.

Skjerpete vilkår for senter for foreldre og barn

En tydelig prioritering av barnets trivsel kan ses gjennom strengere vilkår for å pålegge hjelpetiltak i senter for foreldre og barn. Dette understreker viktigheten av å sikre et optimalt miljø for barn som trenger ekstra omsorg og støtte.

Styrket rett til ettervern

Rett til ettervern er blitt styrket i den nye barnevernsloven. Med økningen i aldersgrensen for rett til ettervern til 25 år, fra 1. januar 2021, er det også introdusert klare vilkår for å sikre denne rettigheten. Ungdommer har nå en rett til ettervern som ikke bortfaller selv om de midlertidig ikke er under noen tiltak.

NOU 2023: 7 – Trygg barndom, sikker fremtid

barnevernet, rettssikkerhet, barn, foreldre, NOU 2023: 7, barnevernsutvalget, beslutningsprosesser, rettigheter, beslutningstaking, barndom, ettervern, fosterhjem, institusjon, barnets beste, rettferdighet, myndighetsutøvelse, barnevernsprosessen, omsorg, mandat, samfunnsoppdrag, trygghet, kvalitet, sårbarhet, beslutninger, foreldrerettigheter

I et samfunn som verdsetter de mest sårbare medlemmene, er det vår plikt å sikre at barnets ve og vel er trygget, uavhengig av hvilken vei deres skjebne tar. Barnevernet, som en institusjon som er satt til å beskytte barnets rettigheter og velferd, står i sentrum av dette samfunnsoppdraget. I dette blogginnlegget skal vi utforske NOU 2023: 7, en dyptgående utredning som tar for seg rettssikkerheten for både barn og foreldre i barnevernet.

Bakgrunn:

Barnevernsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon den 19. mars 2021, med en klar og omfattende oppgave foran seg. Mandatet deres ble ytterligere definert den 9. desember 2021, og utvalget fikk i oppgave å evaluere og foreslå tiltak som kunne styrke rettssikkerheten i alle aspekter av barnevernets arbeid. Dette innebar en nøye vurdering av beslutningsprosesser, myndighetsutøvelse, og en grundig granskning av de ulike aktørene som opererer innenfor barnevernsfeltet.

Utvalgets Innsats:

Resultatet av dette omfattende arbeidet er NOU 2023: 7, en utredning som inneholder over 120 tiltak som er utformet for å forbedre både rettssikkerheten og kvaliteten i barnevernets tjenester. Disse tiltakene strekker seg fra barnets første møte med barnevernet, gjennom ettervernsfasen og utover. Hovedmålet er å sikre at alle beslutninger som tas i barnevernet er velbegrunnede, etterprøvbare, og at de tjener barnets beste.

Nøkkeltiltakene inkluderer:

  1. Styrking av barnets posisjon: Utredningen legger vekt på å gi barn en tydeligere stemme og mer innflytelse i barnevernsprosessen, slik at deres behov og ønsker blir tatt hensyn til på en mer effektiv måte.
  2. Forbedring av beslutningsprosesser: Gjennom nøye gjennomgang av de ulike fasene i en barnevernssak, har utvalget identifisert måter å forbedre beslutningsprosessene for å sikre riktig myndighetsutøvelse.
  3. Økt forutsigbarhet og kontinuitet: Tiltakene tar sikte på å gi barn og foreldre større forutsigbarhet når det gjelder fosterhjemsplasseringer og institusjonsopphold, samt å opprettholde kontinuitet i omsorgen for barnet.

Barnevernsloven § 5-2: Iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse

barnevernsloven, § 5-2, omsorgsovertakelse, vedtak, barnets beste, iverksetting, frist, nemndleder, bortføring, internasjonale konvensjoner, rettigheter, beskyttelse, foreldre, avveining, barnevernstjenesten, effektive tiltak, varighet, balansert, hensyn, barnets trivsel, nødvendighet, retningslinjer, kritisk, situasjoner, rask handling, familie, opprettholdelse, rettssikkerhet, tidssensitiv, rettighetsbeskyttelse, internasjonalt samarbeid

Først og fremst fastslår bestemmelsen at vedtak om omsorgsovertakelse skal iverksettes så snart som mulig. Dette understreker viktigheten av å handle raskt når det gjelder barns omsorgssituasjon. Det er barnets beste som står i fokus, og enhver unødvendig forsinkelse kan påvirke barnets trivsel og trygghet negativt.

Videre presiserer § 5-2 at dersom vedtaket ikke blir satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet, faller vedtaket bort. Denne tidsrammen er et klart signal om at det er viktig å være effektive når det gjelder å følge opp vedtak om omsorgsovertakelse. Likevel åpner bestemmelsen for en viss fleksibilitet ved at nemndlederen kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det. Dette gir rom for hensyn til eventuelle uforutsette omstendigheter som kan oppstå.

En interessant problemstilling som kan oppstå er når et barn blir bortført fra barnevernstjenesten til en annen stat etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. I slike tilfeller bestemmer § 5-2 at vedtaket består i ett år dersom visse vilkår er oppfylt. Dette vilkåret er blant annet at barnevernstjenesten har varslet politiet eller sendt en søknad om å få barnet tilbakeført til Norge i henhold til internasjonale konvensjoner. Denne bestemmelsen tar sikte på å beskytte barnets rettigheter og sikre at vedtaket opprettholdes selv om barnet er ført ut av landet.

Vedtak om omsorgsovertakelse er resultatet av en nøye avveining mellom barnets behov for beskyttelse og foreldrenes rettigheter. Bestemmelsen i § 5-2 tar hensyn til denne avveiningen ved å gi nemndlederen myndighet til å forlenge fristen for iverksetting når det er nødvendig. Samtidig understreker den viktigheten av å handle raskt når barnets beste står på spill.


§ 5-2. Iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse

Vedtak om omsorgsovertakelse skal settes i verk så snart som mulig. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet. Nemndlederen kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det.

Dersom et barn bortføres fra barnevernstjenesten til en annen stat etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, består vedtaket i ett år dersom barnevernstjenesten har varslet politiet eller sendt en søknad om å få barnet tilbakeført til Norge til sentralmyndigheten for konvensjon av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring. Det samme gjelder når det er sendt en anmodning om å få vedtaket anerkjent eller fullbyrdet til sentralmyndigheten for konvensjon av 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn. Nemndleder kan forlenge fristen


Barnevernsloven § 4-3: Vedtak om midlertidig flytteforbud

barnevernsloven, § 4-3, midlertidig flytteforbud, barnevernstjenesten, vedtak, barnets velferd, skade for barnet, beskyttelse, foreldre samtykke, omsorgsovertakelse, barn utenfor hjemmet, barnevern, bestemmelse, rettigheter, barneverns- og helsenemnda, trivsel, trygghet, barnets beste, stabil miljø, beslutningsprosess, situasjoner, velferdssaker, barneperspektiv, rettferdig behandling, ansvar, belastning, flytting, konsekvenser, barnets utvikling, foreldrenes syn, kontinuitet

Ifølge § 4-3 i barnevernsloven har barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder myndighet til å fatte vedtak om midlertidig flytteforbud. Dette vedtaket kan gjøres når det er sannsynlig at en planlagt flytting vil føre til skade for barnet. Denne bestemmelsen tar sikte på å hindre situasjoner der en flytting kan ha negative konsekvenser for barnets velferd og utvikling.

Det er viktig å merke seg at bestemmelsen omfatter tilfeller der barnet bor utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke. Dette betyr at vedtaket kan gjelde for barn som er under omsorg av andre, men hvor foreldrene fortsatt har en form for ansvar og samtykke til barnets situasjon.

Vedtak om midlertidig flytteforbud kan vare i opptil tre måneder. I løpet av denne perioden har barnevernstjenesten en forpliktelse til å legge til rette for at en eventuell flytting kan gjennomføres med minst mulig belastning for barnet. Dette understreker hensynet til barnets beste og tar hensyn til behovet for stabilitet og trygghet i barnets liv.

Dersom barnevernstjenesten kommer til den konklusjonen at barnet ikke bør flyttes, har de ansvar for å handle raskt. Innen seks uker må barnevernstjenesten sende en begjæring til barneverns- og helsenemnda. Denne begjæringen kan involvere forespørsel om omsorgsovertakelse eller andre tiltak som anses nødvendige for barnets beste.

Vedtaket om midlertidig flytteforbud opprettholdes fram til saken er behandlet og avgjort av barneverns- og helsenemnda. Dette sikrer en nødvendig kontinuitet i beslutningsprosessen og gir både barnet og foreldrene en rimelig tidsramme for å forstå situasjonen og presentere sitt syn på saken.


Barnevernsloven § 4-3.Vedtak om midlertidig flytteforbud

Barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder kan treffe vedtak om at et barn som bor utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke, ikke skal flyttes, dersom det er sannsynlig at flytting vil være til skade for barnet.

Vedtak kan treffes for inntil tre måneder. Barnevernstjenesten skal i løpet av denne perioden legge forholdene til rette for at flyttingen kan gjennomføres med minst mulig ulempe for barnet.

Dersom barnevernstjenesten vurderer det slik at barnet ikke kan flyttes, skal barnevernstjenesten i løpet av seks uker sende begjæring til barneverns- og helsenemnda om omsorgsovertakelse eller annet tiltak. Vedtaket om flytteforbud består til saken er avgjort av nemnda.

Barnevernsloven § 3-6: Hjelpetiltak til ungdom over 18 år

overgang til voksenlivet, ettervern, barnevernstjenesten, hjelpetiltak, omsorgstiltak, atferdstiltak, rett til ettervern, ungdom over 18, hjelp og støtte, vurderingsgrunnlag, god tid, enkeltvedtak, individuell vurdering, samarbeid, hjelpeapparatet, støtte, smidig overgang, kontinuitet, tidligere behov, plikt, opphøre, ettervernstiltak, aldersgrense, tidsfrist, gode forutsetninger, rettigheter, lovendring, oppfølging, god overgang, nye bestemmelsen, sikre.

Den nye bestemmelsen om ettervern, som trer i kraft fra LOV-2021-06-18-97-§3-6, har til hensikt å sikre at ungdommer får nødvendig hjelp og støtte fra barnevernstjenesten når de går over i voksenlivet. Ettervern er et viktig skritt for å gi ungdommene en trygg og stabil overgang, og det er derfor nødvendig med klare vilkår for å få rett til ettervern.

Første ledd fastsetter to grunnleggende vilkår for rett til ettervern. For det første må ungdommen ha mottatt tiltak fra barnevernet før de fylte 18 år. Dette kan være forskjellige typer tiltak, som hjelpetiltak, omsorgstiltak eller atferdstiltak. For det andre må ungdommen ha behov for fortsatt hjelp eller støtte fra barnevernstjenesten for å sikre en god overgang til voksenlivet. Denne hjelpen vil normalt være knyttet til tidligere behov for tiltak, men det kan gjøres en individuell vurdering for å sikre at hjelpen er relevant og nødvendig for ungdommen.

I ettervernsfasen vil det ofte være viktig at barnevernstjenesten samarbeider med andre deler av hjelpeapparatet for å gi den nødvendige støtten. Dette gjelder også ved avslutning av ettervernstiltakene, da det kan være behov for en smidig overgang til andre instanser som kan gi videre støtte til ungdommen.

Det er viktig å merke seg at det ikke er et krav om kontinuitet i tiltakene. Ungdommen kan selv velge å avslå tilbud om ettervern, men senere ombestemme seg og søke på nytt. Tiden som har gått siden forrige tiltak vil være en del av vurderingsgrunnlaget for å avgjøre om vilkårene for ettervern er oppfylt.

Annet ledd pålegger barnevernstjenesten en plikt til å ta kontakt med ungdommen i god tid før de fyller 18 år, for å vurdere om tiltakene skal videreføres, erstattes eller opphøre. Dette skal regnes som et enkeltvedtak, og det må derfor tas hensyn til barnets mening og ønsker i beslutningsprosessen.

Tredje ledd fastsetter at ungdommer kan få tiltak frem til de fyller 25 år. Denne øvre aldersgrensen ble utvidet fra fylte 23 til 25 år i 2021, noe som gir ungdommene en lengre periode med støtte og hjelp fra barnevernstjenesten.

Det er viktig å understreke at den nye bestemmelsen ikke utvider rettighetene til ettervern i seg selv, men samler reglene om ettervern fra tidligere bestemmelser. Hovedmålet er å sikre at ungdommer får nødvendig hjelp og støtte til å klare seg godt når de går over i voksenlivet.

Dette er et viktig skritt mot å sikre bedre oppfølging av ungdommer i overgangsfasen, og det er nødvendig med tett samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre hjelpeinstanser for å oppnå best mulig resultat. Vi håper at den nye bestemmelsen vil bidra til å gi ungdommene bedre forutsetninger for å lykkes i voksenlivet.

Den nye barnevernloven § 1-9.Samarbeid med barn, familie og nettverk

Den nye barnevernloven § 1-9.Samarbeid med barn, familie og nettverk

Den nye barnevernloven i Norge har flere bestemmelser som er ment å ivareta barns interesser og rettigheter. En av disse bestemmelsene er § 1-9 som handler om samarbeid med barn, familie og nettverk. Barnevernet skal etter denne bestemmelsen legge til rette for involvering av barnets familie og nettverk. Dette er viktig fordi familie og nettverk kan være en stor ressurs for barnet og foreldrene i en vanskelig situasjon.

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 1-7 som omhandler samarbeid med både barn og foreldre og at barnevernet skal behandle dem med respekt. Dette er viktige prinsipper som skal følges i alle faser av en barnevernssak. Det nye i § 1-9 er at barnevernet nå også skal legge til rette for involvering av barnets familie og nettverk.

Det er viktig å presisere at bestemmelsen ikke pålegger barnevernet å involvere familie og nettverk, men at det skal legge til rette for det. Det er opp til barnevernet å vurdere om det er hensiktsmessig å involvere familie og nettverk i den enkelte sak. I noen tilfeller kan det være nødvendig med omfattende involvering, for eksempel ved bruk av metoder som familieråd.

Barnets beste skal være det grunnleggende hensynet i vurderingen av i hvilken utstrekning familie og nettverk skal involveres, og barnets og foreldrenes synspunkter er helt sentrale. Det er derfor viktig å ha en fleksibel tilnærming til hvordan involveringen av familie og nettverk skal skje, og dette må vurderes konkret i den enkelte sak.

Det er også viktig å være oppmerksom på at barnets familie inkluderer både nære familiemedlemmer og utvidet slektskap. Dette kan ha spesiell betydning i samiske samfunn, hvor storfamilie og utvidet slektskap står sterkt. Besteforeldre, gudforeldre og gaibmi (den som barnet er oppkalt etter) er ofte viktige personer for barnet som kan ha en aktiv rolle i barnets liv. Derfor må det også vurderes konkret hvem som omfattes av barnets familie og nettverk i den enkelte sak.

Alt i alt er § 1-9 en viktig bestemmelse som skal sikre at barnets familie og nettverk blir involvert der det er hensiktsmessig og til barnets beste. Barnevernet har en viktig rolle i å legge til rette for dette samarbeidet og i å vurdere hvilken involvering som er nødvendig og hensiktsmessig i den enkelte sak.


Den nye barnevernloven § 1-9. Samarbeid med barn, familie og nettverk

Barnevernet skal så langt som mulig samarbeide med både barn og foreldre og skal behandle dem med respekt.

Barnevernet skal legge til rette for at barnets familie og nettverk involveres

Den nye barnevernloven § 1-8: Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

Den nye barnevernloven § 1-8: Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

Den nye barnevernloven § 1-8 har nå utvidet barnevernets ansvar til å inkludere hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av en barnevernssak. Dette er en velkommen utvikling som vil bidra til bedre faglig arbeid, grundigere vurderinger og riktigere avgjørelser til barnets beste.

Barnevernets kunnskap og kompetanse om barnets og familiens bakgrunn er avgjørende for godt barnevernsfaglig arbeid og forsvarlig saksbehandling. I barnevernssaker som involverer utenlandske borgere, kan utenlandske ambassader og konsulater gi konsulær bistand til sine borgere. Utenlandske utenriksstasjoners bistand og støtte til foreldre og barn i barnevernssaker kan være verdifull for å opplyse om barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Det er viktig å merke seg at bestemmelsen ikke innebærer at det skal legges en annen standard til grunn for vurderinger av barns behov eller av kriterier for god omsorg eller gode oppvekstvilkår. Bestemmelsen gjelder for all saksbehandling, handlinger og avgjørelser i barnevernet, ikke bare ved valg av fosterhjem og institusjon.

Samiske barn har særskilte rettigheter som urfolk til å leve i pakt med sin kultur og bruke sitt eget språk sammen med andre medlemmer av sin gruppe. Barnevernet må derfor samarbeide med andre myndigheter om oppfølgingen av barn, og bidra til at samiske barns språklige og kulturelle rettigheter ivaretas også av andre myndigheter når barnet er under barnevernets omsorg.

Det er positivt at bestemmelsen er tydelig på at barnets bakgrunn skal hensyntas og vektlegges konkret ut fra barnets behov og omstendighetene i den enkelte sak. Dette vil bidra til å sikre at barnets beste alltid er i fokus, uavhengig av bakgrunn.

For å oppsummere, er den nye barnevernloven § 1-8 en viktig utvidelse av barnevernets ansvar, som tydeliggjør betydningen av å ta hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av en barnevernssak. Dette vil bidra til mer grundige og riktige avgjørelser til barnets beste og sikre at barns rettigheter blir ivaretatt uavhengig av deres bakgrunn.


Den nye barnevernloven § 1-8. Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

Barnevernet skal i sitt arbeid ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken. Samiske barns særskilte rettigheter skal ivaretas

Den nye barnevernloven § 1-7: Krav om forsvarlighet

Den nye barnevernloven § 1-7: Krav om forsvarlighet

Den nye barnevernloven § 1-7 er en viktig bestemmelse som krever at barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige. Dette kravet viderefører forsvarlighetskravet i den nåværende barnevernloven, men gir en presisering om at forsvarlighetskravet gjelder på alle stadier av en sak. Det betyr at i tillegg til at tjenester og tiltak skal være forsvarlige, skal også saksbehandlingen være forsvarlig. Dette er ingen realitetsendring, men heller en presisering av gjeldende rett.

Barnevernets ansvar for å yte forsvarlige tjenester og tiltak er ikke direkte nevnt i den nåværende barnevernloven, men departementet legger likevel til grunn at tjenester og tiltak allerede i dag skal være faglig forsvarlige. Etter høringen mener departementet også at det bør fremgå direkte av barnevernloven at barnevernet har plikt til å yte forsvarlige tjenester og tiltak, på tilsvarende måte som etter helse- og sosiallovgivningen. Et lovfestet krav vil gi et viktig signal både til tjenesten og til brukerne om standarden for barnevernets arbeid. Lovfesting vil også styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå.

Lovfesting av forsvarlighetskravet kan også bidra til bedret samarbeid både internt i barnevernet og mellom barnevernet og andre velferdstjenester. Barnevernet har ansvaret for barns oppvekst og omsorg i en rekke sammenhenger og er avhengig av å samarbeide med andre tjenester for å kunne ivareta det enkelte barnet på en god og forsvarlig måte, spesielt der barneverntjenesten har overtatt den daglige omsorgen for barnet.

Høringsinstansene er gjennomgående positive til forslaget om å lovfeste forsvarlighetskravet i barnevernloven. Samtidig viser høringen at det er behov for visse presiseringer og ytterligere omtale av hva som ligger i et lovfestet forsvarlighetskrav.

Det er viktig å merke seg at et lovfestet krav om forsvarlighet er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet i vesentlig grad vil bli bestemt av normer utenfor selve loven. På barnevernområdet vil innholdet i forsvarlighetskravet utvikles over tid og med utgangspunkt i anerkjent faglig praksis i barnevernet, fagkunnskap fra utdannings- og forskningsinstitusjoner, faglige retningslinjer og generelle samfunnsetiske normer i samfunnet. Innholdet vil også bli tydeligere gjennom praksis og avgjørelser fra tilsynsmyndigheter og domstoler.

En lovfestet standard for forsvarlighet vil også kunne stille krav til ressurser og kompetanse i barnevernet. For å kunne oppfylle kravet om forsvarlige tjenester og tiltak, vil det være behov for tilstrekkelige ressurser og kompetanse i organisasjonen. Lovfesting kan derfor også bidra til at det blir lettere å argumentere for økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet.

Konklusjonen er at lovfesting av forsvarlighetskravet i barnevernloven § 1-7 vil bidra til å tydeliggjøre kravene til barnevernets tjenester og tiltak, samt styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå. Lovfesting vil også kunne bidra til bedret samarbeid og økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet. Samtidig vil innholdet i forsvarlighetskravet i stor grad bli bestemt av normer utenfor selve loven og utvikles over tid gjennom praksis og avgjørelser.


Den nye barnevernloven § 1-7. Krav om forsvarlighet

Barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige

Phone icon
75175800
Ring Advokat
WhatsApp icon