rettigheter – Ny Barnevernslov

Når privat part engasjerer sakkyndig

17. september 2023 av advokatwulff

sakkyndige, private parter, rettsprosess, barnevernsspørsmål, vitne, sakkyndig utreder, barnevernsloven, tvisteloven, mandat, informasjonstilgang, barns interesser, rettferdig behandling, advokat, rettssystem, juridiske prosesser, barns velferd, rettssak, barnevernssaker, observasjon, informasjonskontroll, rettssystemets rolle, rettigheter, barneverntjenesten, rettssikkerhet, rettslige retningslinjer, beskyttelse av barn, privat initiativ, barneverntiltak, rettssakkyndige, rettslig prosess.

Når en sak går til behandling i fylkesnemnda eller domstolen, kan private parter også ta initiativet til å engasjere sakkyndige utredere. Dette utgjør en viktig dimensjon i rettsprosessen, hvor private parter aktivt kan påvirke saken. La oss utforske nærmere hvordan dette fungerer.

I henhold til barnevernsloven og tvisteloven § 25-6 har private parter rett til å engasjere en sakkyndig utreder i saker som involverer barnevernsspørsmål. Den sakkyndige som blir engasjert på denne måten blir vanligvis ført som vitne under rettssaken. I slike tilfeller er det den private parten, eller deres advokat, som har ansvaret for å formulere den sakkyndiges mandat.

En viktig del av den private partens rolle er å definere mandatet for den sakkyndige. Dette inkluderer å bestemme hvilken informasjon den sakkyndige skal ha tilgang til. Dette betyr å avgjøre hvilke personer den sakkyndige skal intervjue og hvilke dokumenter som skal legges frem for den sakkyndige. Dette gir den private parten betydelig innflytelse over retning og omfang av den sakkyndiges arbeid.

Det er viktig å merke seg at i tilfeller der barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn, må barneverntjenesten gi sitt samtykke før den sakkyndige, som er oppnevnt av den private parten, kan observere barnet. Dette sikrer en viss grad av balanse og beskyttelse av barnets interesser, selv i situasjoner hvor private parter engasjerer sakkyndige utredere.

Denne dynamikken viser hvordan private parter kan spille en aktiv rolle i rettsprosessen ved å engasjere sakkyndige for å styrke sitt perspektiv. Samtidig er det viktig å forstå at denne prosessen er underlagt regler og retningslinjer for å sikre en rettferdig og forsvarlig behandling av saker som berører barns velferd.

Hjelpetiltak for Barnets Beste

7. september 2023 av advokatwulff

I Barnevernslovens Kapittel 3 finner vi en samling av reglene som omhandler både frivillige og pålagte hjelpetiltak. Dette kapitlet tar sikte på å sikre barnets trivsel og utvikling gjennom nøye utformede tiltak som tar hensyn til deres spesifikke behov.

Tilpassede hjelpetiltak

Med tanke på en pedagogisk tilnærming er det viktig å understreke at barnevernstjenesten har en klar forpliktelse til å tilby hjelpetiltak som er skreddersydd for å imøtekomme både barnets og foreldrenes behov. Dette prinsippet, forankret i § 3-1 i Barnevernsloven, sikrer at de iverksatte tiltakene tar hensyn til den enkelte families situasjon og utfordringer.

Kvalitetsforskrifter for hjelpetiltak

En ny og velkommen tilføyelse i loven er muligheten for å innføre forskrifter som regulerer kvaliteten på hjelpetiltakene. Denne hjemmelen går også så langt som å inkludere botiltak som en del av hjelpetiltakene. Dermed kan det gis retningslinjer for hvordan barnevernstjenesten skal følge opp barn i botiltak, med sikte på å sikre deres trivsel og utvikling.

Utvidet anvendelse av hjelpetiltak

En vesentlig utvidelse er innføringen av hjelpetiltak også i samværshjemmet, som nå er en del av Barnevernsloven i § 3-4. Dette er et viktig skritt for å sikre at barnets beste opprettholdes selv i situasjoner hvor de er involvert i samvær med en eller begge foreldrene.

Skjerpete vilkår for senter for foreldre og barn

En tydelig prioritering av barnets trivsel kan ses gjennom strengere vilkår for å pålegge hjelpetiltak i senter for foreldre og barn. Dette understreker viktigheten av å sikre et optimalt miljø for barn som trenger ekstra omsorg og støtte.

Styrket rett til ettervern

Rett til ettervern er blitt styrket i den nye barnevernsloven. Med økningen i aldersgrensen for rett til ettervern til 25 år, fra 1. januar 2021, er det også introdusert klare vilkår for å sikre denne rettigheten. Ungdommer har nå en rett til ettervern som ikke bortfaller selv om de midlertidig ikke er under noen tiltak.

Barnevernsloven § 5-2: Iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse

24. august 20237. februar 2023 av advokatwulff

barnevernsloven, § 5-2, omsorgsovertakelse, vedtak, barnets beste, iverksetting, frist, nemndleder, bortføring, internasjonale konvensjoner, rettigheter, beskyttelse, foreldre, avveining, barnevernstjenesten, effektive tiltak, varighet, balansert, hensyn, barnets trivsel, nødvendighet, retningslinjer, kritisk, situasjoner, rask handling, familie, opprettholdelse, rettssikkerhet, tidssensitiv, rettighetsbeskyttelse, internasjonalt samarbeid

Først og fremst fastslår bestemmelsen at vedtak om omsorgsovertakelse skal iverksettes så snart som mulig. Dette understreker viktigheten av å handle raskt når det gjelder barns omsorgssituasjon. Det er barnets beste som står i fokus, og enhver unødvendig forsinkelse kan påvirke barnets trivsel og trygghet negativt.

Videre presiserer § 5-2 at dersom vedtaket ikke blir satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet, faller vedtaket bort. Denne tidsrammen er et klart signal om at det er viktig å være effektive når det gjelder å følge opp vedtak om omsorgsovertakelse. Likevel åpner bestemmelsen for en viss fleksibilitet ved at nemndlederen kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det. Dette gir rom for hensyn til eventuelle uforutsette omstendigheter som kan oppstå.

En interessant problemstilling som kan oppstå er når et barn blir bortført fra barnevernstjenesten til en annen stat etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. I slike tilfeller bestemmer § 5-2 at vedtaket består i ett år dersom visse vilkår er oppfylt. Dette vilkåret er blant annet at barnevernstjenesten har varslet politiet eller sendt en søknad om å få barnet tilbakeført til Norge i henhold til internasjonale konvensjoner. Denne bestemmelsen tar sikte på å beskytte barnets rettigheter og sikre at vedtaket opprettholdes selv om barnet er ført ut av landet.

Vedtak om omsorgsovertakelse er resultatet av en nøye avveining mellom barnets behov for beskyttelse og foreldrenes rettigheter. Bestemmelsen i § 5-2 tar hensyn til denne avveiningen ved å gi nemndlederen myndighet til å forlenge fristen for iverksetting når det er nødvendig. Samtidig understreker den viktigheten av å handle raskt når barnets beste står på spill.

§ 5-2. Iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse

Vedtak om omsorgsovertakelse skal settes i verk så snart som mulig. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet. Nemndlederen kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det.

Dersom et barn bortføres fra barnevernstjenesten til en annen stat etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, består vedtaket i ett år dersom barnevernstjenesten har varslet politiet eller sendt en søknad om å få barnet tilbakeført til Norge til sentralmyndigheten for konvensjon av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring. Det samme gjelder når det er sendt en anmodning om å få vedtaket anerkjent eller fullbyrdet til sentralmyndigheten for konvensjon av 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn. Nemndleder kan forlenge fristen

Barnevernsloven § 4-3: Vedtak om midlertidig flytteforbud

23. august 20233. februar 2023 av advokatwulff

barnevernsloven, § 4-3, midlertidig flytteforbud, barnevernstjenesten, vedtak, barnets velferd, skade for barnet, beskyttelse, foreldre samtykke, omsorgsovertakelse, barn utenfor hjemmet, barnevern, bestemmelse, rettigheter, barneverns- og helsenemnda, trivsel, trygghet, barnets beste, stabil miljø, beslutningsprosess, situasjoner, velferdssaker, barneperspektiv, rettferdig behandling, ansvar, belastning, flytting, konsekvenser, barnets utvikling, foreldrenes syn, kontinuitet

Ifølge § 4-3 i barnevernsloven har barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder myndighet til å fatte vedtak om midlertidig flytteforbud. Dette vedtaket kan gjøres når det er sannsynlig at en planlagt flytting vil føre til skade for barnet. Denne bestemmelsen tar sikte på å hindre situasjoner der en flytting kan ha negative konsekvenser for barnets velferd og utvikling.

Det er viktig å merke seg at bestemmelsen omfatter tilfeller der barnet bor utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke. Dette betyr at vedtaket kan gjelde for barn som er under omsorg av andre, men hvor foreldrene fortsatt har en form for ansvar og samtykke til barnets situasjon.

Vedtak om midlertidig flytteforbud kan vare i opptil tre måneder. I løpet av denne perioden har barnevernstjenesten en forpliktelse til å legge til rette for at en eventuell flytting kan gjennomføres med minst mulig belastning for barnet. Dette understreker hensynet til barnets beste og tar hensyn til behovet for stabilitet og trygghet i barnets liv.

Dersom barnevernstjenesten kommer til den konklusjonen at barnet ikke bør flyttes, har de ansvar for å handle raskt. Innen seks uker må barnevernstjenesten sende en begjæring til barneverns- og helsenemnda. Denne begjæringen kan involvere forespørsel om omsorgsovertakelse eller andre tiltak som anses nødvendige for barnets beste.

Vedtaket om midlertidig flytteforbud opprettholdes fram til saken er behandlet og avgjort av barneverns- og helsenemnda. Dette sikrer en nødvendig kontinuitet i beslutningsprosessen og gir både barnet og foreldrene en rimelig tidsramme for å forstå situasjonen og presentere sitt syn på saken.

Barnevernsloven § 4-3.Vedtak om midlertidig flytteforbud

Barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder kan treffe vedtak om at et barn som bor utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke, ikke skal flyttes, dersom det er sannsynlig at flytting vil være til skade for barnet.

Vedtak kan treffes for inntil tre måneder. Barnevernstjenesten skal i løpet av denne perioden legge forholdene til rette for at flyttingen kan gjennomføres med minst mulig ulempe for barnet.

Dersom barnevernstjenesten vurderer det slik at barnet ikke kan flyttes, skal barnevernstjenesten i løpet av seks uker sende begjæring til barneverns- og helsenemnda om omsorgsovertakelse eller annet tiltak. Vedtaket om flytteforbud består til saken er avgjort av nemnda.

Barnevernsloven § 3-6: Hjelpetiltak til ungdom over 18 år

4. august 202329. januar 2023 av advokatwulff

overgang til voksenlivet, ettervern, barnevernstjenesten, hjelpetiltak, omsorgstiltak, atferdstiltak, rett til ettervern, ungdom over 18, hjelp og støtte, vurderingsgrunnlag, god tid, enkeltvedtak, individuell vurdering, samarbeid, hjelpeapparatet, støtte, smidig overgang, kontinuitet, tidligere behov, plikt, opphøre, ettervernstiltak, aldersgrense, tidsfrist, gode forutsetninger, rettigheter, lovendring, oppfølging, god overgang, nye bestemmelsen, sikre.

Den nye bestemmelsen om ettervern, som trer i kraft fra LOV-2021-06-18-97-§3-6, har til hensikt å sikre at ungdommer får nødvendig hjelp og støtte fra barnevernstjenesten når de går over i voksenlivet. Ettervern er et viktig skritt for å gi ungdommene en trygg og stabil overgang, og det er derfor nødvendig med klare vilkår for å få rett til ettervern.

Første ledd fastsetter to grunnleggende vilkår for rett til ettervern. For det første må ungdommen ha mottatt tiltak fra barnevernet før de fylte 18 år. Dette kan være forskjellige typer tiltak, som hjelpetiltak, omsorgstiltak eller atferdstiltak. For det andre må ungdommen ha behov for fortsatt hjelp eller støtte fra barnevernstjenesten for å sikre en god overgang til voksenlivet. Denne hjelpen vil normalt være knyttet til tidligere behov for tiltak, men det kan gjøres en individuell vurdering for å sikre at hjelpen er relevant og nødvendig for ungdommen.

I ettervernsfasen vil det ofte være viktig at barnevernstjenesten samarbeider med andre deler av hjelpeapparatet for å gi den nødvendige støtten. Dette gjelder også ved avslutning av ettervernstiltakene, da det kan være behov for en smidig overgang til andre instanser som kan gi videre støtte til ungdommen.

Det er viktig å merke seg at det ikke er et krav om kontinuitet i tiltakene. Ungdommen kan selv velge å avslå tilbud om ettervern, men senere ombestemme seg og søke på nytt. Tiden som har gått siden forrige tiltak vil være en del av vurderingsgrunnlaget for å avgjøre om vilkårene for ettervern er oppfylt.

Annet ledd pålegger barnevernstjenesten en plikt til å ta kontakt med ungdommen i god tid før de fyller 18 år, for å vurdere om tiltakene skal videreføres, erstattes eller opphøre. Dette skal regnes som et enkeltvedtak, og det må derfor tas hensyn til barnets mening og ønsker i beslutningsprosessen.

Tredje ledd fastsetter at ungdommer kan få tiltak frem til de fyller 25 år. Denne øvre aldersgrensen ble utvidet fra fylte 23 til 25 år i 2021, noe som gir ungdommene en lengre periode med støtte og hjelp fra barnevernstjenesten.

Det er viktig å understreke at den nye bestemmelsen ikke utvider rettighetene til ettervern i seg selv, men samler reglene om ettervern fra tidligere bestemmelser. Hovedmålet er å sikre at ungdommer får nødvendig hjelp og støtte til å klare seg godt når de går over i voksenlivet.

Dette er et viktig skritt mot å sikre bedre oppfølging av ungdommer i overgangsfasen, og det er nødvendig med tett samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre hjelpeinstanser for å oppnå best mulig resultat. Vi håper at den nye bestemmelsen vil bidra til å gi ungdommene bedre forutsetninger for å lykkes i voksenlivet.

Den nye barnevernloven § 1-9.Samarbeid med barn, familie og nettverk

5. mai 202310. januar 2023 av advokatwulff

Den nye barnevernloven i Norge har flere bestemmelser som er ment å ivareta barns interesser og rettigheter. En av disse bestemmelsene er § 1-9 som handler om samarbeid med barn, familie og nettverk. Barnevernet skal etter denne bestemmelsen legge til rette for involvering av barnets familie og nettverk. Dette er viktig fordi familie og nettverk kan være en stor ressurs for barnet og foreldrene i en vanskelig situasjon.

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 1-7 som omhandler samarbeid med både barn og foreldre og at barnevernet skal behandle dem med respekt. Dette er viktige prinsipper som skal følges i alle faser av en barnevernssak. Det nye i § 1-9 er at barnevernet nå også skal legge til rette for involvering av barnets familie og nettverk.

Det er viktig å presisere at bestemmelsen ikke pålegger barnevernet å involvere familie og nettverk, men at det skal legge til rette for det. Det er opp til barnevernet å vurdere om det er hensiktsmessig å involvere familie og nettverk i den enkelte sak. I noen tilfeller kan det være nødvendig med omfattende involvering, for eksempel ved bruk av metoder som familieråd.

Barnets beste skal være det grunnleggende hensynet i vurderingen av i hvilken utstrekning familie og nettverk skal involveres, og barnets og foreldrenes synspunkter er helt sentrale. Det er derfor viktig å ha en fleksibel tilnærming til hvordan involveringen av familie og nettverk skal skje, og dette må vurderes konkret i den enkelte sak.

Det er også viktig å være oppmerksom på at barnets familie inkluderer både nære familiemedlemmer og utvidet slektskap. Dette kan ha spesiell betydning i samiske samfunn, hvor storfamilie og utvidet slektskap står sterkt. Besteforeldre, gudforeldre og gaibmi (den som barnet er oppkalt etter) er ofte viktige personer for barnet som kan ha en aktiv rolle i barnets liv. Derfor må det også vurderes konkret hvem som omfattes av barnets familie og nettverk i den enkelte sak.

Alt i alt er § 1-9 en viktig bestemmelse som skal sikre at barnets familie og nettverk blir involvert der det er hensiktsmessig og til barnets beste. Barnevernet har en viktig rolle i å legge til rette for dette samarbeidet og i å vurdere hvilken involvering som er nødvendig og hensiktsmessig i den enkelte sak.

Den nye barnevernloven § 1-9. Samarbeid med barn, familie og nettverk

Barnevernet skal så langt som mulig samarbeide med både barn og foreldre og skal behandle dem med respekt.

Barnevernet skal legge til rette for at barnets familie og nettverk involveres

Den nye barnevernloven § 1-8: Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

5. mai 20239. januar 2023 av advokatwulff

Den nye barnevernloven § 1-8 har nå utvidet barnevernets ansvar til å inkludere hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av en barnevernssak. Dette er en velkommen utvikling som vil bidra til bedre faglig arbeid, grundigere vurderinger og riktigere avgjørelser til barnets beste.

Barnevernets kunnskap og kompetanse om barnets og familiens bakgrunn er avgjørende for godt barnevernsfaglig arbeid og forsvarlig saksbehandling. I barnevernssaker som involverer utenlandske borgere, kan utenlandske ambassader og konsulater gi konsulær bistand til sine borgere. Utenlandske utenriksstasjoners bistand og støtte til foreldre og barn i barnevernssaker kan være verdifull for å opplyse om barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Det er viktig å merke seg at bestemmelsen ikke innebærer at det skal legges en annen standard til grunn for vurderinger av barns behov eller av kriterier for god omsorg eller gode oppvekstvilkår. Bestemmelsen gjelder for all saksbehandling, handlinger og avgjørelser i barnevernet, ikke bare ved valg av fosterhjem og institusjon.

Samiske barn har særskilte rettigheter som urfolk til å leve i pakt med sin kultur og bruke sitt eget språk sammen med andre medlemmer av sin gruppe. Barnevernet må derfor samarbeide med andre myndigheter om oppfølgingen av barn, og bidra til at samiske barns språklige og kulturelle rettigheter ivaretas også av andre myndigheter når barnet er under barnevernets omsorg.

Det er positivt at bestemmelsen er tydelig på at barnets bakgrunn skal hensyntas og vektlegges konkret ut fra barnets behov og omstendighetene i den enkelte sak. Dette vil bidra til å sikre at barnets beste alltid er i fokus, uavhengig av bakgrunn.

For å oppsummere, er den nye barnevernloven § 1-8 en viktig utvidelse av barnevernets ansvar, som tydeliggjør betydningen av å ta hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av en barnevernssak. Dette vil bidra til mer grundige og riktige avgjørelser til barnets beste og sikre at barns rettigheter blir ivaretatt uavhengig av deres bakgrunn.

Den nye barnevernloven § 1-8. Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

Barnevernet skal i sitt arbeid ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken. Samiske barns særskilte rettigheter skal ivaretas

Den nye barnevernloven § 1-7: Krav om forsvarlighet

5. mai 20238. januar 2023 av advokatwulff

Den nye barnevernloven § 1-7 er en viktig bestemmelse som krever at barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige. Dette kravet viderefører forsvarlighetskravet i den nåværende barnevernloven, men gir en presisering om at forsvarlighetskravet gjelder på alle stadier av en sak. Det betyr at i tillegg til at tjenester og tiltak skal være forsvarlige, skal også saksbehandlingen være forsvarlig. Dette er ingen realitetsendring, men heller en presisering av gjeldende rett.

Barnevernets ansvar for å yte forsvarlige tjenester og tiltak er ikke direkte nevnt i den nåværende barnevernloven, men departementet legger likevel til grunn at tjenester og tiltak allerede i dag skal være faglig forsvarlige. Etter høringen mener departementet også at det bør fremgå direkte av barnevernloven at barnevernet har plikt til å yte forsvarlige tjenester og tiltak, på tilsvarende måte som etter helse- og sosiallovgivningen. Et lovfestet krav vil gi et viktig signal både til tjenesten og til brukerne om standarden for barnevernets arbeid. Lovfesting vil også styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå.

Lovfesting av forsvarlighetskravet kan også bidra til bedret samarbeid både internt i barnevernet og mellom barnevernet og andre velferdstjenester. Barnevernet har ansvaret for barns oppvekst og omsorg i en rekke sammenhenger og er avhengig av å samarbeide med andre tjenester for å kunne ivareta det enkelte barnet på en god og forsvarlig måte, spesielt der barneverntjenesten har overtatt den daglige omsorgen for barnet.

Høringsinstansene er gjennomgående positive til forslaget om å lovfeste forsvarlighetskravet i barnevernloven. Samtidig viser høringen at det er behov for visse presiseringer og ytterligere omtale av hva som ligger i et lovfestet forsvarlighetskrav.

Det er viktig å merke seg at et lovfestet krav om forsvarlighet er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet i vesentlig grad vil bli bestemt av normer utenfor selve loven. På barnevernområdet vil innholdet i forsvarlighetskravet utvikles over tid og med utgangspunkt i anerkjent faglig praksis i barnevernet, fagkunnskap fra utdannings- og forskningsinstitusjoner, faglige retningslinjer og generelle samfunnsetiske normer i samfunnet. Innholdet vil også bli tydeligere gjennom praksis og avgjørelser fra tilsynsmyndigheter og domstoler.

En lovfestet standard for forsvarlighet vil også kunne stille krav til ressurser og kompetanse i barnevernet. For å kunne oppfylle kravet om forsvarlige tjenester og tiltak, vil det være behov for tilstrekkelige ressurser og kompetanse i organisasjonen. Lovfesting kan derfor også bidra til at det blir lettere å argumentere for økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet.

Konklusjonen er at lovfesting av forsvarlighetskravet i barnevernloven § 1-7 vil bidra til å tydeliggjøre kravene til barnevernets tjenester og tiltak, samt styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå. Lovfesting vil også kunne bidra til bedret samarbeid og økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet. Samtidig vil innholdet i forsvarlighetskravet i stor grad bli bestemt av normer utenfor selve loven og utvikles over tid gjennom praksis og avgjørelser.

Den nye barnevernloven § 1-7. Krav om forsvarlighet

Barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige

Barnets rett til medvirkning – den nye barnevernloven § 1-4

5. mai 20235. januar 2023 av advokatwulff

Den nye barnevernloven § 1-4 om barnets rett til medvirkning er en viktig lovgivning som styrker barns rettigheter i alle forhold som vedrører dem. Loven slår fast at et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle saker som angår barnet etter loven. Barnets rett til medvirkning gjelder uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres på forhånd om samtalen med barnevernet.

Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Videre skal barnet bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Det betyr at barnets meninger skal tillegges vekt og tas hensyn til i alle beslutningsprosesser som vedrører barnet.

Barn har også rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysninger om dem skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Barn skal også informeres om hva opplysninger fra dem kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene.

For å styrke barnets rett til medvirkning, kan et barn som møter barnevernet også ha med seg en person som det har særlig tillit til. Tillitspersonen kan pålegges taushetsplikt. Departementet kan gi forskrift om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon.

Det er viktig å merke seg at barnets rett til medvirkning gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare når det tas rettslige eller administrative avgjørelser. Ved medvirkning skal barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn også tas i betraktning.

Den nye barnevernloven § 1-4 viderefører gjeldende § 1-6 om barnets rett til medvirkning i barnevernssaker. I § 14-13 er høring av barn i nemnda særskilt regulert.

Oppsummert gir den nye barnevernloven § 1-4 barn en selvstendig og ubetinget rett til å medvirke i alle forhold som vedrører dem etter loven. Lovens innhold bidrar til å styrke barns rettigheter, og barnets meninger skal tas på alvor og vektlegges i alle beslutningsprosesser som vedrører barnet.

Den nye barnevernloven § 1-4. Barnets rett til medvirkning

Et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Barn skal informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene. Barnet har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysningene skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Et barn kan i møter med barnevernet gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til. Tillitspersonen kan pålegges taushetsplikt.

Departementet kan gi forskrift om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon