I kapittel 17 av barnevernsloven finner vi bestemmelser som regulerer det statlige tilsynet med både kommunalt og statlig barnevern. Dette tilsynet spiller en viktig rolle i å sikre rettssikkerheten og kvaliteten i barnevernet, samtidig som det bidrar til å styrke tilliten i befolkningen til denne viktige sektoren.
En ny bestemmelse introduseres i dette kapitlet, som tydelig beskriver formålet med det statlige tilsynet (§ 17-1). Formålet formuleres på en måte som understreker to sentrale aspekter: styrking av rettssikkerheten og kvaliteten i barnevernet, samt styrking av tilliten fra befolkningen.
Rettssikkerheten til de involverte, enten det er barn, foreldre eller andre berørte parter, er av største viktighet. Det statlige tilsynet har som mål å sikre at de rettslige rammene og prosedyrene følges, og at alle involverte parters rettigheter ivaretas på en forsvarlig måte. Dette er særlig viktig når det kommer til beslutninger som kan påvirke barnas liv og fremtid.
Samtidig er kvaliteten i barnevernet av essensiell betydning. Ved å gjennomføre systematiske tilsyn og evalueringer, kan man identifisere områder der det er behov for forbedringer, og dermed sikre at barn og familier mottar den hjelpen og støtten de trenger på en adekvat måte. Dette bidrar til å heve standarden for tjenestene som tilbys innen barnevernet.
Å styrke tilliten i befolkningen er også en vesentlig del av formålet med det statlige tilsynet. Når samfunnet har tillit til at barnevernet opererer på en rettferdig og profesjonell måte, blir det enklere å engasjere seg og samarbeide for å fremme det overordnede målet: å sikre barns trygghet, trivsel og velferd.
Det er mange måter å løse problemer og konflikter på i barnevernet. To av disse metodene er samtaleprosess i nemnda og dialogprosess. Selv om de begge har som mål å løse konflikter og å hjelpe familier, er det viktige forskjeller mellom de to. La oss dykke inn i det og forstå hva som egentlig skiller disse to prosessene.
Samtaleprosess i Nemnda
Samtaleprosess i nemnda er en formell og juridisk tilnærming til konfliktløsning i barnevernet. Nemnda er en uavhengig instans som tar beslutninger i barnevernssaker, og som har en juridisk autoritet. Under en samtaleprosess, vil nemnda kalle inn de involverte partene for å høre deres syn på saken.
Det er viktig å merke seg at samtaleprosess i nemnda har et sterkt juridisk fundament. Dette betyr at utfallet av prosessen vil bli bestemt i stor grad av lover, forskrifter og juridiske prinsipper. Selve prosessen er også mer formell, og det er ofte mer fokus på juridiske spørsmål og bevis enn på dialog og forståelse mellom partene.
Dialogprosess
På den andre siden er dialogprosess en mer åpen og inkluderende metode for å løse konflikter. Den er basert på dialog og samarbeid mellom de involverte partene, og den er mer løsningsorientert i sin natur. Hovedmålet med dialogprosess er å skape en trygg og støttende atmosfære der alle parter kan uttrykke sine følelser, bekymringer og forventninger, og deretter arbeide sammen for å finne en løsning.
Dialogprosess verdsetter systematisk arbeid med kommunikasjon mellom barneverntjenesten, familien og barnet. Advokatene har en sentral rolle med å støtte familien og barnet i prosessen. Dette fokuset på løsningsorientert tilnærming gjennom dialog blir tydelig i alle faser av arbeidet.
Hva er Forskjellen?
Så, hva er forskjellen mellom samtaleprosess i nemnda og dialogprosess? Hovedforskjellen ligger i deres tilnærming til konfliktløsning og deres grunnleggende filosofi.
Samtaleprosess i nemnda er en mer formell og juridisk basert prosess. Den er mer opptatt av å overholde lovene og forskriftene, og fokuserer mer på juridiske spørsmål. Den gir en formell plattform for diskusjon, men mangler ofte den intimiteten og åpenheten som er nødvendig for dyp og meningsfylt dialog.
På den andre siden, dialogprosess fokuserer mer på dialog og samarbeid. Den gir en åpen og støttende atmosfære der alle parter kan uttrykke seg fritt, og deretter arbeider sammen for å finne en løsning. Denne
prosessen setter menneskene og deres behov og bekymringer i sentrum, og ikke bare lovene og forskriftene.
Det er viktig å merke seg at begge disse metodene har sine fordeler og ulemper, og at den beste metoden vil avhenge av situasjonen og behovene til de involverte partene.
Ved å forstå forskjellen mellom samtaleprosess i nemnda og dialogprosess, kan vi bedre forstå hvordan vi kan hjelpe familier og barn i barnevernet på den mest effektive og støttende måten.
Barnevernet har en viktig rolle når det gjelder å ivareta barns rettigheter og sikkerhet. I denne artikkelen skal vi se nærmere på bestemmelsen i barnevernloven § 6-5 som omhandler informasjon til fornærmede eller etterlatte når det er truffet vedtak om plassering av barn i institusjon.
Vedtak om informasjon
Når barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om at fornærmede eller etterlatte skal informeres om plasseringen av et barn, har institusjonen en plikt til å gi nødvendig informasjon. Denne informasjonen inkluderer plasseringens varighet, institusjonens beliggenhet, og andre relevante detaljer om oppholdet.
Fornærmedes eller etterlattes rettsvern
Dersom det er sannsynlig at barnet og fornærmede eller etterlatte kan komme i kontakt med hverandre, og det antas at dette har betydning for fornærmede eller etterlatte, skal institusjonen informere dem om barnets fravær fra institusjonen. Dette er en viktig del av å beskytte fornærmede eller etterlatte og sikre deres rettigheter.
Fravær fra institusjonen i forbindelse med skolegang og fritidsaktiviteter regnes ikke som fravær som krever varsling. Varsling skal være basert på en grundig vurdering av omstendighetene rundt fraværet.
Beslutningsmyndighet og klagerett
Beslutninger om informasjon etter denne bestemmelsen blir tatt av institusjonens leder eller dennes stedfortreder. Informasjonen skal gis så snart som mulig, med mindre det er en reell fare for barnets sikkerhet.
Både barnet og de som har foreldreansvaret, har rett til å klage på beslutninger om varsling. Klagen må fremmes til statsforvalteren innen én uke etter at beslutningen er truffet. Institusjonen skal bistå barnet i å utforme og sende klagen. Klagen påvirker ikke institusjonens plikt til å gi informasjon til fornærmede eller etterlatte.
Taushetsplikt og informasjonsutveksling
Selv om det er lovbestemt taushetsplikt, hindrer dette ikke at institusjonen gir informasjon til fornærmede eller etterlatte. De kan bruke informasjonen bare i den grad det er nødvendig for å ivareta sine egne interesser. Overtredelse av taushetsplikten kan straffes etter straffeloven.
Taushetsplikten forhindrer heller ikke at institusjonen, barnevernstjenesten, politiet og påtalemyndigheten utveksler nødvendige opplysninger for å kunne gjennomføre varsling i samsvar med loven.
Avsluttende tanker
Det er viktig å forstå at informasjon til fornærmede eller etterlatte i barnevernssaker er en viktig del av rettssikkerheten til alle involverte parter. Bestemmelsen i barnevernloven § 6-5 sikrer at nødvendig informasjon blir delt på en ansvarlig måte for å beskytte barnets og andre parters interesser.
Vi håper denne artikkelen har gitt deg en bedre forståelse av hvordan informasjon blir delt i barnevernssaker i samsvar med loven, og hvordan den beskytter alle berørte parter.
Barnevernsloven § 6-5. Informasjon til fornærmede eller etterlatte
Er det truffet vedtak om informasjon til fornærmede eller etterlatte etter § 6-4, skal institusjonen gi informasjon om plasseringen og varigheten av denne, institusjonens beliggenhet og annen nødvendig informasjon om institusjonsoppholdet.
Institusjonen skal informere fornærmede eller etterlatte som har fått informasjon etter første ledd om barnets fravær fra institusjonen dersom følgende vilkår er oppfylt:
a.
det er sannsynlig at barnet og fornærmede eller etterlatte vil kunne møte hverandre
b.
det antas å ha betydning for fornærmede eller etterlatte å få informasjonen.
Barnets fravær fra institusjonen i forbindelse med skolegang, fritidsaktiviteter og lignende regnes ikke som fravær etter annet ledd.
På samme vilkår som etter annet ledd skal det gis informasjon til fornærmede eller etterlatte når institusjonsoppholdet avsluttes.
Beslutninger etter denne bestemmelsen treffes av institusjonens leder eller lederens stedfortreder. Informasjon til fornærmede eller etterlatte skal gis så snart som mulig, slik at de kan innrette seg etter den. Informasjon skal ikke gis dersom det kan medføre fare for barnets sikkerhet.
Både barnet og de som har foreldreansvaret, kan påklage en beslutning etter denne bestemmelsen til statsforvalteren. Klagen fremmes direkte for statsforvalteren innen én uke. Institusjonen skal bistå barn som ønsker det, med å utforme og sende klagen. Klagen er ikke til hinder for at institusjonen gir informasjon til fornærmede eller etterlatte. Dersom barnet eller de som har foreldreansvaret, ber om utsatt iverksettelse av beslutningen, kan ikke fraværet gjennomføres før klagen er behandlet.
Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at institusjonen gir opplysninger til fornærmede eller etterlatte etter denne bestemmelsen. Fornærmede og etterlatte kan bare bruke informasjon de har fått så langt det er nødvendig for å ivareta egne interesser. Institusjonen skal gjøre dem oppmerksom på dette og at overtredelse av taushetsplikten kan straffes etter straffeloven § 209.
Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at institusjonen, barnevernstjenesten, politiet og påtalemyndigheten utveksler nødvendige opplysninger av betydning for varsling etter denne bestemmelsen