Teksten analyserer hvordan gjentatte oppdrag fra samme barnevernstjeneste kan skape strukturelle bindinger for psykologer, hvilke habilitetskrav som gjelder, og hvorfor dagens ordning gir begrenset vern mot lojalitet som vokser ut av bestiller–leverandør-forhold.
Fenomenet er velkjent i praksis: en barnevernstjeneste bruker de samme psykologene i sak etter sak. Valget forklares med kapasitet, kjennskap til lokale tjenester og erfaring med barnevernets behov. Samtidig oppstår et tilbakevendende oppdragsforhold der den faglige leverandøren over tid får en økonomisk og profesjonell interesse i å forbli «førstevalg». Dette er ikke nødvendigvis et uttrykk for bevisst partiskhet, men det etablerer et rammeverk der uavhengighet settes under press. Den som vet at nye oppdrag avhenger av oppdragsgivers tilfredshet, står i en strukturell spenning når vurderingene skjærer mot den bestillingen som ligger implisitt eller eksplisitt i mandatet.
Habilitetsreglene retter seg tradisjonelt mot personlige, økonomiske eller nærstående bindinger i en konkret sak. Forvaltningsloven og domstolloven uttrykker et krav om at ingen med særegne omstendigheter som kan svekke tilliten, skal tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse. Det sier mindre om gjentatte, små økonomiske avhengigheter som akkumuleres over tid, eller om profesjonelle fellesskap som utvikler seg i skjæringspunktet mellom veiledning, prosjektarbeid og oppdragsvirksomhet. Den faste psykologen vil sjelden være inhabil i lovens snevre forstand i én bestemt sak. Likevel er det nettopp gjentakelsen som utgjør risikoen: en normalisering av samarbeidsmønstre som gjør at kritiske avvik fra oppdragsgivers problembeskrivelser blir unntaket heller enn det som prøves først.
Samtidig finnes det et parallelt kvalitetssikringsspor. Barnesakkyndig kommisjon vurderer sakkyndige rapporter før de brukes som bevis. Ordningen hever terskelen for svake erklæringer, og den synliggjør metode, kilder og drøftelse. Men vernet mot strukturell lojalitet er begrenset. Kommisjonen vurderer dokumentkvalitet, ikke om utrederen står i et bestiller–leverandør-forhold som skaper lojalitet over tid. Når psykologen i tillegg leverer «faglige vurderinger» eller konsulentnotater som ikke formelt er sakkyndigrapporter, men som likevel påvirker saksframstillingen, faller dokumentene utenfor kommisjonens kjerneoppgave. Effekten blir at mange premisser formes i materialet før det som faktisk sendes til kommisjon, og dermed uten den samme uavhengige kontrollen.
Det avgjørende er hvordan bestillingen virker. I forkant defineres tema, kilder og ofte også tidsrammen. Formuleringer som «belyse bekymring knyttet til reguleringsvansker og samspillskvalitet» eller «vurdere om økt samvær er tilrådelig» er saklige og vanlige. Men når samme leverandør gjentatte ganger får henvendelser som struktureres slik, etableres også en faglig «mal» for hvordan bekymringer beskrives og analyseres. Over tid flyttes metodiske avveininger fra å være åpne valg til å bli implisitte rutiner. Risikoen er ikke at enkeltvurderinger «tilpasses» oppdragsgiver, men at problemforståelsen smalner inn på måter som er krevende å oppdage utenfra. Den typen normalisering utlignes ikke av at leverandøren er samvittighetsfull og nøyaktig; den motvirkes av reell rotasjon, åpenhet om bestillingsforholdet og en tydeligere institusjonell ramme.
Rettssikkerheten utfordres særlig når slike faste samarbeid kombineres med tidlig konsulentbistand. Barnevernstjenesten har behov for faglige råd i saksforberedelsen, og det er legitimt. Men når rådgivningen får et utredningspreg og senere løftes inn i saksdokumentene, glir rollen fra intern støtte til bevisførende materiale. Foreldre møter da analyser som fremstår som uavhengige, men som er utviklet under oppdragsgiverens styring av problemstilling og informasjonsflyt. Kontradiksjon blir i praksis vanskeligere, fordi metoden ikke alltid er redegjort for med samme presisjon som i en sakkyndigrapport, og fordi kildetilfanget ikke er presentert med samme sporbarhet.
Juridisk sett finnes to mottiltak. Det første er konsekvent bruk av kommisjonsordningen der dokumentet i funksjon og innhold faktisk er en utredning: helhetlig vurdering av barnets behov, beskrivelser av samspill og prognoser, og anbefalinger om tiltak. Da skal rapporten gjennom uavhengig kvalitetssikring før den brukes som bevis. Det andre er å anvende habilitetsreglene i lys av omstendighetene: Dersom den faste psykologen har så omfattende eller nær kontakt med barnevernstjenesten at tilliten svekkes, er det grunnlag for å fratre. Ingen av disse mekanismene adresserer likevel kjernen fullt ut, fordi de både er terskelstyrte og saksspesifikke, mens lojaliteten som bekymrer, er kumulativ og strukturert.
Et mer virksomt vern må derfor bygge på styring av markedet for oppdrag. Rotasjonsprinsipper, maksimale årlige oppdragsvolum fra én oppdragsgiver, og åpen anbuds- eller rammeavtalemodell kan redusere konsentrasjonen. Krav om at oppdragsgiver opplyser om historikk – antall oppdrag, tema og omfang de siste årene – vil gjøre det enklere for prosessledelsen og motparten å vurdere uavhengigheten. Et eksplisitt avsnitt i rapporten om «strukturelle bindinger» kan gjøre den profesjonelle konteksten synlig: pågående veiledningsforhold, deltagelse i felles prosjekt med barneverntjenesten eller roller i lokale nettverk. Slik transparens er ikke en mistillitserklæring; det er et redskap for å holde fag og rolle atskilt.
Det er også et faglig spor som må styrkes. Etablerte retningslinjer for sakkyndig arbeid fremhever metode, kildekritikk og etterprøvbarhet. Når den faste psykologen brukes, må rapportene vise at valg av metode ikke følger oppdragsgivers «mal», men mandatets spørsmål. Det innebærer redegjørelse for hvorfor akkurat disse kildene er valgt, hvordan alternative forklaringer er testet, og hvordan usikkerhet er håndtert. Der leverandøren har hatt løpende bistandsroller for oppdragsgiver i andre saker, bør det forklares hvorfor dette ikke påvirker vurderingene i den konkrete saken. Slik refleksjon kan ikke erstatte strukturelle tiltak, men den kan gi retten grunnlag for å vurdere bevisvekten mer presist.
Barnets posisjon må ikke forsvinne i diskusjonen om uavhengighet. Når bestiller og utreder glir sammen, risikerer vi at barnets stemme blir tolket inn i en ramme som ikke er tydeliggjort. Den metodiske forpliktelsen til å beskrive hvordan barnets syn er innhentet, og hvordan det faktisk har påvirket konklusjonene, blir desto viktigere når strukturelle bindinger finnes i bakgrunnen. Tidsnærhet får samme betydning: Jo mer inngripende tiltak, desto ferskere må data være. Også dette er en motvekt til forhåndsrammede fortolkninger.
Til slutt er ansvaret institusjonelt. Barnevernstjenesten må kjøpe tjenester på en måte som ikke skaper usynlig lojalitet. Prosessledelsen må stille spørsmål om historikk og rolleblanding når den faste psykologen foreslås. Og fagmiljøene må akseptere at åpenhet om rammevilkår er en del av profesjonsrollen. Den som leverer til det offentlige i et felt med store inngrep, må tåle et tydeligere søkelys på relasjoner som vokser frem av gjentatt samarbeid. Bare slik kan uavhengigheten være reell, og ikke bare formell.
Kildehenvisninger:
- Lovdata: Forvaltningsloven § 6 om habilitet og «særegne omstendigheter».
- Lovdata: Domstolloven § 108 – skjønnsmessig inhabilitetsnorm anvendt analogisk for sakkyndige.
- Lovdata: Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon (FOR-2022-08-12-1430) – kommisjonens oppgaver og virkeområde.
- Regjeringen (Q-1158 B): Veiledende retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernssaker – krav til metode, kildebruk og etterprøvbarhet.
- Sivilrettsforvaltningen/BSK: Årsrapport 2023 – merknadskategorier og kvalitetsfunn.
- NOU 2023:7 Del 4 – fortsatt mangler i dokumentasjon av barnevernsfaglige vurderinger.
- Psykologforeningen: Etiske prinsipper – uavhengighet og ansvar for å unngå rollekonflikter.
- Lovdata: Barnevernsloven – systemrammer for bruk av sakkyndighet og kommisjonsordning.
- Barne- og familiedepartementet: Høringsnotat om regulering av bruk av sakkyndige i barnevernssaker – kompetansekrav og kvalitet.
- BVHN: Veileder for nemndledere (30. september 2025) – praktisering av habilitetsnormen.
