I avslutningen av en samtaleprosess innenfor rammen av barneverns- og helsenemnda, er det flere muligheter som kan utforskes av partene. Dersom en full eller delvis enighet oppnås, åpner det seg to veier for avslutning av prosessen.
For det første kan saken helt eller delvis trekkes og heves fra videre behandling i nemnda. Denne løsningen innebærer at partene samstemmig velger å avslutte behandlingen av saken innenfor nemndas regi.
Alternativt kan partene legge frem felles forslag til vedtak og gi samtykke til at nemndleder alene avgjør saken uten behov for et forhandlingsmøte. Dette er i tråd med bestemmelsene i barnevernsloven § 14-3 tredje ledd og § 14-16 annet ledd.
Dersom enighet ikke oppnås eller nemndleder velger å avbryte prosessen, vil saken bli behandlet som en ordinær sak etter barnevernsloven. I slike tilfeller vil det bli berammet et forhandlingsmøte så snart som mulig, som regulert av barnevernsloven § 14-16. Det er viktig å merke seg at nemnda vil bli satt med en annen nemndleder, og den sakkyndige vil ikke kunne oppnevnes som fagkyndig medlem.
Denne avslutningsprosessen understreker viktigheten av samarbeid og dialog mellom partene for å komme frem til en løsning som ivaretar barnets beste og fremmer en effektiv og rettferdig behandling av saken.
Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post
I tråd med § 9 av Forskrift om samtaleprosess i barneverns- og helsenemnda, får nemndlederen myndighet til å åpne for prøving av midlertidige tiltak innenfor en fastsatt tidsperiode. Dersom partene kommer til enighet om å eksperimentere med en midlertidig ordning, settes begjæringen fra kommunen på vent mens tiltakene testes ut. Et nytt samtalemøte blir deretter innkalt når prøveperioden er fullført.
For at nemndlederen skal kunne tillate igangsetting av en midlertidig ordning, må ordningen være forsvarlig og til barnets beste. Det understrekes at midlertidige ordninger må ha klare tidsrammer og må avsluttes senest ett år etter at nemnda mottok begjæringen. Ved vurderingen av ordningens varighet, skal nemndlederen særlig vektlegge sakens kompleksitet og barnets behov for avklaring. Barnevernstjenesten forplikter seg også til regelmessig oppfølging av barnet og foreldrene.
Dersom en midlertidig ordning involverer frivillige tiltak etter barnevernsloven, kan nemndlederen kun godkjenne igangsettingen hvis barnevernstjenesten forplikter seg til å fatte vedtak i samsvar med loven. Det presiseres at nemndlederen ikke kan godkjenne en midlertidig ordning som innebærer frivillige tiltak i strid med barnevernsloven § 6-1.
Videre blir det fastslått at barn som er i stand til å danne egne meninger, skal gis mulighet til å uttale seg før hvert samtalemøte i forbindelse med midlertidige ordninger. Barnevernstjenesten skal også oppdatere saksgrunnlaget mens den midlertidige ordningen prøves ut, og legge dette frem for nemnda i god tid før neste samtalemøte. Dersom den midlertidige ordningen ikke gjennomføres som avtalt eller dersom forutsetningene for avtalen endres vesentlig, må barnevernstjenesten umiddelbart rapportere tilbake til nemnda. Nemndlederen skal da raskt avgjøre om saken skal overføres til ordinær behandling.
Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post
I utgangspunktet er det en misforståelse at barnevernet har autoritet til å pålegge foreldre å akseptere hjelpetiltak. Hovedregelen er at slike tiltak skal være frivillige. Det er kun i visse situasjoner, og under bestemte betingelser, at fylkesnemnda kan gripe inn og pålegge hjelpetiltak.
Hva kreves for å pålegge hjelpetiltak?
For at fylkesnemnda skal kunne pålegge hjelpetiltak, må visse kriterier være oppfylt. Disse inkluderer:
Barnets spesielle behov: Det må være dokumentert at barnet har et særlig behov for hjelp.
Nødvendighet: Pålegget av hjelpetiltak må være nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg.
Barnets beste: Pålegget må være til det beste for barnet.
Politibistand og tvang
Det er viktig å understreke at selv om fylkesnemnda har myndighet til å pålegge hjelpetiltak, har barnevernet ikke rett til å bruke politibistand eller annen tvang for å gjennomføre tiltakene. Dette setter klare grenser for barnevernets makt og sikrer foreldrenes rettigheter.
Om rustesting
En spesiell situasjon oppstår ofte når barnevernet krever rustesting av foreldrene. Rustesting betraktes som et inngripende tiltak og bør bare benyttes i ekstreme tilfeller. Barnevernet må ha sterk mistanke om rusmisbruk før de kan pålegge slike tester. Heller ikke i denne situasjonen kan tvang benyttes.
Fri rettshjelp
Dersom du som forelder blir konfrontert med krav om hjelpetiltak fra barnevernet, har du rett til gratis advokatbistand gjennom ordningen om fri rettshjelp. Det er viktig å forstå dine rettigheter og muligheter i slike situasjoner, og en advokat med kompetanse på barnerett kan veilede deg gjennom prosessen.
Hvis du ønsker veiledning eller bistand i din barnevernssak kan du ta kontakt med advokat Christian Wulff Hansen gratis her for en uforpliktende dialog rundt din sak:
I den juridiske konteksten av barnevern og helsenemndas virksomhet, er samtykke en sentral og avgjørende faktor. Forskriften om samtaleprosess, også kjent som samtaleprosessforskriften, stadfester dette prinsippet i § 2, hvor kravet til samtykke fremheves som et grunnleggende krav gjennom hele prosessen.
Samtykke som juridisk forutsetning
For å kunne igangsette en samtaleprosess kreves det samtykke fra alle parter involvert i saken. Dette inkluderer både voksne parter og barn, dersom barnet er en part i saken. Samtykket må opprettholdes gjennom alle trinn av prosessen, og enhver part har rett til å trekke sitt samtykke når som helst.
Barnevernstjenestens vurdering
I vurderingen av samtykke skal barnevernstjenesten spesielt vektlegge hva som er til barnets beste. Dette prinsippet skal ligge til grunn for deres beslutning om å igangsette en samtaleprosess eller ikke.
Informasjonsplikt og tilrettelegging
Nemndlederen har et ansvar for å sikre at alle parter får tilstrekkelig og tilrettelagt informasjon om hva en samtaleprosess innebærer. Dette inkluderer å tydeliggjøre at deltakelse er frivillig, samt å opplyse om konsekvensene ved ulike utfall av prosessen. Spesielt viktig er det at barnet får tilpasset informasjon og forstår betydningen av sitt samtykke. Dette inkluderer å gi barnet informasjon om forskjellen mellom en samtaleprosess og en ordinær prosess.
Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post
Samtykkeprinsippet er fundamentalt når det gjelder iverksetting av hjelpetiltak i barnevernssaker. Som hovedregel kan Barnevernstjenesten kun sette i verk tiltak dersom familien samtykker til det. Dette reflekterer en grunnleggende respekt for familiens autonomi og rett til å ta avgjørelser som angår deres eget liv og sine barn.
Imidlertid finnes det situasjoner der Barnevernstjenesten kan pålegge hjelpetiltak uten samtykke fra familien. Dette skjer vanligvis etter grundige vurderinger og en formell prosess i barneverns- og helsenemnd. I slike tilfeller blir foreldrene gitt anledning til å uttrykke sine synspunkter og får juridisk bistand gjennom oppnevnt advokat.
Når Barnevernstjenesten fatter vedtak om iverksetting av hjelpetiltak, er dette et avgjørende øyeblikk. Vedtaket skal være klart og tydelig, og det skal informere familien om hvilke tiltak som skal settes i verk og begrunnelsen for dette. Uansett om søknaden om hjelpetiltak er fremsatt skriftlig eller muntlig, har familien krav på en skriftlig avgjørelse.
Videre er utformingen av en tiltaksplan en vesentlig del av prosessen når hjelpetiltak iverksettes. Denne planen skal utvikles i samarbeid med familien og tydeliggjøre hvilke konkrete tiltak som skal settes i verk for å støtte barnet og familien. Barnevernstjenesten har en løpende forpliktelse til å følge opp barnet og familien og vurdere effekten av tiltakene som er satt i verk.
Hvis familien er uenig i vedtaket om hjelpetiltaket, har de rett til å klage. Klagefristen er vanligvis tre uker fra mottak av vedtaket. Klagen rettes først til barnevernstjenesten selv, og hvis den ikke blir imøtekommet, kan den bringes videre til statsforvalteren for endelig avgjørelse.
Det er flere grunner til at en familie kan velge å klage på et vedtak. Dette kan være hvis de mener at de ikke får den hjelpen de har bedt om, hvis de ønsker et annet tiltak enn det som er vedtatt, eller hvis de mener at de trenger mer av det tiltaket de allerede har fått.
I klagen er det viktig å tydeliggjøre hva man er misfornøyd med og hvorfor man mener vedtaket bør endres. Barnevernstjenesten er også tilgjengelig for veiledning og støtte i klageprosessen, og familien kan alltid henvende seg til dem for bistand.
Hva skjer med ungdommer som har vokst opp under barnevernets omsorg når de fyller 18 år? Hvordan sikrer samfunnet at de får den nødvendige hjelpen og støtten de trenger når de trer inn i voksenlivet?
Formålet med å tilby etterverntiltak for personer mellom 18 og 25 (barnevernsloven §1-2) år er å sikre at unge voksne får den nødvendige hjelpen og støtten de trenger når de går fra å være under barnevernets omsorg til å leve selvstendige liv som voksne. Dette er en sårbar overgangsfase der mange unge voksne trenger veiledning og støtte for å kunne mestre utfordringene som voksenlivet bringer med seg.
Dersom barneverntjenesten velger å ikke tilby ettervern til en ungdom, skal de gi en begrunnelse for dette. Dette understreker viktigheten av å vurdere hver sak individuelt.
Barneverntjenesten har også en plikt til å utarbeide en tiltaksplan i samarbeid med ungdommen i god tid før han eller hun fyller 18 år. Dersom ungdommen takker nei til etterverntiltak, bør barneverntjenesten følge opp og spørre om det har skjedd endringer i ungdommens situasjon i løpet av det første året som voksen.
Det er også viktig å være klar over at ungdommen har rett til å klage til Statsforvalteren dersom de ikke får den hjelpen de ønsker eller mener de har krav på. Kommunene har plikt til å informere ungdommen om denne klageretten, spesielt hvis det blir gitt avslag på en søknad om tiltak.
Det er verd å merke seg at opphør av tiltak ved fylte 18 år og avslag på søknad om tiltak etter fylte 18 år, regnes som enkeltvedtak, og de skal begrunnes med hensyn til barnets beste, som er et sentralt prinsipp i barnevernloven.
Endringene i loven har som mål å tydeliggjøre at hovedregelen og utgangspunktet er at tiltak skal videreføres etter at ungdom fyller 18 år. Dette skal sikre at det alltid gjøres en grundig vurdering av om en ungdom skal ha ettervern, og hva dette ettervernet skal innebære.
Det er viktig å merke seg at alle typer tiltak etter barnevernloven kan opprettholdes som ettervern, inkludert plasseringer utenfor hjemmet. Samtidig kan det også innføres nye tiltak dersom det er nødvendig for å ivareta den unge voksne sin velferd og utvikling.
Barnevernet spiller en avgjørende rolle i å sikre trygge og forsvarlige oppvekstvilkår for barn i Norge. En av de mest komplekse og følsomme delene av barnevernlovgivningen er § 6-2, som gir myndighetene rett til å plassere et barn i en barnevernsinstitusjon uten samtykke fra barnet eller dets foreldre. Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig forståelse av bestemmelsen, dens innhold, og hvordan den er endret med den siste lovrevisjonen i 2021.
Grunnvilkår for plassering:
§ 6-2 fastslår at for at barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om plassering i en institusjon uten samtykke, må barnet ha vist alvorlige atferdsvansker. Denne bestemmelsen er avgjørende, og den krever en helhetlig tilnærming for å vurdere barnets atferd og de bakenforliggende årsakene til den. Atferdsvanskene kan manifesteres på tre måter:
a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd. b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler. c. Annen form for utpreget normløs atferd.
Tolking av vilkårene:
a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd: Endringen fra «alvorlig eller gjentatt kriminalitet» til «alvorlige eller gjentatte lovbrudd» innebærer ingen reell endring i innholdet. Dette kriteriet omfatter alvorlige lovovertredelser, som volds- og seksuallovbrudd, samt gjentatte mindre alvorlige lovbrudd som tyveri eller hærverk.
b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler: Her er det viktig å merke seg at det ikke er all rusmiddelbruk som omfattes. Det må være en relativt omfattende bruk både i tid og omfang. Videre vurderes hyppighet, type rusmidler, alder på barnet, eskalering i bruken, tilknytning til rusmiljøer, og om det dreier seg om lovlige eller ulovlige rusmidler.
c. Annen form for utpreget normløs atferd: Dette vilkåret dekker en bredere spekter av atferdsmønstre, inkludert situasjoner der barnet har sammensatte livsutfordringer som involverer bruk av rusmidler, lovbrudd, unnvikelse av omsorg, ugyldig skolefravær, eller utagering i grensesettings-situasjoner.
Plasseringstid og vurdering:
Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse, og korttidsbehandling. Dette kan forlenges med inntil fire uker ved nytt vedtak. Hvis barnet trenger mer langvarig behandling, kan nemnda vedta en plassering i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten må revurdere vedtaket etter seks måneder, og i spesielle tilfeller kan plasseringen forlenges med ytterligere tolv måneder.
Krav til institusjon:
Det er viktig at institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen må være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten for å kunne motta barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen.
Alternativer til plassering:
Før vedtak fattes, må det vurderes om barnets behov kan ivaretas gjennom hjelpetiltak etter kapittel 3. Barnevernstjenesten kan også velge å ikke sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Vedtaket bortfaller dersom det ikke blir satt i verk innen seks uker.
Barnevernsloven § 6-2.Vedtak om plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke
Barneverns- og helsenemnda kan vedta at et barn skal plasseres i institusjon uten samtykke fra barnet selv eller fra de som har foreldreansvar, dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker på en eller flere av følgende måter:
a.
ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd
b.
ved vedvarende problematisk bruk av rusmidler
c.
ved annen form for utpreget normløs atferd.
Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling. Dersom det treffes nytt vedtak, kan plasseringstiden forlenges med inntil fire nye uker.
Dersom barnet har behov for mer langvarig behandling, kan nemnda vedta at barnet skal plasseres i institusjonen i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg i institusjonen i seks måneder. Nemnda kan i særlige tilfeller vedta at oppholdet skal forlenges med inntil tolv måneder. Plasseringstiden etter akuttvedtak etter § 4-4 skal inngå i den totale plasseringstiden som gjelder for vedtak etter § 6-2 første og annet ledd.
Nemnda kan treffe vedtak etter første og annet ledd bare dersom institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen skal være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen i § 5-3 annet ledd gjelder tilsvarende.
Før det blir truffet vedtak etter denne bestemmelsen skal det ha vært vurdert om barnets behov kan ivaretas ved hjelpetiltak etter kapittel 3.
Barnevernstjenesten kan la være å sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Barnevernstjenesten skal i så fall varsle nemnda. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker
Når det gjelder barnevern, er det viktig å forstå lovens bestemmelser og hvordan de påvirker barnets rettigheter og beslutningsprosess. Barnevernsloven § 6-1 omhandler spesifikke forhold knyttet til opphold i barnevernsinstitusjoner med samtykke fra barnet og de som har foreldreansvar. Denne artikkelen vil gi en grundig juridisk analyse av denne bestemmelsen for å belyse dens betydning og implikasjoner.
I samsvar med § 6-1 kan et barn med alvorlige atferdsvansker bli gitt opphold i en institusjon, under visse betingelser. Det første elementet som må være til stede, er samtykke fra både barnet selv og de som har foreldreansvar. For barn over 15 år er kun barnets eget samtykke nødvendig. Dette samtykket skal være skriftlig og gitt til institusjonsledelsen før oppholdet begynner. Videre skal barnet være klar over at samtykket kan trekkes tilbake, selv om det er underlagt visse begrensninger.
Institusjonen har også muligheten til å sette betingelser for oppholdet, for eksempel at barnet kan holdes tilbake i inntil tre uker etter at de har flyttet inn i institusjonen. Denne betingelsen er spesielt relevant hvis oppholdet har til hensikt å gi behandling eller opplæring i minst tre måneder. I slike tilfeller kan institusjonen også fastsette at barnet kan holdes tilbake i inntil tre uker etter at samtykket er trukket tilbake.
Det er også bestemmelser knyttet til tilfeller der barnet rømmer fra institusjonen, men blir brakt tilbake innen tre uker. I slike situasjoner kan barnet holdes tilbake i tre uker fra det tidspunktet da de ble brakt tilbake til institusjonen.
En viktig faktor å merke seg er at barnet bare kan tilbys opphold i en institusjon som er godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten for å ta imot barn på grunnlag av vedtak i henhold til denne bestemmelsen.
Denne loven gir betydelig vekt på barnets rett til samtykke og muligheten til å trekke tilbake samtykket, samtidig som den balanserer det med behovet for å opprettholde institusjonens integritet og formål. Forståelsen av disse bestemmelsene er avgjørende for å sikre at barnets rettigheter og velferd blir ivaretatt på en rettferdig og juridisk forsvarlig måte.
§ 6-1. Vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter samtykke
Et barn som har vist alvorlige atferdsvansker, kan på samme vilkår som etter § 6-2 gis opphold i institusjon dersom barnet selv og de som har foreldreansvar, samtykker til det. Dersom barnet har fylt 15 år, er samtykke fra barnet tilstrekkelig. Barnets samtykke skal være skriftlig og skal gis til institusjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Før samtykke gis, skal barnet gjøres kjent med at samtykket kan trekkes tilbake med de begrensninger som følger av annet ledd.
Institusjonen kan sette som vilkår at barnet kan holdes tilbake i institusjonen i inntil tre uker fra barnet har flyttet inn. Dersom oppholdet i institusjonen er ment å gi behandling eller opplæring i minst tre måneder, kan det også settes som vilkår at barnet kan holdes tilbake i inntil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake.
Dersom barnet rømmer, men blir brakt tilbake til institusjonen innen tre uker, kan barnet holdes tilbake i tre uker fra det tidspunktet da barnet ble brakt tilbake til institusjonen.
Barnet kan bare tilbys plass i institusjon som er godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen
Dersom det foreligger vedtak etter noen av disse paragrafene og det er iverksatt, er det ulovlig å ta med barnet ut av Norge uten samtykke fra barnevernstjenesten. Dette sikrer at beslutninger som påvirker barnets omsorgssituasjon og plassering blir respektert og opprettholdt.
2. Vedtak etter §§ 5-1, 6-2 og 6-3, eller begjæring om slike tiltak
Barnevernsloven gir også tydelige retningslinjer for situasjoner der vedtak etter §§ 5-1, 6-2 og 6-3 er truffet, eller der det er sendt inn en begjæring om slike tiltak til barneverns- og helsenemnda. I slike tilfeller er det også nødvendig med samtykke fra barnevernstjenesten før barnet kan tas med ut av Norge.
Disse begrensningene er på plass for å beskytte barnets interesser og sørge for at beslutninger som er truffet i henhold til barnevernsloven, blir implementert på en måte som tjener barnets beste. Å ta med et barn ut av Norge i strid med disse bestemmelsene kan få alvorlige juridiske konsekvenser.
Det er viktig å merke seg at disse restriksjonene er utformet med tanke på å ivareta barnets ve og vel. De er en integrert del av barnevernslovens struktur, og de er der for å sikre barnets trygghet og omsorgssituasjon. Derfor er det viktig å være klar over disse bestemmelsene og søke nødvendig samtykke fra barnevernstjenesten i samsvar med loven når det er aktuelt å ta med et barn ut av Norge i slike situasjoner.
Barnevernsloven § 5-6. Forbud mot å ta med barnet ut av Norge
Det er ulovlig å ta med seg barnet ut av Norge uten samtykke fra barnevernstjenesten når vedtak etter §§ 4-2, 4-3, 4-4 og 4-5 er iverksatt. Det er videre ulovlig å ta med seg barnet ut av Norge uten samtykke fra barnevernstjenesten når vedtak etter §§ 5-1, 6-2 og 6-3 er truffet eller når begjæring om slike tiltak er sendt barneverns- og helsenemnda
I § 2-3 gir loven hjemmel for barnevernstjenesten og helsenemnda til å vedta utredning av barnets omsorgssituasjon i senter for foreldre og barn når det er nødvendig for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av et barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt.
Dette betyr at dersom det er behov for å undersøke nærmere om det foreligger grunnlag for å ta over omsorgen for et barn i alderen 0 til 6 år, kan barnevernstjenesten vedta at barnets omsorgssituasjon skal utredes i et senter for foreldre og barn. En slik utredning kan vare i inntil tre måneder, og den krever lovhjemmel selv om samtykke fra partene foreligger.
Det første leddet av bestemmelsen gjelder når det foreligger samtykke til utredning av barnets omsorgssituasjon gjennom døgnopphold i senter for foreldre og barn. Det er Bufetat som kan tilby slik utredning til barnevernstjenesten, i henhold til § 16-3 fjerde ledd bokstav a. Det er derfor Bufetat som avgjør om utredningstilbudet skal gis. Barnevernstjenesten må fatte vedtak om utredning i senter for foreldre og barn, og det må foreligge samtykke fra de aktuelle foreldrene. Det er ikke nødvendig å innhente samtykke fra foreldre som ikke skal omfattes av utredningen. For at utredningen skal kunne gjennomføres, må det være nødvendig å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt. Det innebærer at det må være en reell tvil om hvorvidt disse vilkårene er til stede. Barnevernstjenesten bør derfor avvente med å fatte vedtak om utredning inntil Bufetat har bekreftet at døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn er tilgjengelig i den aktuelle saken.
Det andre leddet av bestemmelsen gir hjemmel til å pålegge utredning i senter for foreldre og barn uten samtykke fra foreldrene. Også i slike tilfeller må det være nødvendig å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Å pålegge foreldrene en døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn mot deres vilje er et mer inngripende tiltak enn når samtykke foreligger. Dette må tas hensyn til i vurderingen av nødvendigheten av tiltaket. Prinsippet om forholdsmessighet innebærer at kun nødvendige og hensiktsmessige tiltak skal settes i verk, og det må vurderes om det finnes mindre inngripende alternativer. En grundig vurdering av den konkrete situasjonen må derfor gjennomføres før det blir besluttet å pålegge utredning i senter for foreldre og barn.
Når det gjelder saksbehandlingen i barneverns- og helsenemnda, vises det til §§ 14-3 og 14-16 i barnevernloven. Disse paragrafene gir nærmere regler om hvordan nemndas behandling av saken skal foregå. Det er viktig at barnevernstjenesten har avklart om Bufetat tilbyr døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn før nemnda tar endelig avgjørelse i saken. Dette sikrer at nødvendige ressurser og tjenester er tilgjengelige for familien dersom utredningen blir pålagt.
Det er også verdt å merke seg at bestemmelsen setter en begrensning på tre måneders varighet for pålegget om utredning i senter for foreldre og barn. Varigheten av utredningen kan imidlertid være kortere dersom det er hensiktsmessig i den konkrete situasjonen. Det er viktig å ta hensyn til hvordan Bufetats tilbud er formulert og tilpasses til barnets behov og utvikling.
Den nye barnevernloven § 2-3 om utredning i senter for foreldre og barn gir barnevernstjenesten og helsenemnda nødvendig hjemmel til å gjennomføre grundige utredninger av barnets omsorgssituasjon. Enten det er ved samtykke fra partene eller ved pålegg uten samtykke, må det foreligge nødvendighet for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt. Prinsippet om forholdsmessighet og grundig vurdering av alternative tiltak må veie tungt i beslutningsprosessen. Gjennom en balansert anvendelse av denne bestemmelsen kan man bidra til å sikre barnets beste og trygge omsorgssituasjoner som fremmer barnets trivsel og utvikling.
§ 2-3. Utredning i senter for foreldre og barn
Når det er nødvendig for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av et barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt, og samtykke foreligger, kan barnevernstjenesten vedta utredning av barnets omsorgssituasjon i senter for foreldre og barn.
Når det er nødvendig for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt, kan barneverns- og helsenemnda vedta utredning i senter for foreldre og barn uten at partene har samtykket til det. Slikt pålegg kan vedtas for inntil tre måneder
Den nye barnevernloven i Norge har flere bestemmelser som er ment å ivareta barns interesser og rettigheter. En av disse bestemmelsene er § 1-9 som handler om samarbeid med barn, familie og nettverk. Barnevernet skal etter denne bestemmelsen legge til rette for involvering av barnets familie og nettverk. Dette er viktig fordi familie og nettverk kan være en stor ressurs for barnet og foreldrene i en vanskelig situasjon.
Bestemmelsen viderefører gjeldende § 1-7 som omhandler samarbeid med både barn og foreldre og at barnevernet skal behandle dem med respekt. Dette er viktige prinsipper som skal følges i alle faser av en barnevernssak. Det nye i § 1-9 er at barnevernet nå også skal legge til rette for involvering av barnets familie og nettverk.
Det er viktig å presisere at bestemmelsen ikke pålegger barnevernet å involvere familie og nettverk, men at det skal legge til rette for det. Det er opp til barnevernet å vurdere om det er hensiktsmessig å involvere familie og nettverk i den enkelte sak. I noen tilfeller kan det være nødvendig med omfattende involvering, for eksempel ved bruk av metoder som familieråd.
Barnets beste skal være det grunnleggende hensynet i vurderingen av i hvilken utstrekning familie og nettverk skal involveres, og barnets og foreldrenes synspunkter er helt sentrale. Det er derfor viktig å ha en fleksibel tilnærming til hvordan involveringen av familie og nettverk skal skje, og dette må vurderes konkret i den enkelte sak.
Det er også viktig å være oppmerksom på at barnets familie inkluderer både nære familiemedlemmer og utvidet slektskap. Dette kan ha spesiell betydning i samiske samfunn, hvor storfamilie og utvidet slektskap står sterkt. Besteforeldre, gudforeldre og gaibmi (den som barnet er oppkalt etter) er ofte viktige personer for barnet som kan ha en aktiv rolle i barnets liv. Derfor må det også vurderes konkret hvem som omfattes av barnets familie og nettverk i den enkelte sak.
Alt i alt er § 1-9 en viktig bestemmelse som skal sikre at barnets familie og nettverk blir involvert der det er hensiktsmessig og til barnets beste. Barnevernet har en viktig rolle i å legge til rette for dette samarbeidet og i å vurdere hvilken involvering som er nødvendig og hensiktsmessig i den enkelte sak.
Den nye barnevernloven § 1-9. Samarbeid med barn, familie og nettverk
Barnevernet skal så langt som mulig samarbeide med både barn og foreldre og skal behandle dem med respekt.
Barnevernet skal legge til rette for at barnets familie og nettverk involveres
Den nye barnevernloven § 1-8 har nå utvidet barnevernets ansvar til å inkludere hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av en barnevernssak. Dette er en velkommen utvikling som vil bidra til bedre faglig arbeid, grundigere vurderinger og riktigere avgjørelser til barnets beste.
Barnevernets kunnskap og kompetanse om barnets og familiens bakgrunn er avgjørende for godt barnevernsfaglig arbeid og forsvarlig saksbehandling. I barnevernssaker som involverer utenlandske borgere, kan utenlandske ambassader og konsulater gi konsulær bistand til sine borgere. Utenlandske utenriksstasjoners bistand og støtte til foreldre og barn i barnevernssaker kan være verdifull for å opplyse om barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.
Det er viktig å merke seg at bestemmelsen ikke innebærer at det skal legges en annen standard til grunn for vurderinger av barns behov eller av kriterier for god omsorg eller gode oppvekstvilkår. Bestemmelsen gjelder for all saksbehandling, handlinger og avgjørelser i barnevernet, ikke bare ved valg av fosterhjem og institusjon.
Samiske barn har særskilte rettigheter som urfolk til å leve i pakt med sin kultur og bruke sitt eget språk sammen med andre medlemmer av sin gruppe. Barnevernet må derfor samarbeide med andre myndigheter om oppfølgingen av barn, og bidra til at samiske barns språklige og kulturelle rettigheter ivaretas også av andre myndigheter når barnet er under barnevernets omsorg.
Det er positivt at bestemmelsen er tydelig på at barnets bakgrunn skal hensyntas og vektlegges konkret ut fra barnets behov og omstendighetene i den enkelte sak. Dette vil bidra til å sikre at barnets beste alltid er i fokus, uavhengig av bakgrunn.
For å oppsummere, er den nye barnevernloven § 1-8 en viktig utvidelse av barnevernets ansvar, som tydeliggjør betydningen av å ta hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av en barnevernssak. Dette vil bidra til mer grundige og riktige avgjørelser til barnets beste og sikre at barns rettigheter blir ivaretatt uavhengig av deres bakgrunn.
Den nye barnevernloven § 1-8. Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn
Barnevernet skal i sitt arbeid ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken. Samiske barns særskilte rettigheter skal ivaretas
