samvær

Valg av plasseringssted etter omsorgsovertakelse i barnevernet

av
barnevernsloven, omsorgsovertakelse, plasseringssted, fosterhjem, barnevernsinstitusjon, barnevernstjenesten, barnets beste, barnets mening, omsorgssenter, nedsatt funksjonsevne, opplæringsinstitusjon, behandlingsinstitusjon, helsenemnda, barnevernssaker, plasseringsalternativer, nemnda, omsorgsovertakelsen, samvær, kontakt med foreldrene, søskenplasseringer, individuell vurdering, barnevernslovgivning, barnevernsprosessen, nye reguleringer, valg av plasseringssted, fosterforeldre, barnets identitet, barnevernsvedtak, barnevernets rolle, barnevernstiltak, barnets behov.

Barnevernets prosesser og beslutninger rundt plassering av barn som er under omsorgsovertakelse, er komplekse og kritiske. Barnevernsloven § 5-3 gir retningslinjer for hvordan disse beslutningene skal tas.

Valg av plasseringsalternativer

Når barneverns- og helsenemnda treffer vedtak om omsorgsovertakelse, må de bestemme hvor barnet skal bo. Dette vedtaket vil fastslå om barnet skal bo i et fosterhjem, en barnevernsinstitusjon eller i spesielle tilfeller, som når barnet har nedsatt funksjonsevne, i en opplærings- eller behandlingsinstitusjon. Det kan også være situasjoner hvor barnet skal bo i et omsorgssenter, men dette er ikke en generell praksis, og det gjelder spesifikke omstendigheter.

Barnevernstjenestens rolle

Barnevernstjenesten spiller en vesentlig rolle i å fremme sitt syn på valg av plasseringssted når de presenterer forslag om omsorgsovertakelse for nemnda. Videre kan nemnda stille krav til plasseringsstedet i selve vedtaket. Dersom det oppstår endringer i forhold til den opprinnelige planen for plasseringen, må saken forelegges nemnda på nytt for godkjennelse.

Vektlegging av barnets beste

Når valget av plasseringssted for barnet blir vurdert, er det flere hensyn som må tas. Disse inkluderer barnets mening, barnets identitet, og dets behov for omsorg i en stabil og trygg omgivelse. Det må også vurderes hvor lenge omsorgsovertakelsen forventes å vare, samt barnets samvær og kontakt med foreldre, søsken og andre nære relasjoner.

Barnevernstjenesten har også ansvaret for å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan bli fosterforeldre. Dette gir muligheten for at barnet kan fortsette å ha tilknytning til kjente personer i sitt liv.

Sammenfattende endringer

Barnevernsloven § 5-3 innebærer noen endringer i forhold til tidligere reguleringer. Dette inkluderer presiseringen av hva som utgjør plasseringsalternativer, kravene som kan stilles til plasseringsstedet, og hensynene som skal tas når plasseringsstedet vurderes.

Forståelsen av barnets beste og betydningen av barnets mening i valget av plasseringssted er også blitt styrket i den nye reguleringen. Det er viktig å merke seg at denne vurderingen skal være konkret og individuell for hvert barn, spesielt når det gjelder søskenplasseringer.

Avsluttende bemerkninger

Valget av plasseringssted etter omsorgsovertakelse er en avgjørende beslutning som skal tas med stor forsiktighet og omtanke. Barnevernsloven § 5-3 gir klare retningslinjer for å veilede denne prosessen og sørge for at barnets beste er i sentrum av avgjørelsen. Det er viktig å forstå de nye endringene som er implementert i loven for å sikre at denne prosessen blir gjennomført rettferdig og i samsvar med barnets behov.

Barnevernsloven § 5-3. Valg av plasseringssted etter vedtak om omsorgsovertakelse

Når barneverns- og helsenemnda treffer vedtak om omsorgsovertakelse, skal det fremgå av vedtaket om barnet skal bo i et fosterhjem eller i en barnevernsinstitusjon. Nemnda kan bestemme at barnet skal bo i en opplærings- eller behandlingsinstitusjon dersom det er nødvendig fordi barnet har nedsatt funksjonsevne. Nemnda kan i særskilte tilfeller også bestemme at barnet skal bo i et omsorgssenter, jf. kapittel 11.

Barnevernstjenesten skal redegjøre for sitt syn på valg av plasseringssted for barnet når den legger frem forslag om omsorgsovertakelse for nemnda. Nemnda kan i vedtaket sette krav til plasseringsstedet. Saken skal forelegges nemnda på nytt dersom barnet ikke kan plasseres slik det ble forutsatt i vedtaket.

Når plasseringssted for barnet skal velges, skal det blant annet legges vekt på barnets mening, barnets identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø, behovet for kontinuitet i barnets oppdragelse og barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Det skal også legges vekt på hvor lenge det er antatt at omsorgsovertakelsen skal vare, og på barnets samvær og kontakt med foreldrene, søsken og andre personer som barnet har nær tilknytning til. Dersom barnet skal bo i fosterhjem, skal barnevernstjenesten vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem, jf. § 9-4

Den nye barnevernloven § 1-8: Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

av
Den nye barnevernloven § 1-8: Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

Den nye barnevernloven § 1-8 har nå utvidet barnevernets ansvar til å inkludere hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av en barnevernssak. Dette er en velkommen utvikling som vil bidra til bedre faglig arbeid, grundigere vurderinger og riktigere avgjørelser til barnets beste.

Barnevernets kunnskap og kompetanse om barnets og familiens bakgrunn er avgjørende for godt barnevernsfaglig arbeid og forsvarlig saksbehandling. I barnevernssaker som involverer utenlandske borgere, kan utenlandske ambassader og konsulater gi konsulær bistand til sine borgere. Utenlandske utenriksstasjoners bistand og støtte til foreldre og barn i barnevernssaker kan være verdifull for å opplyse om barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Det er viktig å merke seg at bestemmelsen ikke innebærer at det skal legges en annen standard til grunn for vurderinger av barns behov eller av kriterier for god omsorg eller gode oppvekstvilkår. Bestemmelsen gjelder for all saksbehandling, handlinger og avgjørelser i barnevernet, ikke bare ved valg av fosterhjem og institusjon.

Samiske barn har særskilte rettigheter som urfolk til å leve i pakt med sin kultur og bruke sitt eget språk sammen med andre medlemmer av sin gruppe. Barnevernet må derfor samarbeide med andre myndigheter om oppfølgingen av barn, og bidra til at samiske barns språklige og kulturelle rettigheter ivaretas også av andre myndigheter når barnet er under barnevernets omsorg.

Det er positivt at bestemmelsen er tydelig på at barnets bakgrunn skal hensyntas og vektlegges konkret ut fra barnets behov og omstendighetene i den enkelte sak. Dette vil bidra til å sikre at barnets beste alltid er i fokus, uavhengig av bakgrunn.

For å oppsummere, er den nye barnevernloven § 1-8 en viktig utvidelse av barnevernets ansvar, som tydeliggjør betydningen av å ta hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av en barnevernssak. Dette vil bidra til mer grundige og riktige avgjørelser til barnets beste og sikre at barns rettigheter blir ivaretatt uavhengig av deres bakgrunn.

Den nye barnevernloven § 1-8. Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

Barnevernet skal i sitt arbeid ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken. Samiske barns særskilte rettigheter skal ivaretas

Den nye barnevernloven § 1-7: Krav om forsvarlighet

av
Den nye barnevernloven § 1-7: Krav om forsvarlighet

Den nye barnevernloven § 1-7 er en viktig bestemmelse som krever at barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige. Dette kravet viderefører forsvarlighetskravet i den nåværende barnevernloven, men gir en presisering om at forsvarlighetskravet gjelder på alle stadier av en sak. Det betyr at i tillegg til at tjenester og tiltak skal være forsvarlige, skal også saksbehandlingen være forsvarlig. Dette er ingen realitetsendring, men heller en presisering av gjeldende rett.

Barnevernets ansvar for å yte forsvarlige tjenester og tiltak er ikke direkte nevnt i den nåværende barnevernloven, men departementet legger likevel til grunn at tjenester og tiltak allerede i dag skal være faglig forsvarlige. Etter høringen mener departementet også at det bør fremgå direkte av barnevernloven at barnevernet har plikt til å yte forsvarlige tjenester og tiltak, på tilsvarende måte som etter helse- og sosiallovgivningen. Et lovfestet krav vil gi et viktig signal både til tjenesten og til brukerne om standarden for barnevernets arbeid. Lovfesting vil også styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå.

Lovfesting av forsvarlighetskravet kan også bidra til bedret samarbeid både internt i barnevernet og mellom barnevernet og andre velferdstjenester. Barnevernet har ansvaret for barns oppvekst og omsorg i en rekke sammenhenger og er avhengig av å samarbeide med andre tjenester for å kunne ivareta det enkelte barnet på en god og forsvarlig måte, spesielt der barneverntjenesten har overtatt den daglige omsorgen for barnet.

Høringsinstansene er gjennomgående positive til forslaget om å lovfeste forsvarlighetskravet i barnevernloven. Samtidig viser høringen at det er behov for visse presiseringer og ytterligere omtale av hva som ligger i et lovfestet forsvarlighetskrav.

Det er viktig å merke seg at et lovfestet krav om forsvarlighet er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet i vesentlig grad vil bli bestemt av normer utenfor selve loven. På barnevernområdet vil innholdet i forsvarlighetskravet utvikles over tid og med utgangspunkt i anerkjent faglig praksis i barnevernet, fagkunnskap fra utdannings- og forskningsinstitusjoner, faglige retningslinjer og generelle samfunnsetiske normer i samfunnet. Innholdet vil også bli tydeligere gjennom praksis og avgjørelser fra tilsynsmyndigheter og domstoler.

En lovfestet standard for forsvarlighet vil også kunne stille krav til ressurser og kompetanse i barnevernet. For å kunne oppfylle kravet om forsvarlige tjenester og tiltak, vil det være behov for tilstrekkelige ressurser og kompetanse i organisasjonen. Lovfesting kan derfor også bidra til at det blir lettere å argumentere for økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet.

Konklusjonen er at lovfesting av forsvarlighetskravet i barnevernloven § 1-7 vil bidra til å tydeliggjøre kravene til barnevernets tjenester og tiltak, samt styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå. Lovfesting vil også kunne bidra til bedret samarbeid og økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet. Samtidig vil innholdet i forsvarlighetskravet i stor grad bli bestemt av normer utenfor selve loven og utvikles over tid gjennom praksis og avgjørelser.

Den nye barnevernloven § 1-7. Krav om forsvarlighet

Barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige

Den nye barnevernlovens § 1-3: Barnets beste

av
Den nye barnevernlovens § 1-3: Barnets beste

Dette er lovens mest sentrale hensyn og førende prinsipp. Bestemmelsen erstatter gjeldende § 4-1. Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Formuleringen er lik som i Grunnloven § 104 annet ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1.

At barnets beste er et «grunnleggende hensyn» innebærer at barnets beste er et overordnet hensyn som ikke skal vurderes på lik linje med alle andre relevante hensyn. Hvilken vekt barnets beste skal gis når det står i konflikt med andre hensyn, må vurderes ut fra hvor sterkt berørt barnet er og hvor alvorlig beslutningen er for barnet. I barnevernssaker, når handlinger og avgjørelser direkte gjelder barn, skal barnets interesser veie særlig tungt.

Bestemmelsen understreker at hensynet til barnets beste ikke bare har betydning i avgjørelser om tiltak, men i alt av barnevernets arbeid. Det innebærer at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn blant annet ved gjennomføring av undersøkelser og samvær, utarbeidelse av planer og annen oppfølging av barn og foreldre etter loven. Hensynet til barnets beste skal også være grunnleggende for overordnede prioriteringer og organisatoriske avgjørelser i barnevernet.

For å vedta et tiltak etter loven, må vilkårene som fremgår av de ulike tiltaksbestemmelsene være oppfylt. I tillegg følger det av denne bestemmelsens annet punktum at tiltaket skal være til barnets beste. Tiltaket må etter en samlet vurdering være bedre for barnet enn alternativet om ikke å iverksette tiltaket. Videre innebærer bestemmelsen at barnevernstiltak bare kan vedtas for å ivareta barnets interesser, ikke for å ivareta andre interesser, for eksempel av hensyn til samfunnsvern.

Tvangsvedtak etter barnevernsloven er inngrep i både barn og foreldres familieliv etter blant annet Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Dette innebærer at tiltaket må være nødvendig, herunder forholdsmessig, overfor både barn og foreldre ut fra en konkret vurdering i den enkelte sak. Hensynet til barnet skal imidlertid gå foran hensynet til foreldrene når barnevernstjenesten eller nemnda etter en konkret og grundig vurdering konkluderer med at vilkårene for tiltaket er oppfylt og tiltaket etter en samlet vurdering er nødvendig for å ivareta barnets beste.

Ny og mer tidssriktig barnevernslov trer i kraft 1. januar 2023

av
Ny og mer tidssriktig barnevernslov trer i kraft 1. januar 2023

Dagens barnevernslov er 30 år gammel, og målet med den nye loven er å få en mer tilgjengelig og modernisert utgave, som er enklere og mer brukervennlig – og bedre tilpasset samfunnet i dag.

– Den nye barnevernsloven skal bidra til økt vekt på forebyggende arbeid og tidlig innsats, medvirke til bedre barnevernsfaglig arbeid og styrke rettssikkerheten for barn og foreldre som får hjelp fra barnevernet. Loven setter behovene til barna i sentrum, og legger til rette for å bygge på ressursene rundt barnet, sier barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp).

Ny barnevernslov bygger på grundige vurderinger av de menneskerettslige forpliktelsene Norge har gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs barnekonvensjon, og ny praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Norges Høyesterett.

I loven er barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn og foreldre gjort klarere. Barnets beste skal være det grunnleggende hensynet i barnevernets arbeid, og dette er fremhevet i loven. Retten barn og foreldre har til familieliv og målet om gjenforening etter en omsorgsovertakelse, kommer også tydeligere frem. Det er for eksempel presisert i loven at vedtak om samvær skal baseres på en konkret vurdering der det blant annet skal tas hensyn til barnet og foreldrenes mulighet til å opprettholde og styrke båndene mellom seg.

Loven skal føre til grundigere vurderinger, riktigere avveininger av motstridende hensyn, bedre dokumentasjon og mer dynamisk fastsetting av samvær. På denne måten skal loven bidra til at praksis er innenfor våre menneskerettslige forpliktelser.

Legge til rette for medvirkning fra barna

Barns rett til medvirkning er en grunnleggende menneskerett og viktig for å ivareta barns rettssikkerhet i barnevernssaker.

– Barns rett til medvirkning er også styrket i ny lov. Flere endringer skal bidra til at barnet kan forklare seg til barnevernet i trygge rammer. I barnevernssaker vil det å høre barnets mening være sentralt for å kunne fastslå hva som er til barnets beste, sier Toppe.

Det er også tydeliggjort i loven at barn kan uttale seg direkte til fylkesnemnda, som fra 1. januar heter barneverns- og helsenemnda.

En ny forskrift om barns medvirkning i barnevernet har vært

Dagens barnevernslov er 30 år gammel, og målet med den nye loven er å få en mer tilgjengelig og modernisert utgave, som er enklere og mer brukervennlig – og bedre tilpasset samfunnet i dag.

– Den nye barnevernsloven skal bidra til økt vekt på forebyggende arbeid og tidlig innsats, medvirke til bedre barnevernsfaglig arbeid og styrke rettssikkerheten for barn og foreldre som får hjelp fra barnevernet. Loven setter behovene til barna i sentrum, og legger til rette for å bygge på ressursene rundt barnet, sier barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp).

Ny barnevernslov bygger på grundige vurderinger av de menneskerettslige forpliktelsene Norge har gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs barnekonvensjon, og ny praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Norges Høyesterett.

I loven er barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn og foreldre gjort klarere. Barnets beste skal være det grunnleggende hensynet i barnevernets arbeid, og dette er fremhevet i loven. Retten barn og foreldre har til familieliv og målet om gjenforening etter en omsorgsovertakelse, kommer også tydeligere frem. Det er for eksempel presisert i loven at vedtak om samvær skal baseres på en konkret vurdering der det blant annet skal tas hensyn til barnet og foreldrenes mulighet til å opprettholde og styrke båndene mellom seg.

Loven skal føre til grundigere vurderinger, riktigere avveininger av motstridende hensyn, bedre dokumentasjon og mer dynamisk fastsetting av samvær. På denne måten skal loven bidra til at praksis er innenfor våre menneskerettslige forpliktelser.

Legge til rette for medvirkning fra barna

Barns rett til medvirkning er en grunnleggende menneskerett og viktig for å ivareta barns rettssikkerhet i barnevernssaker.

– Barns rett til medvirkning er også styrket i ny lov. Flere endringer skal bidra til at barnet kan forklare seg til barnevernet i trygge rammer. I barnevernssaker vil det å høre barnets mening være sentralt for å kunne fastslå hva som er til barnets beste, sier Toppe.

Det er også tydeliggjort i loven at barn kan uttale seg direkte til fylkesnemnda, som fra 1. januar heter barneverns- og helsenemnda.

En ny forskrift om barns medvirkning i barnevernet har vært

Dagens barnevernslov er 30 år gammel, og målet med den nye loven er å få en mer tilgjengelig og modernisert utgave, som er enklere og mer brukervennlig – og bedre tilpasset samfunnet i dag.

– Den nye barnevernsloven skal bidra til økt vekt på forebyggende arbeid og tidlig innsats, medvirke til bedre barnevernsfaglig arbeid og styrke rettssikkerheten for barn og foreldre som får hjelp fra barnevernet. Loven setter behovene til barna i sentrum, og legger til rette for å bygge på ressursene rundt barnet, sier barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp).

Ny barnevernslov bygger på grundige vurderinger av de menneskerettslige forpliktelsene Norge har gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs barnekonvensjon, og ny praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Norges Høyesterett.

I loven er barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn og foreldre gjort klarere. Barnets beste skal være det grunnleggende hensynet i barnevernets arbeid, og dette er fremhevet i loven. Retten barn og foreldre har til familieliv og målet om gjenforening etter en omsorgsovertakelse, kommer også tydeligere frem. Det er for eksempel presisert i loven at vedtak om samvær skal baseres på en konkret vurdering der det blant annet skal tas hensyn til barnet og foreldrenes mulighet til å opprettholde og styrke båndene mellom seg.

Loven skal føre til grundigere vurderinger, riktigere avveininger av motstridende hensyn, bedre dokumentasjon og mer dynamisk fastsetting av samvær. På denne måten skal loven bidra til at praksis er innenfor våre menneskerettslige forpliktelser.

Legge til rette for medvirkning fra barna

Barns rett til medvirkning er en grunnleggende menneskerett og viktig for å ivareta barns rettssikkerhet i barnevernssaker.

– Barns rett til medvirkning er også styrket i ny lov. Flere endringer skal bidra til at barnet kan forklare seg til barnevernet i trygge rammer. I barnevernssaker vil det å høre barnets mening være sentralt for å kunne fastslå hva som er til barnets beste, sier Toppe.

Det er også tydeliggjort i loven at barn kan uttale seg direkte til fylkesnemnda, som fra 1. januar heter barneverns- og helsenemnda.

En ny forskrift om barns medvirkning i barnevernet har vært

Dagens barnevernslov er 30 år gammel, og målet med den nye loven er å få en mer tilgjengelig og modernisert utgave, som er enklere og mer brukervennlig – og bedre tilpasset samfunnet i dag.

– Den nye barnevernsloven skal bidra til økt vekt på forebyggende arbeid og tidlig innsats, medvirke til bedre barnevernsfaglig arbeid og styrke rettssikkerheten for barn og foreldre som får hjelp fra barnevernet. Loven setter behovene til barna i sentrum, og legger til rette for å bygge på ressursene rundt barnet, sier barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp).

Ny barnevernslov bygger på grundige vurderinger av de menneskerettslige forpliktelsene Norge har gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs barnekonvensjon, og ny praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Norges Høyesterett.

I loven er barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn og foreldre gjort klarere. Barnets beste skal være det grunnleggende hensynet i barnevernets arbeid, og dette er fremhevet i loven. Retten barn og foreldre har til familieliv og målet om gjenforening etter en omsorgsovertakelse, kommer også tydeligere frem. Det er for eksempel presisert i loven at vedtak om samvær skal baseres på en konkret vurdering der det blant annet skal tas hensyn til barnet og foreldrenes mulighet til å opprettholde og styrke båndene mellom seg.

Loven skal føre til grundigere vurderinger, riktigere avveininger av motstridende hensyn, bedre dokumentasjon og mer dynamisk fastsetting av samvær. På denne måten skal loven bidra til at praksis er innenfor våre menneskerettslige forpliktelser.

Legge til rette for medvirkning fra barna

Barns rett til medvirkning er en grunnleggende menneskerett og viktig for å ivareta barns rettssikkerhet i barnevernssaker.

– Barns rett til medvirkning er også styrket i ny lov. Flere endringer skal bidra til at barnet kan forklare seg til barnevernet i trygge rammer. I barnevernssaker vil det å høre barnets mening være sentralt for å kunne fastslå hva som er til barnets beste, sier Toppe.

Det er også tydeliggjort i loven at barn kan uttale seg direkte til fylkesnemnda, som fra 1. januar heter barneverns- og helsenemnda.

En ny forskrift om barns medvirkning i barnevernet har vært

på høring, og vil også tre i kraft 1. januar 2023. Forskriften skal bidra til å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt, og at barna får delta aktivt i saker som angår dem.

I tillegg til å styrke barns medvirkning, legger den nye barnevernsloven også til rette for økt samarbeid mellom barnevernet og andre aktører, som for eksempel skole, helsevesen og politi. Dette skal bidra til bedre samordning og helhetlig innsats for barn og familier som trenger hjelp fra barnevernet.

Det er viktig å understreke at loven ikke er en quick fix for alle utfordringene i barnevernet. Det vil fortsatt være behov for kontinuerlig utvikling og forbedring av praksis og tjenester i samarbeid med alle involverte parter. Men den nye loven gir en viktig ramme og retning for dette arbeidet, og gir et tydelig signal om at barnevernet må være tilgjengelig, brukervennlig og tilpasset dagens samfunn for å kunne ivareta barnas beste og rettssikkerhet på best mulig måte.

Phone icon
75175800
Ring Advokat
WhatsApp icon