Taushetsplikt i barnevernssaker

For at sakkyndige skal kunne dele taushetsbelagte opplysninger, må det enten foreligge samtykke fra de berørte parter eller en annen lovhjemmel som tillater dette. Dette er viktig for å balansere hensynet til personvernet med behovet for å utføre en grundig og rettferdig vurdering i barnevernssaker.

Forklaring for fylkesnemnda og domstolen

I møtet med fylkesnemnda og domstolen har sakkyndige en spesiell status når det gjelder taushetsplikt. De kan fritt forklare seg for disse instansene uten å bryte taushetsplikten, i samsvar med forvaltningsloven § 13 b nr. 2 og helsepersonelloven § 27. Denne adgangen gir sakkyndige muligheten til å formidle viktige opplysninger for å bidra til en grundig vurdering av saken.

En viktig ting å merke seg er at sakkyndige også kan gi opplysninger om forhold de får kjennskap til under oppdraget, uavhengig av eventuell profesjonsbestemt taushetsplikt. Dette aspektet av taushetsplikten er spesielt rettet mot sakkyndige oppdrag der helsepersonell handler på vegne av en annen oppdragsgiver enn pasienten.

Håndtering av tidligere klientrelasjoner

Sakkyndige står noen ganger overfor utfordringer knyttet til tidligere klientrelasjoner, spesielt når opplysninger fra disse relasjonene kan være relevante for oppdraget som sakkyndig. I samsvar med tvisteloven § 22-5 skal sakkyndige normalt unngå å gi opplysninger som har kommet frem under tidligere klientforhold (profesjonsbestemt taushetsplikt). Imidlertid kan den sakkyndige pålegges å gi slike opplysninger i henhold til reglene i barnevernloven.

Det er viktig å merke seg at personer som tidligere har hatt en av partene som klient, ikke bør oppnevnes som sakkyndige. Dette prinsippet sikrer nøytralitet, unngår rolleforvirring og opprettholder habilitet. Alle slike forhold skal rapporteres til oppdragsgiver for å sikre åpenhet og riktig håndtering av situasjonen.

Adgang til å ta kontakt med komparenter for å få informasjon

Taushetsbelagte opplysninger i barnevernssaker inkluderer opplysninger om at barnevernstjenesten utfører undersøkelser i en familie. For å få tilgang til slike opplysninger må sakkyndige ha lovhjemmel eller samtykke fra de berørte parter. Dette betyr at sakkyndige ikke kan ta kontakt med private eller offentlige komparenter for å innhente informasjon uten tillatelse.

Denne prosessen er underlagt oppdragsgiverens ansvar, og det er oppdragsgiveren som bestemmer hvem sakkyndige kan kontakte for å innhente nødvendig informasjon. Samtykke må innhentes på en måte som sikrer at det gis frivillig og etter at personene har blitt informert om konsekvensene av samtykket.

Når det gjelder offentlige komparenter, som også har taushetsplikt, må de ha lovhjemmel eller samtykke for å gi informasjon til den sakkyndige. Dette sikrer at opplysninger bare deles når det er nødvendig og forsvarlig.

Barnevernet har en viktig rolle når det gjelder å ivareta barns rettigheter og sikkerhet. I denne artikkelen skal vi se nærmere på bestemmelsen i barnevernloven § 6-5 som omhandler informasjon til fornærmede eller etterlatte når det er truffet vedtak om plassering av barn i institusjon.

Vedtak om informasjon

Når barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om at fornærmede eller etterlatte skal informeres om plasseringen av et barn, har institusjonen en plikt til å gi nødvendig informasjon. Denne informasjonen inkluderer plasseringens varighet, institusjonens beliggenhet, og andre relevante detaljer om oppholdet.

Fornærmedes eller etterlattes rettsvern

Dersom det er sannsynlig at barnet og fornærmede eller etterlatte kan komme i kontakt med hverandre, og det antas at dette har betydning for fornærmede eller etterlatte, skal institusjonen informere dem om barnets fravær fra institusjonen. Dette er en viktig del av å beskytte fornærmede eller etterlatte og sikre deres rettigheter.

Fravær fra institusjonen i forbindelse med skolegang og fritidsaktiviteter regnes ikke som fravær som krever varsling. Varsling skal være basert på en grundig vurdering av omstendighetene rundt fraværet.

Beslutningsmyndighet og klagerett

Beslutninger om informasjon etter denne bestemmelsen blir tatt av institusjonens leder eller dennes stedfortreder. Informasjonen skal gis så snart som mulig, med mindre det er en reell fare for barnets sikkerhet.

Både barnet og de som har foreldreansvaret, har rett til å klage på beslutninger om varsling. Klagen må fremmes til statsforvalteren innen én uke etter at beslutningen er truffet. Institusjonen skal bistå barnet i å utforme og sende klagen. Klagen påvirker ikke institusjonens plikt til å gi informasjon til fornærmede eller etterlatte.

Taushetsplikt og informasjonsutveksling

Selv om det er lovbestemt taushetsplikt, hindrer dette ikke at institusjonen gir informasjon til fornærmede eller etterlatte. De kan bruke informasjonen bare i den grad det er nødvendig for å ivareta sine egne interesser. Overtredelse av taushetsplikten kan straffes etter straffeloven.

Taushetsplikten forhindrer heller ikke at institusjonen, barnevernstjenesten, politiet og påtalemyndigheten utveksler nødvendige opplysninger for å kunne gjennomføre varsling i samsvar med loven.

Avsluttende tanker

Det er viktig å forstå at informasjon til fornærmede eller etterlatte i barnevernssaker er en viktig del av rettssikkerheten til alle involverte parter. Bestemmelsen i barnevernloven § 6-5 sikrer at nødvendig informasjon blir delt på en ansvarlig måte for å beskytte barnets og andre parters interesser.

Vi håper denne artikkelen har gitt deg en bedre forståelse av hvordan informasjon blir delt i barnevernssaker i samsvar med loven, og hvordan den beskytter alle berørte parter.

Barnevernsloven § 6-5. Informasjon til fornærmede eller etterlatte

Er det truffet vedtak om informasjon til fornærmede eller etterlatte etter § 6-4, skal institusjonen gi informasjon om plasseringen og varigheten av denne, institusjonens beliggenhet og annen nødvendig informasjon om institusjonsoppholdet.

Institusjonen skal informere fornærmede eller etterlatte som har fått informasjon etter første ledd om barnets fravær fra institusjonen dersom følgende vilkår er oppfylt:

a.	det er sannsynlig at barnet og fornærmede eller etterlatte vil kunne møte hverandre

b.	det antas å ha betydning for fornærmede eller etterlatte å få informasjonen.

Barnets fravær fra institusjonen i forbindelse med skolegang, fritidsaktiviteter og lignende regnes ikke som fravær etter annet ledd.

På samme vilkår som etter annet ledd skal det gis informasjon til fornærmede eller etterlatte når institusjonsoppholdet avsluttes.

Beslutninger etter denne bestemmelsen treffes av institusjonens leder eller lederens stedfortreder. Informasjon til fornærmede eller etterlatte skal gis så snart som mulig, slik at de kan innrette seg etter den. Informasjon skal ikke gis dersom det kan medføre fare for barnets sikkerhet.

Både barnet og de som har foreldreansvaret, kan påklage en beslutning etter denne bestemmelsen til statsforvalteren. Klagen fremmes direkte for statsforvalteren innen én uke. Institusjonen skal bistå barn som ønsker det, med å utforme og sende klagen. Klagen er ikke til hinder for at institusjonen gir informasjon til fornærmede eller etterlatte. Dersom barnet eller de som har foreldreansvaret, ber om utsatt iverksettelse av beslutningen, kan ikke fraværet gjennomføres før klagen er behandlet.

Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at institusjonen gir opplysninger til fornærmede eller etterlatte etter denne bestemmelsen. Fornærmede og etterlatte kan bare bruke informasjon de har fått så langt det er nødvendig for å ivareta egne interesser. Institusjonen skal gjøre dem oppmerksom på dette og at overtredelse av taushetsplikten kan straffes etter straffeloven § 209.

Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at institusjonen, barnevernstjenesten, politiet og påtalemyndigheten utveksler nødvendige opplysninger av betydning for varsling etter denne bestemmelsen