I norsk rettssystem er det avgjørende å sikre at saker behandles raskt og effektivt, spesielt i sensitive saker som berører enkeltpersoners rettigheter, som i barneverns- og helsesaker. Etter tvisteloven § 36-5 første ledd, skal en sak berammes “straks”. Dette betyr at retten har et ansvar for å igangsette saksgangen så raskt som mulig, noe som understreker betydningen av effektivitet i rettsprosessen.
Når en part fremmer krav om overprøving, skal retten umiddelbart iverksette tiltak for å organisere videre saksbehandling. Det første skrittet i denne prosessen er å beramme et planmøte. Ideelt sett skjer dette umiddelbart etter at kravet om overprøving er mottatt. Dersom retten har mulighet til å innkalle til planmøte umiddelbart, vil også tidspunktet for hovedforhandling ofte bli bestemt i løpet av dette møtet. Planmøtet fungerer dermed som en plattform hvor partene og retten sammen kan legge opp tidslinjen for den videre prosessen.
I situasjoner der planmøte avholdes først etter at fristen for tilsvar er utløpt, blir saksbehandlingen noe mer komplisert. Da må den ansvarlige dommeren eller saksbehandleren raskt komme i kontakt med partenes prosessfullmektiger for å finne et passende tidspunkt for hovedforhandling. Dette skal skje så snart som mulig etter at overprøvingskravet er mottatt av retten. På denne måten forsøker man å minimere unødvendige forsinkelser og sikre at saken kan behandles innen rimelig tid.
Ved fastsettelsen av tidspunkt for hovedforhandling er det viktig å ta hensyn til tidligere saksgang. For eksempel bør dommeren vurdere hvor mange dager som ble brukt i den forrige rettsinstansen, enten det var i barneverns- og helsenemnda eller i tingretten. Dette kan gi en indikasjon på hvor mye tid som er nødvendig for å behandle saken på nytt. I tillegg er det viktig å vurdere eventuelle praktiske utfordringer som kan ha påvirket tidsbruken tidligere, som for eksempel språkproblemer eller behovet for tolk. Hvis slike faktorer har vært en årsak til forsinkelser tidligere, bør de tas i betraktning ved planleggingen av hovedforhandlingen for å sikre en realistisk tidsplan.
En annen viktig faktor som må tas med i betraktningen ved fastsettelse av hovedforhandling er hvorvidt det skal oppnevnes en sakkyndig. Sakkyndige kan spille en avgjørende rolle i saker som krever spesialkompetanse, for eksempel innenfor barnevern eller medisinske vurderinger. Hvis det er behov for en sakkyndig, kan dette føre til at saken må utsettes noe, avhengig av hvor raskt den sakkyndige kan gjennomføre sitt arbeid. Derfor må retten tidlig i prosessen vurdere om dette er nødvendig, slik at man unngår unødvendige forsinkelser senere.
Rask og effektiv behandling av saker er et av hovedmålene i norsk rettspleie. Dette sikres blant annet gjennom bestemmelsene i tvisteloven, som pålegger retten å beramme saker straks og å sikre at de nødvendige forberedelsene skjer uten unødvendig opphold. Særlig i saker som omhandler sårbare grupper, som barnevernssaker, er dette av avgjørende betydning for å ivareta rettssikkerheten til de involverte partene.