undersøkelse – Ny Barnevernslov

I Barnevernslovens Kapittel 2 finner vi en samling av regler som omhandler bekymringsmelding og undersøkelse i barnevernet. Disse bestemmelsene er av essensiell betydning for å sikre barns trygghet og omsorg. Kapittel 2 setter rammen for hvordan barnevernstjenesten skal håndtere bekymringer om barns velferd og gjennomføre nødvendige undersøkelser.

En av de viktige aspektene som loven fremhever, er kravet om at undersøkelsene skal være grundige og omfattende. Barnevernstjenesten har en plikt til å analysere barnets omsorgssituasjon i sin helhet, samt identifisere barnets behov. Dette innebærer at hvis barnet har foreldre som ikke bor sammen, skal begge foreldres omsorgssituasjon tas i betraktning. Undersøkelsene må gjennomføres metodisk og omhyggelig for å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak i samsvar med loven. For å sikre en strukturert tilnærming, skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for gjennomføringen av undersøkelsen (§ 2-2).

En viktig endring som ble innført i 2021, er muligheten for barnevernstjenesten til å bestille en utredning av barnets omsorgssituasjon ved et senter for foreldre og barn. Dette kan gjøres med partenes samtykke, spesielt når det er behov for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av et barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt. Denne utredningen kan også pålegges av barneverns- og helsenemnda uten partenes samtykke, noe som gir et ekstra lag av vurdering og beslutning (§ 2-3).

Ved slutten av en undersøkelse skal barnevernstjenesten gjennomføre en grundig vurdering av all informasjonen som er samlet inn. Dette innebærer å trekke sammen alle relevante fakta og vurdere situasjonen i sin helhet (§ 2-5).

Den nye loven har også tatt hensyn til situasjoner der en undersøkelse blir avsluttet uten tiltak. Den gir barnevernstjenesten rett til å åpne en ny undersøkelse innen seks måneder etter avslutningen av den første undersøkelsen. Dette gir rom for en mer dynamisk tilnærming til saker der bekymringene ikke nødvendigvis er fullstendig avklart ved første runde av undersøkelsen (§ 2-5).

Den nye barnevernloven § 1-7 er en viktig bestemmelse som krever at barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige. Dette kravet viderefører forsvarlighetskravet i den nåværende barnevernloven, men gir en presisering om at forsvarlighetskravet gjelder på alle stadier av en sak. Det betyr at i tillegg til at tjenester og tiltak skal være forsvarlige, skal også saksbehandlingen være forsvarlig. Dette er ingen realitetsendring, men heller en presisering av gjeldende rett.

Barnevernets ansvar for å yte forsvarlige tjenester og tiltak er ikke direkte nevnt i den nåværende barnevernloven, men departementet legger likevel til grunn at tjenester og tiltak allerede i dag skal være faglig forsvarlige. Etter høringen mener departementet også at det bør fremgå direkte av barnevernloven at barnevernet har plikt til å yte forsvarlige tjenester og tiltak, på tilsvarende måte som etter helse- og sosiallovgivningen. Et lovfestet krav vil gi et viktig signal både til tjenesten og til brukerne om standarden for barnevernets arbeid. Lovfesting vil også styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå.

Lovfesting av forsvarlighetskravet kan også bidra til bedret samarbeid både internt i barnevernet og mellom barnevernet og andre velferdstjenester. Barnevernet har ansvaret for barns oppvekst og omsorg i en rekke sammenhenger og er avhengig av å samarbeide med andre tjenester for å kunne ivareta det enkelte barnet på en god og forsvarlig måte, spesielt der barneverntjenesten har overtatt den daglige omsorgen for barnet.

Høringsinstansene er gjennomgående positive til forslaget om å lovfeste forsvarlighetskravet i barnevernloven. Samtidig viser høringen at det er behov for visse presiseringer og ytterligere omtale av hva som ligger i et lovfestet forsvarlighetskrav.

Det er viktig å merke seg at et lovfestet krav om forsvarlighet er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet i vesentlig grad vil bli bestemt av normer utenfor selve loven. På barnevernområdet vil innholdet i forsvarlighetskravet utvikles over tid og med utgangspunkt i anerkjent faglig praksis i barnevernet, fagkunnskap fra utdannings- og forskningsinstitusjoner, faglige retningslinjer og generelle samfunnsetiske normer i samfunnet. Innholdet vil også bli tydeligere gjennom praksis og avgjørelser fra tilsynsmyndigheter og domstoler.

En lovfestet standard for forsvarlighet vil også kunne stille krav til ressurser og kompetanse i barnevernet. For å kunne oppfylle kravet om forsvarlige tjenester og tiltak, vil det være behov for tilstrekkelige ressurser og kompetanse i organisasjonen. Lovfesting kan derfor også bidra til at det blir lettere å argumentere for økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet.

Konklusjonen er at lovfesting av forsvarlighetskravet i barnevernloven § 1-7 vil bidra til å tydeliggjøre kravene til barnevernets tjenester og tiltak, samt styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå. Lovfesting vil også kunne bidra til bedret samarbeid og økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet. Samtidig vil innholdet i forsvarlighetskravet i stor grad bli bestemt av normer utenfor selve loven og utvikles over tid gjennom praksis og avgjørelser.

Den nye barnevernloven § 1-7. Krav om forsvarlighet

Barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige

Bekymringsmelding og undersøkelse i den nye barnevernsloven

Den nye barnevernloven § 1-7: Krav om forsvarlighet