Bekymringsmelding og undersøkelse i den nye barnevernsloven

barnevernsloven, kapittel 2, bekymringsmelding, undersøkelse, barnets beste, omsorgssituasjon, barnevernstjenesten, grundig undersøkelse, barneverns- og helsenemnda, utredning, partenes samtykke, omsorgsovertakelse, vurdering, dynamisk tilnærming, barnevernets rammer, barnets behov, helhetlig vurdering, barnevernslovens krav, barnets trygghet, foreldre og barn, beskyttelse, lovfestet plikt, bekymringer, barnets velferd, barnevernssaker, nødvendige tiltak, omsorgssituasjonen, familiedynamikk, rettigheter og plikter, barnevernsregulering.

I Barnevernslovens Kapittel 2 finner vi en samling av regler som omhandler bekymringsmelding og undersøkelse i barnevernet. Disse bestemmelsene er av essensiell betydning for å sikre barns trygghet og omsorg. Kapittel 2 setter rammen for hvordan barnevernstjenesten skal håndtere bekymringer om barns velferd og gjennomføre nødvendige undersøkelser.

En av de viktige aspektene som loven fremhever, er kravet om at undersøkelsene skal være grundige og omfattende. Barnevernstjenesten har en plikt til å analysere barnets omsorgssituasjon i sin helhet, samt identifisere barnets behov. Dette innebærer at hvis barnet har foreldre som ikke bor sammen, skal begge foreldres omsorgssituasjon tas i betraktning. Undersøkelsene må gjennomføres metodisk og omhyggelig for å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak i samsvar med loven. For å sikre en strukturert tilnærming, skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for gjennomføringen av undersøkelsen (§ 2-2).

En viktig endring som ble innført i 2021, er muligheten for barnevernstjenesten til å bestille en utredning av barnets omsorgssituasjon ved et senter for foreldre og barn. Dette kan gjøres med partenes samtykke, spesielt når det er behov for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av et barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt. Denne utredningen kan også pålegges av barneverns- og helsenemnda uten partenes samtykke, noe som gir et ekstra lag av vurdering og beslutning (§ 2-3).

Ved slutten av en undersøkelse skal barnevernstjenesten gjennomføre en grundig vurdering av all informasjonen som er samlet inn. Dette innebærer å trekke sammen alle relevante fakta og vurdere situasjonen i sin helhet (§ 2-5).

Den nye loven har også tatt hensyn til situasjoner der en undersøkelse blir avsluttet uten tiltak. Den gir barnevernstjenesten rett til å åpne en ny undersøkelse innen seks måneder etter avslutningen av den første undersøkelsen. Dette gir rom for en mer dynamisk tilnærming til saker der bekymringene ikke nødvendigvis er fullstendig avklart ved første runde av undersøkelsen (§ 2-5).

Ny barnevernslov § 6-2.Vedtak om plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke

barnevernsinstitusjon, § 6-2, plassering uten samtykke, alvorlige atferdsvansker, barnevernlovgivning, barnets beste, hjelpetiltak, langvarig behandling, rusmiddelbruk, lovbrudd, normløs atferd, barnevernstjenesten, institusjonsbehandling, barnevern, norsk lov, lovendringer, barnevernprosessen, barneverns- og helsenemnda, forsvarlig hjelp, observasjon, undersøkelse, korttidsbehandling, barnets rettigheter, lovrevisjon, barnevernet i Norge, hjelpetiltak etter kapittel 3, alternative løsninger, samtykke, barnets behov, foreldreansvar, ungdomsrettigheter.

Barnevernet spiller en avgjørende rolle i å sikre trygge og forsvarlige oppvekstvilkår for barn i Norge. En av de mest komplekse og følsomme delene av barnevernlovgivningen er § 6-2, som gir myndighetene rett til å plassere et barn i en barnevernsinstitusjon uten samtykke fra barnet eller dets foreldre. Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig forståelse av bestemmelsen, dens innhold, og hvordan den er endret med den siste lovrevisjonen i 2021.

  1. Grunnvilkår for plassering:

§ 6-2 fastslår at for at barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om plassering i en institusjon uten samtykke, må barnet ha vist alvorlige atferdsvansker. Denne bestemmelsen er avgjørende, og den krever en helhetlig tilnærming for å vurdere barnets atferd og de bakenforliggende årsakene til den. Atferdsvanskene kan manifesteres på tre måter:

a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd. b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler. c. Annen form for utpreget normløs atferd.

  1. Tolking av vilkårene:

a. Alvorlige eller gjentatte lovbrudd: Endringen fra «alvorlig eller gjentatt kriminalitet» til «alvorlige eller gjentatte lovbrudd» innebærer ingen reell endring i innholdet. Dette kriteriet omfatter alvorlige lovovertredelser, som volds- og seksuallovbrudd, samt gjentatte mindre alvorlige lovbrudd som tyveri eller hærverk.

b. Vedvarende problematisk bruk av rusmidler: Her er det viktig å merke seg at det ikke er all rusmiddelbruk som omfattes. Det må være en relativt omfattende bruk både i tid og omfang. Videre vurderes hyppighet, type rusmidler, alder på barnet, eskalering i bruken, tilknytning til rusmiljøer, og om det dreier seg om lovlige eller ulovlige rusmidler.

c. Annen form for utpreget normløs atferd: Dette vilkåret dekker en bredere spekter av atferdsmønstre, inkludert situasjoner der barnet har sammensatte livsutfordringer som involverer bruk av rusmidler, lovbrudd, unnvikelse av omsorg, ugyldig skolefravær, eller utagering i grensesettings-situasjoner.

  1. Plasseringstid og vurdering:

Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse, og korttidsbehandling. Dette kan forlenges med inntil fire uker ved nytt vedtak. Hvis barnet trenger mer langvarig behandling, kan nemnda vedta en plassering i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten må revurdere vedtaket etter seks måneder, og i spesielle tilfeller kan plasseringen forlenges med ytterligere tolv måneder.

  1. Krav til institusjon:

Det er viktig at institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen må være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten for å kunne motta barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen.

  1. Alternativer til plassering:

Før vedtak fattes, må det vurderes om barnets behov kan ivaretas gjennom hjelpetiltak etter kapittel 3. Barnevernstjenesten kan også velge å ikke sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Vedtaket bortfaller dersom det ikke blir satt i verk innen seks uker.


Barnevernsloven § 6-2. Vedtak om plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke

Barneverns- og helsenemnda kan vedta at et barn skal plasseres i institusjon uten samtykke fra barnet selv eller fra de som har foreldreansvar, dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker på en eller flere av følgende måter:

a.ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd
b.ved vedvarende problematisk bruk av rusmidler
c.ved annen form for utpreget normløs atferd.

Barnet kan plasseres i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling. Dersom det treffes nytt vedtak, kan plasseringstiden forlenges med inntil fire nye uker.

Dersom barnet har behov for mer langvarig behandling, kan nemnda vedta at barnet skal plasseres i institusjonen i inntil tolv måneder. Barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg i institusjonen i seks måneder. Nemnda kan i særlige tilfeller vedta at oppholdet skal forlenges med inntil tolv måneder. Plasseringstiden etter akuttvedtak etter § 4-4 skal inngå i den totale plasseringstiden som gjelder for vedtak etter § 6-2 første og annet ledd.

Nemnda kan treffe vedtak etter første og annet ledd bare dersom institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp. Institusjonen skal være godkjent av barne-, ungdoms- og familieetaten til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen i § 5-3 annet ledd gjelder tilsvarende.

Før det blir truffet vedtak etter denne bestemmelsen skal det ha vært vurdert om barnets behov kan ivaretas ved hjelpetiltak etter kapittel 3.

Barnevernstjenesten kan la være å sette vedtaket i verk dersom forholdene tilsier det. Barnevernstjenesten skal i så fall varsle nemnda. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker

Den nye barnevernloven § 1-7: Krav om forsvarlighet

Den nye barnevernloven § 1-7: Krav om forsvarlighet

Den nye barnevernloven § 1-7 er en viktig bestemmelse som krever at barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige. Dette kravet viderefører forsvarlighetskravet i den nåværende barnevernloven, men gir en presisering om at forsvarlighetskravet gjelder på alle stadier av en sak. Det betyr at i tillegg til at tjenester og tiltak skal være forsvarlige, skal også saksbehandlingen være forsvarlig. Dette er ingen realitetsendring, men heller en presisering av gjeldende rett.

Barnevernets ansvar for å yte forsvarlige tjenester og tiltak er ikke direkte nevnt i den nåværende barnevernloven, men departementet legger likevel til grunn at tjenester og tiltak allerede i dag skal være faglig forsvarlige. Etter høringen mener departementet også at det bør fremgå direkte av barnevernloven at barnevernet har plikt til å yte forsvarlige tjenester og tiltak, på tilsvarende måte som etter helse- og sosiallovgivningen. Et lovfestet krav vil gi et viktig signal både til tjenesten og til brukerne om standarden for barnevernets arbeid. Lovfesting vil også styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå.

Lovfesting av forsvarlighetskravet kan også bidra til bedret samarbeid både internt i barnevernet og mellom barnevernet og andre velferdstjenester. Barnevernet har ansvaret for barns oppvekst og omsorg i en rekke sammenhenger og er avhengig av å samarbeide med andre tjenester for å kunne ivareta det enkelte barnet på en god og forsvarlig måte, spesielt der barneverntjenesten har overtatt den daglige omsorgen for barnet.

Høringsinstansene er gjennomgående positive til forslaget om å lovfeste forsvarlighetskravet i barnevernloven. Samtidig viser høringen at det er behov for visse presiseringer og ytterligere omtale av hva som ligger i et lovfestet forsvarlighetskrav.

Det er viktig å merke seg at et lovfestet krav om forsvarlighet er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet i vesentlig grad vil bli bestemt av normer utenfor selve loven. På barnevernområdet vil innholdet i forsvarlighetskravet utvikles over tid og med utgangspunkt i anerkjent faglig praksis i barnevernet, fagkunnskap fra utdannings- og forskningsinstitusjoner, faglige retningslinjer og generelle samfunnsetiske normer i samfunnet. Innholdet vil også bli tydeligere gjennom praksis og avgjørelser fra tilsynsmyndigheter og domstoler.

En lovfestet standard for forsvarlighet vil også kunne stille krav til ressurser og kompetanse i barnevernet. For å kunne oppfylle kravet om forsvarlige tjenester og tiltak, vil det være behov for tilstrekkelige ressurser og kompetanse i organisasjonen. Lovfesting kan derfor også bidra til at det blir lettere å argumentere for økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet.

Konklusjonen er at lovfesting av forsvarlighetskravet i barnevernloven § 1-7 vil bidra til å tydeliggjøre kravene til barnevernets tjenester og tiltak, samt styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå. Lovfesting vil også kunne bidra til bedret samarbeid og økt ressursbruk og kompetanseheving i barnevernet. Samtidig vil innholdet i forsvarlighetskravet i stor grad bli bestemt av normer utenfor selve loven og utvikles over tid gjennom praksis og avgjørelser.


Den nye barnevernloven § 1-7. Krav om forsvarlighet

Barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige

Phone icon
75175800
Ring Advokat
WhatsApp icon