venner

For barn og unge som plutselig finner seg i en situasjon der de ikke kan bo hjemme, er behovet for trygghet og stabilitet avgjørende. Å flytte til noen man allerede kjenner, som en del av familien eller nærmeste nettverk, kan være en ekstraordinær løsning som gir barnet en mykere overgang og en følelse av trygghet i en tid preget av usikkerhet.

Når barnevernstjenesten konkluderer med at det ikke lenger er mulig for et barn å bo hjemme, er det alltid den første oppgaven deres å utforske om det finnes egnede omsorgspersoner i barnets familie eller nærmeste nettverk som kan bli fosterforeldre. Ofte er dette et enkelt, men viktig, skritt mot å gi barnet det trygge og stabile miljøet det trenger.

Prosessen med å bli fosterforeldre for et barn man allerede har en relasjon til, følger i stor grad de samme prinsippene som for ordinære kommunale fosterhjem. Dette inkluderer rettigheter til godtgjøring og støtte, samt nødvendig opplæring. Imidlertid er visse aspekter av prosessen tilpasset situasjonen når et barn allerede har en kjent tilknytning til den potensielle fosterfamilien.

Det første skrittet i prosessen er vanligvis den første kontakten mellom de potensielle fosterforeldrene og barnevernstjenesten. Ofte er det barnevernstjenesten som tar initiativet til denne kontakten. Imidlertid kan også familiemedlemmer, slektninger, venner av familien eller andre i barnets nære nettverk selv ta kontakt med barnevernet når de ser behovet for et trygt og stabilt hjem for barnet. Det er viktig å merke seg at initiell kontakt ikke innebærer noen forpliktelser, men gir en mulighet for en uforpliktende samtale om hva det innebærer å være en fosterfamilie for et kjent barn.

Etter den innledende kontakten følger en vurderingsprosess der barnevernstjenesten gjennomfører hjemmebesøk. Dette gir dem muligheten til å vurdere om den potensielle fosterfamilien er egnet til å møte de spesifikke behovene, utfordringene og sårbarhetene til barnet som trenger et nytt hjem. Samtidig får de som ønsker å bli fosterforeldre, en dypere forståelse av hva det innebærer å være en fosterfamilie, spesielt for dette spesifikke barnet. Selv om man allerede kjenner barnet, kan det være aspekter ved barnets situasjon og historie som man ikke tidligere har vært klar over.

Til slutt, når både barnevernstjenesten og de potensielle fosterforeldrene er enige om at dette er den riktige løsningen for barnet, går man gjennom den samme godkjenningsprosessen som for ordinære fosterhjem. Kravene og retningslinjene følger det generelle regelverket, men det tas hensyn til den ekstra tryggheten som barnet får ved å bo hos noen det allerede kjenner. Godkjenningsprosessen inkluderer inngåelse av en fosterhjemsavtale med barnevernstjenesten. Etter dette er barnet klart til å flytte inn i sitt nye hjem, og en tilvenningsperiode starter, tilpasset barnets behov.

Det er også viktig å nevne at fosterforeldre for barn i familie og nære nettverk har samme rettigheter og krav til oppfølging og støtte som andre fosterforeldre. Barnevernstjenesten i kommunen har ansvaret for å støtte dem i fosterforeldrerollen, og oppfølgingen tilpasses både deres og barnets behov. Dette inkluderer jevnlige besøk for å sikre at barnet trives og har det bra i sitt nye hjem. Det er også en uavhengig tilsynsfører som fører tilsyn med fosterhjemmet, for å sikre at barnets beste ivaretas.

Å bli fosterhjem for et barn man allerede kjenner, kan være en givende opplevelse som gir barnet tryggheten og stabiliteten det trenger, samtidig som det styrker båndene i familien og nærmeste nettverk. Det er en måte å gi omsorg til noen man allerede har en tilknytning til, og samtidig bidra til at barnet får den støtten det behøver. Dette er en betydningsfull måte å hjelpe et barn i nød på, og prosessen, selv om den kan være utfordrende, kan være hjertevarmende og livsforandrende for både barnet og fosterforeldrene.