I utgangspunktet har alle som blir innkalt en plikt til å møte som vitne og forklare seg for retten, med mindre annet følger av lov. Dette prinsippet er sentralt for å sikre at retten får tilgang til all nødvendig informasjon for å avklare saken grundig og rettferdig. Hensynet til å avdekke sannheten veier tungt i denne sammenhengen, og personvernet må vike for dette prinsippet. Enhver begrensning i vitneplikten kan redusere domstolenes evne til å komme frem til riktig resultat.
Unntak for visse helsepersonellgrupper
Selv om generell vitneplikt gjelder for alle, er det unntak for visse grupper av helsepersonell. Dette unntaket er begrunnet i behovet for å beskytte pasientenes og klientenes personvern og sikre at de kan betro seg til helsepersonell uten frykt for at sensitive opplysninger blir offentlig kjent.
Forvaltningsmessig taushetsplikt
Helsepersonell har som utgangspunkt taushetsplikt i henhold til helsepersonelloven. Dette innebærer at de ikke kan dele taushetsbelagte opplysninger om pasienter eller klienter med andre uten samtykke, med mindre loven gir adgang til det. Retten og domstolene kan heller ikke motta slike opplysninger med mindre det er adgang til det i henhold til loven.
Samtykke og fritak fra taushetsplikt
Det er imidlertid situasjoner der det er nødvendig for retten å få tilgang til taushetsbelagte opplysninger fra helsepersonell. Dette kan skje når det foreligger samtykke fra den det gjelder, eller når det er nødvendig for å forhindre en uskyldig person fra å bli straffet. I slike tilfeller kan det aktuelle departementet samtykke i at taushetsbelagte opplysninger blir lagt frem for retten.
Yrkesmessig taushetsplikt
Noen helsepersonellgrupper, som leger, psykologer, apotekere, jordmødre og sykepleiere, har en strengere taushetsplikt når det gjelder opplysninger som er betrodd dem i deres stilling. Retten kan ikke motta forklaringer fra disse gruppene om saker som er blitt betrodd dem uten samtykke fra den opplysningene gjelder. Dette prinsippet gjelder også når det gjelder forklaringer til politiet.
Uttømmende oppregning av yrkesgrupper
Det er viktig å merke seg at unntaket fra vitneplikten gjelder kun for de helsepersonellgruppene som er uttrykkelig nevnt i loven. Dette prinsippet ble fastslått av Lovavdelingen i Justisdepartementet i 1996. Det betyr at kun leger, psykologer, apotekere, jordmødre og sykepleiere er omfattet av vitneforbudet. Andre yrkesgrupper innen helsevesenet kan potensielt omfattes av unntaket hvis de har fått kjennskap til opplysninger som er betrodd de nevnte personene i deres stilling.
Når vitneplikten kan falle bort
Selv om det er strenge regler for vitneplikt, kan det likevel være situasjoner der vitneplikten faller bort. Dette kan skje når forklaringen er nødvendig for å forhindre at noen uskyldige blir straffet. Retten har også en plikt til å hindre vitneførsel når opplysningene er betrodd i forbindelse med sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinsk behandling eller lignende.
Ulik vitneplikt for ulike helsepersonellgrupper
Det er viktig å merke seg at taushetsplikt og vitneplikt varierer mellom ulike helsepersonellgrupper. Dette betyr at pasienter har ulikt personvern avhengig av hvilken helseprofesjon helsepersonellet tilhører. Det er viktig for pasienter å være klar over hvilken grad av beskyttelse de har når de deler sensitive opplysninger med helsepersonell.
Helsepersonells vitneplikt for barnevern og helsenemnda
Helsepersonell har også en opplysningsplikt når det gjelder barnevernstjenesten. Dersom de har grunn til å tro at et barn blir utsatt for mishandling, omsorgssvikt, alvorlig sykdom eller skade, eller utnyttelse til menneskehandel, må de melde fra til barnevernstjenesten. Denne opplysningsplikten er nedfelt i barnevernsloven og helsepersonelloven.
Opplysningsplikten ved pålegg
De organene som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernsloven, kan gi pålegg til helsepersonell om å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av saker etter barnevernsloven. Dette pålegget må spesifisere hvilke opplysninger som skal gis og hvilke bestemmelser i barnevernsloven som er bakgrunnen for pålegget.
