Tillitsperson for barnet: hvem barnet kan velge, og hva personen får vite

Barnet kan ha med seg en voksen det har særlig tillit til når det møter barnevernet, og det er barnet selv som velger hvem. Ordningen står i barnevernsloven § 1-4 tredje ledd og er utdypet i forskrift om barns medvirkning i barnevernet. Tillitspersonen skal gi barnet trygghet og hjelpe det med å få frem sitt eget syn, uten å ha noen formell rolle i saken. Foreldrene kan ikke være tillitsperson, og tillitspersonen har taushetsplikt om det som kommer frem. For deg som forelder kan ordningen både gjøre barnets samtaler med barnevernet tryggere og gi bedre dokumentasjon av hva barnet faktisk har sagt.

Hjemmelen er § 1-4 tredje ledd

Retten til å ha med en tillitsperson er en del av barnets rett til medvirkning. Barnevernsloven § 1-4 tredje ledd sier at et barn «i møter med barnevernet» kan gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til, og at tillitspersonen kan pålegges taushetsplikt. Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om tillitspersonens oppgaver og funksjon, og den forskriften er kapittel 3 i forskrift om barns medvirkning i barnevernet (FOR-2023-10-12-1631), §§ 7 til 10. Retten til medvirkning som helhet er behandlet i artikkelen om barnets rett til medvirkning.

Begrunnelsen for ordningen ligger i selve medvirkningsretten. Loven forutsetter at barnet skal kunne uttale seg fritt og uten påvirkning, og derfor deltar foreldrene normalt ikke i barnevernets samtaler med barnet. Uten foreldrene til stede kan møtet med ukjente voksne bli en belastning som i seg selv gjør det vanskelig for barnet å si noe som helst. Tillitspersonen fyller det tomrommet: en kjent voksen som er der for barnet alene, og som ikke har egne interesser i saken.

Barnevernstjenesten skal informere tidlig og dokumentere

Barnevernstjenesten skal informere barnet om muligheten til å ha med seg en tillitsperson så tidlig som mulig i saken, og skal dokumentere både at barnet er informert, og om barnet ønsker å benytte seg av muligheten (forskriften § 7). Kravet er praktisk viktig, fordi ordningen ellers ville bli stående ubrukt. Et barn som først i den tredje samtalen får vite at det kunne hatt med seg bestemor, har allerede hatt to samtaler på dårligere vilkår enn loven forutsetter. Dokumentasjonskravet gjør det dessuten mulig å kontrollere i ettertid at barnet fikk tilbudet.

Retten gjelder i møter med barnevernet i vid forstand. Det omfatter samtalene i undersøkelsen, samtaler ved valg og evaluering av hjelpetiltak, samtaler etter en omsorgsovertakelse og barnets samtaler i forbindelse med nemndsbehandling. Forskriften § 11 pålegger barnevernstjenesten å informere barnet om at det kan ha med seg tillitspersonen også når nemnda skal høre barnet, og kommunen skal opplyse i begjæringen til nemnda om barnet ønsker det. Ordningen følger med andre ord barnet gjennom hele saken.

Barnet velger selv, med tre begrensninger

Barnet har rett til å velge tillitsperson selv (forskriften § 8). Valget ligger hos barnet, og barnevernstjenesten kan ikke peke ut en annen person fordi det ville vært mer praktisk. Barnet kan for eksempel velge en besteforelder, en tante eller onkel, et eldre søsken som er myndig, en lærer, en trener, en helsesykepleier eller en annen voksen som barnet kjenner godt og stoler på.

Tre begrensninger gjelder. Tillitspersonen må ha fylt 18 år. Barnets foreldre kan ikke være tillitsperson. Og barnevernstjenesten kan sette valget til side hvis det foreligger særlige grunner som gjør personen uegnet, og en slik avgjørelse skal begrunnes og dokumenteres.

Regelen om at foreldrene er utelukket, henger sammen med hele formålet. Foreldrene er parter i saken med egne interesser i utfallet, og barnet skal kunne uttale seg fritt og uten påvirkning. En forelder som sitter ved siden av barnet under samtalen, ville uthule den retten, uavhengig av hvor godt forholdet mellom dem er. Regelen gjelder begge foreldre, også en forelder som barnet ikke bor hos, og også en forelder som selv mener at bekymringen er rettet mot den andre.

Vilkåret om «særlige grunner» er ment som en snever unntaksregel. Et vanlig eksempel er at personen barnet ønsker, selv er en del av den bekymringen barnevernet undersøker, eller står så nær en av foreldrene at barnet i praksis ikke vil kunne snakke fritt med vedkommende til stede. Terskelen er høy, og barnevernstjenesten må vise konkret hvorfor personen er uegnet. Er du uenig i at en person barnet har valgt, blir avvist, kan du be om å få begrunnelsen skriftlig, og barnet kan velge en annen.

Oppgaven er å støtte, uten å mene noe om saken

Tillitspersonens oppgave er å være en trygg støtte for barnet og hjelpe barnet med å få frem sitt eget perspektiv og sin egen opplevelse (forskriften § 9). Tillitspersonen skal ikke gi uttrykk for egne meninger eller vurderinger i saken, har ingen formell rolle i saksbehandlingen eller i nemnda, og har ikke krav på økonomisk godtgjøring. Barnevernstjenesten skal informere den som er valgt, om hva oppgaven innebærer.

I praksis betyr det at tillitspersonen kan hjelpe barnet med å forberede seg til samtalen, sitte sammen med barnet under den, hjelpe barnet med å få sagt det barnet selv har tenkt å si, og spørre om barnet har forstått det som er sagt. Tillitspersonen kan også være den som i etterkant hjelper barnet med å forstå hva som skjer videre. Tillitspersonen skal derimot verken svare på barnets vegne, føre barnets sak eller legge frem sin egen oppfatning av hjemmesituasjonen. Skulle tillitspersonen ha egne opplysninger som barnevernet bør kjenne til, er det en annen rolle, nemlig som opplysningsgiver eller vitne, og den bør holdes atskilt fra tillitspersonrollen.

Rollen skiller seg dermed klart fra andre voksne rundt barnet i en barnevernssak. Advokaten representerer barnet rettslig når barnet har partsrettigheter (§ 12-3), og fører barnets sak. Talspersonen oppnevnes av nemnda for å snakke med barnet og gjengi barnets syn for nemnda (§ 14-13), og har et mandat fra nemndlederen. Vergen ivaretar barnets rettslige interesser når foreldrene er fratatt foreldreansvaret (§ 5-8). Tillitspersonen har ingen av disse funksjonene. Den er utelukkende barnets egen støtte, valgt av barnet, og nettopp derfor kan den være noe de andre rollene ikke kan være.

Taushetsplikt, opplysninger og politiattest

Barnevernet kan gi tillitspersonen de opplysningene som er nødvendige for at tillitspersonen skal kunne utføre oppgaven sin, uten hinder av taushetsplikten (forskriften § 10). Det betyr at tillitspersonen kan få vite hva samtalen skal handle om, hva saken gjelder på et overordnet nivå, og hva som forventes i møtet. Det gir ingen rett til innsyn i saksdokumentene, og tillitspersonen har ikke partsrettigheter.

Til gjengjeld pålegges tillitspersonen taushetsplikt. Tillitspersonen skal undertegne en taushetserklæring, og taushetsplikten omfatter alle opplysninger vedkommende blir kjent med i kraft av rollen, både om barnet, om familien og om saken for øvrig. Plikten varer også etter at oppdraget som tillitsperson er over. Barnevernstjenesten har ansvaret for at erklæringen blir undertegnet, og for at tillitspersonen legger frem politiattest i samsvar med forskrift om politiattest etter barnevernsloven (FOR-2022-12-20-2359), som bygger på kravet om politiattest i § 12-11.

For foreldre har taushetsplikten to sider. Den beskytter familiens opplysninger mot spredning: en tillitsperson som er lærer eller trener, kan ikke ta med seg det som kom frem, tilbake til skolen eller idrettslaget. Den betyr samtidig at du ikke kan bruke tillitspersonen som kilde til hva barnet har sagt. Det tillitspersonen hører i samtalen, skal ikke gjengis for deg, og du bør ikke sette en person barnet stoler på, i den situasjonen at den må velge mellom barnets tillit og ditt ønske om informasjon. Det du trenger å vite om barnets uttalelser, får du gjennom innsyn i sakens dokumenter etter § 12-6. Reglene om hvem som kan få hvilke opplysninger, er behandlet i artikkelen om kapittel 13.

Tillitsperson når saken står for nemnda

Barnet beholder retten til å ha med tillitspersonen når saken går til barneverns- og helsenemnda. Forskriften § 11 pålegger barnevernstjenesten å informere barnet om retten til medvirkning i nemnda og om muligheten til å ha med seg en tillitsperson i samtalene, og kommunen skal i begjæringen om tiltak opplyse om barnet ønsker å bli hørt, hvordan, og om barnet vil ha med seg en tillitsperson under høringen. Opplysningene inngår i det nemndlederen tar stilling til når høringsformen bestemmes etter § 14-13 og § 14-11.

Tillitspersonen og talspersonen kan altså være til stede i samme sak, i hver sin rolle. Talspersonen snakker med barnet på nemndas vegne og formidler barnets syn til nemnda; tillitspersonen støtter barnet under samtalen uten å si noe om saken. Hvordan høringen i nemnda foregår, og hva talspersonen gjør, er beskrevet i artikkelen om talsperson og høring av barn i nemnda. Behandles saken som samtaleprosess, gjelder samtaleprosessforskriftens egne regler om barnets deltakelse i tillegg; se artikkelen om samtaleprosess.

Når barnet bor utenfor hjemmet

Ordningen gjelder også for barn som bor i fosterhjem eller institusjon. Et barn i fosterhjem kan ønske å ha med seg en tillitsperson i oppfølgingssamtalene med barnevernstjenesten (§ 9-6) eller i samtaler med tilsynspersonen (§ 9-10), og forskriften utelukker bare foreldrene, slik at også en fosterforelder kan velges. Barnevernstjenesten må likevel vurdere om en fosterforelder er egnet i den konkrete saken, særlig når samtalen gjelder forhold i fosterhjemmet eller spørsmål om tilbakeføring, der fosterforeldrene kan ha egne interesser. I institusjon har barnet dessuten en lovfestet rett til kontakt med verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet og andre (§ 10-2), og retten til medvirkning gjelder i alle forhold under oppholdet.

For barnet er poenget med ordningen det samme uansett hvor det bor: en voksen som det selv har valgt, og som er der for barnets skyld alene.

Hva foreldre bør vite og gjøre

Foreldre kan bidra til at barnet faktisk får en tillitsperson, selv om de ikke kan være det selv. Barnevernstjenesten plikter å informere barnet, og du kan spørre om det er gjort, og hva barnet svarte. Er barnet lite, kan du hjelpe det med å tenke på hvem det er trygt sammen med, uten å styre valget. Blir en person barnet ønsker, avvist som uegnet, har du krav på en begrunnelse. Og når tillitspersonen først er på plass, bør du la vedkommende få være barnets støtte, uten å be om rapporter fra samtalene.

Fra samtaler med barnevernet til høring i nemnda

Tillitspersonens betydning øker etter hvert som saken blir mer alvorlig. I en undersøkelse handler det om at barnet skal tørre å snakke. Går saken til nemnda, handler det om at barnets syn skal nå frem til dem som skal avgjøre om barnet skal flytte, og om barnet skal orke å delta i en høring det kanskje gruer seg til. Da bestemmer nemndlederen om barnet skal høres direkte, gjennom talsperson eller gjennom sakkyndig, og barnets eget ønske veier tungt. Det som er notert om barnets ønsker underveis, inkludert ønsket om tillitsperson, følger saken inn i begjæringen og videre til nemnda. Hva du selv kan vente deg av nemndsbehandlingen, fra begjæring til vedtak, er beskrevet i artikkelen om saksgangen i nemnda.

Rettskilder

• Barnevernsloven § 1-4 (barnets rett til medvirkning, tillitsperson i tredje ledd): lovdata.no
• Barnevernsloven § 12-3 (barns partsrettigheter): lovdata.no
• Barnevernsloven § 12-6 (partenes rett til dokumentinnsyn): lovdata.no
• Barnevernsloven § 12-11 (krav om politiattest): lovdata.no
• Barnevernsloven § 14-13 (høring av barn i nemnda) og § 14-11 (saksforberedelsen): lovdata.no
• Barnevernsloven § 10-2 (barns rettigheter i barnevernsinstitusjon): lovdata.no
• Forskrift om barns medvirkning i barnevernet, FOR-2023-10-12-1631, kapittel 3 (§§ 7 til 10) og § 11: lovdata.no
• Forskrift om politiattest etter barnevernsloven, FOR-2022-12-20-2359: lovdata.no
• Samtaleprosessforskriften, FOR-2023-01-27-106: lovdata.no